Barna kom ikke hjem i går heller

35 uskyldige barn risikerer å dø i Syria mens valgkampen pågår her hjemme.

Tross utallige oppfordringer fra fagmiljø, hjelpeorganisasjoner, politikere og tidligere statsråder, er regjeringens svar det samme: «Det er uaktuelt å hente disse barna hjem.»

Formuleringen gir arroganse og umenneskelighet et sentralpolitisk ansikt, som burde ligge på historiens skraphaug sammen med «tyskerunge» og «arvesynd».

Man kan lure på om regjeringen er resistent mot barnefaglige og juridiske anbefalinger, eller om den bare lever i fornektelse av at 35 barn risikerer å dø.

For uten myndighetenes innsats vil noen av barna med stor sannsynlighet miste livet. De har allerede mistet barndommen. Forholdene i leirene er ikke forenlige med barns omsorgsbehov eller deres rett til å få sine liv og fysiske integritet beskyttet. De er syke, underernærte og meget mulig alvorlig traumatiserte.

Ingen sympati

Regjeringen kan velge å hjelpe disse barna og dermed forhindre at deres barndom avsluttes av døden.

Men den kan også velge å la være. Argumentene strekker seg fra «ingen sympati» og «noen valg er så dumme at det ikke hjelper å angre» – til mer praktiske, juridiske og sikkerhetsmessige spørsmål.

Det er forbløffende å se en så problemfokusert og lite handlekraftig regjering som nå. Norge, som tidligere har vært en sterk forkjemper for fredsprosesser, menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid, viser nå en påfallende ansvarsfraskrivelse i spørsmål som omhandler straffeforfølgelse og rehabilitering av egne borgere. Det er likevel sviket overfor norske barn i nød, som bærer bud om en politisk og humanitær skandale.

Streng terrorlovgivning

For mens regjeringen tilsynelatende overveldes av problemstillinger, ser vi at andre land har hentet både barn og voksne med IS-tilhørighet, herunder Frankrike, Kosovo og Tadsjikistan. Dette burde være gjennomførbart også for Norge. Vår terrorlovgivning er blant de strengeste i Europa. Det er fullt mulig å stille våre fremmedkrigere for retten, både for deltakelse i IS og for krigsforbrytelser. De kan etterforskes, dømmes, sone og eventuelt overvåkes av PST.

Alternativet kan være at de slippes fri fra leirene de nå sitter i fordi kurdiske selvstyremyndigheter ikke makter å holde på dem lenger. Når det gjelder lokale domstoler, har ikke Syria kapasitet til å straffeforfølge den mengden mennesker som har tilsluttet seg IS. En eventuell internasjonal straffedomstol, vil på sin side fokusere på den relativt sett lille andelen de mest sentrale lederne utgjør.

Trusselbildet kan bli styrket

Det er med andre ord sannsynlig at norske statsborgere vil gå fri dersom de ikke stilles for retten i Norge. Ved å ikke ta hånd om våre egne og vise solidaritet med andre land i denne svært krevende situasjonen, risikerer vi dermed at trusselbildet IS utgjør blir styrket. Det kan altså argumenteres rent sikkerhetspolitisk for at det er i vår interesse å hente dem hit gjennom en kontrollert retur. Ikke minst; ved å dømme den som dømmes skal, bidrar vi til å forhindre at IS’ mange ofre sviktes ytterligere ved at deres overgripere går fri.

Når regjeringen sier de ikke vil hente hjem barna fordi de da må ta med mødrene, gir de ikke bare en potensiell dødsdom over barna – de abdiserer fra sitt internasjonale ansvar. Å hente hjem barna og deres mødre vil ikke bare innebære at vi hjelper barna og oppfyller våre forpliktelser i henhold til Barnekonvensjonen, det vil muliggjøre straffeforfølgelse av personer som ellers kan gå fri.

Sitter på gjerdet

I stedet for å gripe denne muligheten, sitter norske myndigheter på gjerdet og lar andre land ta konsekvensene av at vi ikke klarte å forhindre våre statsborgeres deltakelse i IS. Samtidig som vi tvangsreturnerer utlendinger i Norge til sine respektive hjemland, tar vi altså ikke imot eller ansvar for våre egne. Slik ser det altså ut når regjeringen er rebell i kjellerleiligheten sin.

Men de aller største konsekvensene legges på de avmagrede skuldrene til små barn. De som allerede er ofre for foreldrenes valg, krig og sivilsamfunnets kollaps. De får bare hjelp hvis de er foreldreløse eller mor gir etter for statlig press og leverer dem fra seg. Det er ufattelig at dette er regjeringens standpunkt i 2019, året der Barnekonvensjonen fyller 30 år.

Jeg lurer på hvem som må på talerstolen og si «unnskyld» i framtiden.

Mødrene må hjem

Vi kunne hentet barna for lenge siden. I stedet har vi kollapset i diskusjonen om hva som skal skje med foreldrene. Dette til tross for at det er grundig argumentert for, både barnefaglig og juridisk, at barna ikke må skilles fra sin omsorgsgiver i denne situasjonen. Det vil skade allerede sårbare barn i krise.

Mens tiden går, øker skadepotensialet for barna og vi går glipp av tid og muligheter som kunne ha vært brukt til rehabilitering, behandling og integrering.

Barna kan ikke vente mer. Det haster å hente dem. Mødrene må bli med. Så kan de voksne møte en rettsstat og ta sin straff der det er grunnlag for det, mens vi andre hjelper barna deres tilbake til livet. Det er nemlig det mennesker gjør i et ansvarlig samfunn, som setter barns liv høyere enn hat mot voksne.