Debatt

Følelser eller grenser? Ja takk, begge deler

Å vise empati og anerkjenne et barns følelser er ingen motsetning til å sette grenser for det.

Trøst, barneoppdragelse, grensesetting
Dersom man ikke tåler at barn gråter fordi de ikke vil på skolen og lar dem bli hjemme, formidler man at de har rett: At det er skummelt å gå på skolen, skriver Klara Døving. (Illustrasjonsfoto)
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg jobber i barne- og ungdomspsykiatrien og holder kurs i emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre. Av og til ser jeg på det som dukker opp i mediene om fagfeltet mitt. Nå er det «robuste» unger som er målet.

Klara Døving er lege i spesialisering i barne- og ungdomspsykiatri.
Klara Døving er lege i spesialisering i barne- og ungdomspsykiatri.(Privat)

Det synes vanlig i samfunnsdebatten at pendelen svinger mellom ytterpunkter. Fra den paternalistiske autoritære foreldrestilen har vi svingt inn mot en mer forståelsesfull forelder med fokus på barns behov. Begrepet «validering» har vært på alles lepper.

Validering handler om å anerkjenne og sette ord på barnets følelser. I dagens debatt er økt foreldreautoritet på vei inn igjen og «robust» er det nye yndlingsordet.

Kanskje er det på sin plass, men må det ene utelukke det andre? Å anerkjenne barns følelser er ingen motsetning til grensesetting.

Jeg tror det er utelukkende positivt at barn ikke lenger gråter seg selv i søvn, at foreldre ønsker å vise barn ubetinget kjærlighet og validerer deres følelser.

Det har skjedd en misforståelse der validering sidestilles med å «dulle» med barn.

I Morgenbladet kunne vi imidlertid nylig lese at dagens barn vokser opp til å bli individfokuserte krek som ikke klarer å delta i fellesskapet. Psykolog Line Marie Warholm beskriver en foreldregenerasjon som har sviktet; som ikke tåler barns vonde følelser, har et overfokus på at barn skal være fornøyde og er for ettergivende.

Dette er viktige poenger og jeg tror de fleste som jobber i fagfeltet er enige om at tydelige grenser og trygge foreldre med autoritet er et av barns viktigste behov.

Men dette er ingen motsetning til å anerkjenne følelser. Her har det skjedd en misforståelse der validering sidestilles med å «dulle» med barn, «ta bort» alt vondt, følge barnas nykker og la all autoritet fordufte.

Dette er en feilslutning. Å validere barns følelser handler ikke om å ta bort det vonde, men tvert imot om å anerkjenne det vonde. Det fører til at barn lærer å tåle og regulere følelser – at de blir, nettopp, mer robuste.

Warholm beskriver en kultur der vi er for opptatte av å anerkjenne barns følelser. Hun bruker et eksempel der man sier til barnet med «søt og forståelsesfull» stemme: «Jeg skjønner at du hadde lyst til å ta med deg kniv på skolen, men det kan være farlig, skjønner du».

Å validere skuffelse betyr ikke at pappa skal løpe ut og kjøpe ny gave for å ta bort den vonde følelsen.

Dette fremstår latterlig når det legges frem på denne måten. Men jeg ser ingen motsetning i å validere følelser her: «Det må være skummelt å kjenne seg så utrygg på skolen, at du tenker at du må ha med kniv», og likevel stå fast i grensen om at dette på ingen måte er lov.

Hvis barn ikke opplever å bli tatt på alvor, risikerer vi at vi ikke når igjennom med grensene.

Mange foreldre har erfart en hylende 4-åring som ikke fikk det hun ønsket seg til jul. Også denne reaksjonen kan valideres. Barn blir ikke bortskjemte av det, men lærer å håndtere skuffelse. Sannsynligheten for at de roer seg, og klarer å ta imot grenser, øker.

En forståelse av at «feil gave» kan være skuffende, gjør det lettere å ta imot beskjeden om hvor heldige de er og at det ikke er greit overfor den som gir å gråte når man får en gave.

Å forstå barnets bekymring, er ikke det samme som å la barnet slippe det det gruer seg til.

Å validere skuffelse betyr ikke at pappa skal løpe ut og kjøpe ny gave for å ta bort den vonde følelsen. Det vil sannsynligvis føre til bortskjemte barn.

Jeg opplever at mange foreldre strever med manglende grensesetting, samtidig som man ikke tåler barnas følelser. Denne dynamikken kan være en opprettholdende faktor til psykisk strev, og kan bidra til forverring av angst, spiseforstyrrelser, tvang, skolevegring og lignende.

Dersom man ikke tåler at barn gråter fordi de ikke vil på skolen og lar dem bli hjemme, formidler man at de har rett: At det er skummelt å gå på skolen. Da kan angsten for å gå dit øke.

Å forstå denne bekymringen; «ikke rart du gruer deg til å gå på skolen når det er aktivitetsdag som du synes er skummelt» – er ikke det samme som å la barnet slippe det det gruer seg til: «Likevel må du gå på skolen».

Jeg slår et slag for å beholde validering som yndlingsord: Empatisk validering av følelser er et verktøy som muliggjør grensesetting på veien mot robusthet.

Les også debatt: Ny barnelov: Det er ikke for sent å snu

Les også:Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)

Les også:– Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)

Les også: Beskriver «krisescenario» for å begrunne kutt og skolenedleggelser (+)

Les også:Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)


Powered by Labrador CMS