Debatt

Gammelt spøkelse i nye klær

Spøkelser blir aldri borte. De gjemmer seg bare, for så å dukke opp på ny. Mccarthyismen er et godt eksempel.

Senator Joe McCarthy mente å se kommunister og folkefiender overalt og satte i gang et spetakkel uten like. Det skulle ta fire år å stanse ham, skriver Torbjørn Færøvik. Bildet er fra de avgjørende høringene i 1954 med MCarthy (t.v.) og hans nære rådgiver Roy Cohn.
Senator Joe McCarthy mente å se kommunister og folkefiender overalt og satte i gang et spetakkel uten like. Det skulle ta fire år å stanse ham, skriver Torbjørn Færøvik. Bildet er fra de avgjørende høringene i 1954 med MCarthy (t.v.) og hans nære rådgiver Roy Cohn.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne våren er det 75 år siden senator Joseph «Joe» McCarthy herjet som verst i USA. Han mente å se kommunister og folkefiender overalt og satte i gang et spetakkel uten like. Det skulle ta fire år å stanse ham.

Torbjørn Færøvik, journalist og forfatter
Torbjørn Færøvik er journalist, forfatter og tidligere utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet og NRK.(Hilde Unosen)

Han skjelte ut politiske motstandere etter noter og satte merkelapper på høy og lav. De som protesterte, innså fort hvor håpløst det var. Tusener mistet jobbene sine. Mange, som Charlie Chaplin, valgte å forlate landet, andre tok sine egne liv.

I noen fryktelige måneder i 1950 og senere ble lov og rett kastet over bord og erstattet med farseaktige høringer og politisk hysteri. Mange mener å se påfallende likheter mellom McCarthy og dagens hardtslående amerikanske president.

De første årene gjorde han lite av seg, men i februar 1950 slo han så hardt i bordet at hele nasjonen våknet.

McCarthy la ikke skjul på sine metoder: «Til de av dere som ikke liker min tøffe taktikk, vil jeg minne om at enhver gårdsgutt vet hvordan han skal drepe en huggorm eller et stinkdyr. Vi bruker nevene, og det vil jeg fortsette med».

Han kom til verden på en bondegård i Wisconsin i 1908, utmerket seg i klasserommet og ble jurist. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i «The Marines» i Stillehavet. Vel hjemme ble han valgt inn i Senatet som republikansk representant.

De første årene gjorde han lite av seg, men i februar 1950 slo han så hardt i bordet at hele nasjonen våknet. I en tale i West Virginia hevdet han at USAs utenriksdepartement var infiltrert av kommunister.

«Jeg har en liste her», ropte han og viftet med et dokument. «En liste med 205 navn som utenriksministeren er gjort kjent med; de er medlemmer av kommunistpartiet, og likevel får de arbeide videre og forme departementets politikk.»

Neste dag skrek avisguttene seg hese. Den kalde krigen hadde pågått i flere år. I Sovjetunionen hadde Josef Stalin befestet sitt diktatur, i Øst-Europa var land på land blitt «folkedemokratier», og i Kina hadde Mao og hans kommunister nettopp grepet makten.

Mange amerikanere var engstelige for utviklingen, ikke minst politikerne i Washington. Hans skremsler falt derfor i god jord hos mange, men ikke hos alle.

Alvoret ble ikke mindre da Nord-Korea i juni gikk til krig mot Sør-Korea. Måneder senere skulle amerikanske styrker befinne seg i kamp i Korea mot både nord-koreanske og kinesiske soldater.

McCarthy fikk raskt mange tilhengere, og påstandene han slynget ut ble så mange at Senatet nedsatte en komité for å granske dem.

McCarthy ble muligens overrasket over publisiteten han fikk, for da han ble avkrevd bevis for sine påstander, valgte han å redusere antallet «kommunister» på listen sin.

Til gjengjeld åpnet han en ny front ved å gå til felts mot «hordene av homoseksuelle» som han mente hadde ormet seg inn i styre og stell, selv i CIA og FBI. Disse umoralske menneskene ville være lette bytter for skruppelløse sovjetiske agenter, hevdet han.

Også USAs president Dwight Eisenhower og et kobbel av republikanske og demokratiske ledere ble anklaget for å være veike i kampen mot den røde fare.

McCarthy fikk raskt mange tilhengere, og påstandene han slynget ut ble så mange at Senatet nedsatte en komité for å granske dem. Etter at han ble gjenvalgt i 1952, ble han selv formann i senatskomiteen som ledet etterforskningen. Med McCarthy i rollen som storinkvisitor ble forestillingene enda mer dramatiske.

Igjen rystes USA av udokumenterte påstander og hårreisende beskyldninger. Fra sitt ovale kontor raser Trump mot påståtte kommunister, kommunistsympatisører og folkefiender.

Oppstyret nådde sitt klimaks med de TV-overførte høringene i 1954. McCarthy fortsatte der han slapp, men møtte kraftig motstand og fikk sitt endelige nådestøt etter seks intense uker.

Forfatteren Clay Risen beskriver øyeblikket i sin ferske bok «Red Scare: Blacklists, McCarthyism, and the Making of Modern America» (2025). Etter å ha trakassert en påstått folkefiende i lengre tid ble McCarthy satt på plass av advokaten Joseph Nye Welch: «Inntil dette øyeblikk, senator, har jeg ikke forstått omfanget av din råskap og hensynsløshet. Men nå forstår jeg det. Ikke drep denne mannen flere ganger! Nok er nok. Har du ikke den ringeste anstendighet?».

Høringene endte med at Senatet med stort flertall vedtok å irettesette McCarthy.

Etterpå ble han påfallende spak. De få gangene han grep ordet, talte han til nesten tom sal, og i 1957 døde han. Leversykdom, sa legene. Drakk han seg i hjel? Det var ingen hemmelighet at han med årene ble nokså alkoholisert.

Roy Cohn var bare 27 år gammel da han i 1954 ble sjefrådgiver for McCarthy. Mange år senere ble han en innflytelsesrik person i kretsen rundt Donald Trump.

Kanskje de offentlige fordømmelsene og medienes klappjakt ble for mye for ham. Men han etterlot seg mccarthyismen, en betegnelse som ennå lever og forstås av folk flest.

«Har du ikke den ringeste anstendighet?». I dag kan det samme spørsmålet med full rett stilles til Donald Trump. Igjen rystes USA av udokumenterte påstander og hårreisende beskyldninger. Fra sitt ovale kontor raser Trump mot påståtte kommunister, kommunistsympatisører og folkefiender.

Han har omtalt sin forgjenger Joe Biden som «en nikkedukke for det radikale venstre» og hevder at han ble kontrollert av «marxister og kommunister». Bernie Sanders er en «splitter gal kommunist», og Alexandria Ocasio-Cortez er både «sosialist», «marxist» og «kommunist».

Enhver kjent person som er så frekk å kritisere presidenten, risikerer å bli hudflettet, også artister som Taylor Swift, Beyonce og Bruce Springsteen. Skal de snart gjøre som Charlie Chaplin og søke tilflukt i Europa?

McCarthys herjinger varte i fire år, og – Gud være lovet – han ble aldri president.

Joe McCarthy var en demagog. I stedet for å innrømme feil gikk han til sviende motangrep. Trump oppfører seg på samme vis. Kanskje fordi de hadde samme læremester?

Roy Cohn var bare 27 år gammel da han i 1954 ble sjefrådgiver for McCarthy. Mange år senere ble han en innflytelsesrik person i kretsen rundt Donald Trump. Hans «fire hellige prinsipper» var ikke til å misforstå: Angrip. Benekt alt. Gå aldri i forsvar. Innrøm aldri feil.

Cohn og Trump samarbeidet tett i tretten år, fra 1973 til midten av 1980-tallet, da Cohn ble syk og døde. Trump fastslo senere: «Hvis du trenger en person til å gjøre en skitten jobb for deg, er Roy den beste».

Dagens amerikanske president er naturligvis ingen tro kopi av McCarthy. Forenklet kan vi si at Trump er mer opptatt av økonomi enn ideologi. Ellers er fellestrekkene mange.

Oslo 20240514. Ali Abbasi skildrer i filmen 'The Apprentice' den unge Donald Trump (Sebastian Stan) og hans læremester, den iskalde mafia-involverte advokaten Roy Cohn (Jeremy Strong).Handout. Bildet inngår i NTBs tilbud til abonnenter på nyhetsfoto. Bildet skal kun benyttes i forbindelse med angitt sak.Foto: Nordisk Film Distribusjon / Handout / NTB
Roy Cohn og Donald Trump samarbeidet tett i tretten år, fra 1973 til midten av 1980-tallet, da Cohn ble syk og døde, skriver Torbjørn Færøvik. Bildet er fra filmen «The Apprentice» (2024), med skuespillerne Jeremy Strong (t.v.) som Cohn og Sebastian Stan som Trump.(NTB/Handout)

McCarthys herjinger varte i fire år, og – Gud være lovet – han ble aldri president. Trump, derimot, er i gang med sin andre termin i Det hvite hus. Siden han ble innsatt i januar, er minst 275.000 føderale ansatte blitt oppsagt. Det tilsvarer tolv prosent av den føderale arbeidsstyrken på 2,4 millioner ansatte, og flere skal det bli.

Begrunnelsene for oppsigelsene har vært varierende, men mange har vært politiske. Og som i McCarthys glansdager har det liten hensikt å protestere.

  • Kronikken er tidligere publisert på forfatterens Facebook-side og er gjengitt med tillatelse.

Les også kommentar: Er tullprat hos NRK virkelig sååå viktig for demokratiet? (+)

Les også: Republikanere til angrep på Trumps «store, vakre lov»

Les også Lars West Johnsen: Alarmen går. Vær en Audun! (+)

Les også:Musk er ikke den første: – Trakk i trådene bak presidenten

Powered by Labrador CMS