– Hedvig Montgomery??! Den avisen kommer mamma til å lese!
Utbruddet kommer fra en ung medarbeider i avisen når vi diskuterer om vi skal spørre Hedvig Montgomery om hun vil intervjues.
– Det vil jeg veldig gjerne, svarer Hedvig Montgomery på telefonen.
Slik har det seg altså at vi møter opp på kontoret hennes en regntung oktoberdag. Når en får oppgitt en adresse i Homansbyen på Frogner i Oslo er det lett å se for seg gesimser og takrosetter. Men kontoret til Montgomery, som ligger et steinkast bak slottet, vel å merke om du er god til å kaste stein, er moderne og minimalistisk.
Her har hun og kollegaene innredet smakfullt med duse farger, planter og kunst, mens klassisk musikk lyder dempet i bakgrunnen. Paletten går i grønngrå pastell, etter alt å dømme har dette en så beroligende effekt på folk at de åpner seg om vanskelige ting i egne liv.
Hedvig Montgomery har over 20 års erfaring som barne- og familieterapeut. Gjennom sin faste spalte i Aftenposten, podkasten «Foreldrekoden» og bøker som «Foreldremagi» og «Miraklenes tid», er hun blitt hele Norges familieterapeut. I den nye boka «Samarbeidsmagi» skriver hun om et tema som ofte er sårt og vanskelig for mange, om hvordan skape en god barndom for barna etter et samlivsbrudd. Hun synes selv det muligens er den viktigste og beste boka hun har skrevet hittil.
– Det er ingenting som er sårere, mer vedvarende og viktigere enn det å oppdra barn i to hjem. Og det er så lett å trå feil. Så på mange måter fikk jeg endelig skrevet den boken jeg har brent mest for, fordi jeg tror den virkelig kan gjøre forskjell for en del mennesker, sier hun. Og hun snakker av erfaring, har selv blitt både mobbet og dumpet, men det skal vi komme tilbake til.
– Det er magi og mirakler som må til for å fikse familielivet?
– Nei da, det skal det ikke være. Det er noen ting med å skrive både alvor og håp inn i samme tekst. Det er derfor det blir så mye magi og mirakler, titlene er ment å vise at dette er ikke noe straff å lese. Det skal også gi et løft. Selv om jeg ikke tror på verken mirakler eller magi eller trylling, så tror jeg kunnskap og det å ikke føle seg alene med det man står i er kraftfulle verktøy å få med seg. Vil dere ha kaffe? Ja takk? Jeg skal gå og lage, sier hun og forsvinner ut av kontoret et øyeblikk, og kommer tilbake med vann til fotografen som blir plassert på et lite bord, mens hun opplyser at kaffen er klar om et øyeblikk.
– Du skriver at mens foreldrene går videre etter et brudd, lever barna med skilsmissen hele livet. Vil du anbefale å spørre sine voksne barn om hvordan du egentlig var som forelder? Jeg spør for en venn …
– Det å spørre sine voksne barn: «Hvordan var jeg egentlig som mamma?» Det er å gå ut på tynn is.
– Bør man ikke spørre om det?
– Du må i hvert fall tåle å høre hva de har å si.
– Det høres ut som et godt råd.
– Ja. Men nå kommer det kaffe. Bruker du noe inn i kaffen? Ikke noe? Ikke til meg heller. Dette bordet er så dumt, men jeg har så problemer med å kvitte meg med ting, jeg blir helt dårlig om jeg må kaste det. Men hvor var vi. Jo altså, å ha et godt forhold til voksne barn er en fantastisk gave, og virkelig det vi ønsker oss når vi har de små barna. Men, skal vi få til å ha et godt forhold til våre voksne barn, så må vi faktisk høre på hva de kan, hva de tenker. Vi må høre på den de har blitt som voksne.
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
Å være lykkelig? Det er vanskelige å definere, og kanskje litt vågalt å spørre en psykolog om. Men jeg fisker likevel:
– Vil du si at du selv hadde en lykkelig barndom?
– Hva er en lykkelig barndom? Jeg synes det var masse fint i barndommen min. Jeg hadde også lyst til å gjøre mye annerledes i forhold til mine egne barn, og er glad for at jeg slapp å være forelder på syttitallet. Min mor og far tilhørte førstegenerasjons helt på ekte fulltidsarbeidende, dobbeltarbeidende, politisk aktive foreldre. Jeg synes jo jeg som forelder har hatt en lettere jobb enn det de hadde. Men om min var en lykkelig barndom eller ikke, det er jo et godt spørsmål.
– Vi hørte ikke at barn og unge hadde så mye angst før, betyr det at alt var bedre før eller snakker vi bare mer åpent om det nå?
– Dette handler om flere ting. Det ene skyldes – og jeg er lei for det – min egen yrkesgruppe, som har gjort psykisk helse til noe som er inni deg. Det er en komplett misforståelse. Psykisk helse er noe som er mellom oss, som handler om hva slags samfunn vi lager, hvordan vi møter barn. Og så er det selvfølgelig en komponent inni hver enkelt med hvordan du tar ting. Men det er ikke terapi som gjør at du får et godt liv. Det er når du går inn og lager deg et meningsfullt liv at du får det bra.
Hun mener at vi på mange måter har gjort terapi til noe større enn det er, og svaret ligger som regel alltid der ute og handler om politikk, om hva slags skole og hva slags samfunn vi lager.
Vi har skapt et utrolig ekskluderende inkluderingssamfunn.
— Hedvig Montgomery
– Vi har skapt et utrolig ekskluderende inkluderingssamfunn. Vi snakker på inn- og utpust om inkludering, men gjør det stikk motsatte: skyver alle de som bare er bitte litt annerledes bort. Er du for mye borte fra skolen, ikke klarer å sitte stille eller få deg venner er det du som misforstår og må sendes til et annet sted. Barn skjønner signalene. Når de sender deg til et annet sted, er det sikkert fordi du ikke hører til.
Annerledes, ja. Om du graver langt nok tilbake i den svenske adelskalenderen vil du også oppdage at Hedvig Margaret Victoria Montgomery har stamtavla i orden. Hun sier det ikke har så mye å gjøre med alle navnene hennes fordi «det å ha tre fornavn er helt innafor i Sverige».
– Men du har stamtavla i orden?
– Ja da, stamtavla er i orden. Jeg vet ikke om det gjør meg noe mer egnet, for når vi ser på kongehusene rundt omkring nå for tida kan det jo se ut som det er motsatt, ler hun.
– Jeg har også flere fornavn men de ble kun brukt når moren min var sint. Var det sånn hos deg også?
– Nei, ikke engang da ble de brukt. Og moren min var ganske mye sint.
Hun er yngst i en søskenflokk på fire. Hun ble født i Uppsala, men barneårene ble tilbrakt i Bergen, i Jekteviken barnehage og på Starefossen skole. Foreldrene snakket svensk. Det var flaut, og litt fremmed. Hun er fortsatt opptatt av forskjellen på nordmenn og svensker.
– Varmen for de som er lengst ned i samfunnet er mindre i Sverige enn det den er i Norge. Ser du på svenske «Luksusfellen» kontra den norske, så kommer det tydelig frem. Vi er et samfunn som er tettere hverandre. Det var veldig rart å være svensk i Bergen. Mine foreldre, den skammen over at de snakket som de gjorde, og de snakket høyt, på bussen. Altså, bergenserne syntes det var fryktelig fremmed.
– Husk dette var en helt annen tid, man spiste gulost og brunost og bortsett fra noen vietnamesiske båtflyktninger som spiste hvitløk var det ingen utlendinger i Bergen. That’s it liksom.
Folk som vokste opp i Norge på syttitallet vil nikke gjenkjennende, det var en litt grå og traust tid med tsjekkiske tegnefilmer på barne-TV, sitronbrus på lørdager og sennepsgule vegger. Lykken var en svenskeantenne, da kunne man se Disney til jul og talkshowet «Hylands hörna» på lørdager.
– Det var litt stusslig, og i hvert fall ingen eksplosjon av smak og farger og lukt. Derimot var gleden stor når vi kom til Sverige, og alle bare snakket svensk helt utvunget og uflaut.
I tillegg til eksotiske foreldre hadde hun også en medfødt synsskade, som gjorde at hun i barneårene gikk med lapp over det ene øyet. Det førte blant annet til at hun ble operert opptil flere ganger, og møtet med legene gjorde inntrykk, ikke nødvendigvis bare gode.
– Jeg følte at alle øyeleger i hele verden hadde sett inn i øynene mine, og sagt, «åh! åhhh!!, åhhhh!!!» Jeg, som kun var barn tenkte «shit, hva er det de ser for noe?» Jeg ble skremt. Bare tenk, hvis det står noen over deg, ikke bare en, men ti, liksom, hele kullet av legestudenter, iført hvite frakker og sier «oaaaa!» i kor. Det er klart det er superekkelt. Så det var mange år jeg ikke jeg gikk til øyelegen.
– Hva er det egentlig som feiler synet ditt?
– Massevis av forskjellige ting. Resultatet er at jeg har ti prosent restsyn på det høyre øyet, og ganske dårlig syn på det venstre. Så når jeg er hos øyelegen nå sier han: «Det er fantastisk at du ser så godt til å se så dårlig».
– Man hadde så tro på legevitenskapen den gangen, antibiotikumet hadde kommet og alt kunne fikses. Så at jeg ikke ble noe bedre selv om jeg gikk med den lappen foran det øyet jeg hadde sånn nogenlunde syn på i håp om å styrke det som ikke kunne kureres var det ingen som syntes var rart. Man gjorde fortsatt som legen sa. Legene hadde enorm autoritet.
– Jeg vet. Jeg protesterte mot noe legen ville gjøre med meg for første gang i hele mitt liv i forrige uke. Hun ville stikke en sånn her korona-pinne oppi nesa mi …
– Gratulerer! For en seier! Det har du da helt rett i å gjøre! Selv lurte jeg legene til å tro at jeg så bedre enn jeg gjorde, ved å memorere bokstavene på en sånn synstavle. Med god hukommelse som barn kan, så klarte jeg meg ganske godt. Og også var jeg god til å lese ansiktsuttrykket til legen. Så når jeg sa «A», og legen var litt tvilende, så sa jeg «Å» nei, «Y»!
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Foreldrene flyttet ofte på grunn av jobb, de var akademikere; faren filolog og moren kirkehistoriker. De tenkte neppe over hvor dramatisk det var å flytte for barna.
– Den tanken tror jeg ikke streifet de skolene vi kom til heller, dette at å ta imot et nytt barn ikke bare handler om å dytte inn en ekstra pult.
– Var du skoleflink?
– Det er et godt spørsmål, jeg er ikke helt sikker, jeg vet ikke.
– Fikk du gode karakter, da?
– Etter hvert fikk jeg jo det. Men jeg tenkte alltid på meg selv som dum.
– Hvorfor det?
– Jeg vet ikke, jeg følte det sånn. Jeg tenkte at jeg skulle bli kokk, fordi jeg kom jo ikke til å kunne bli noe akademisk. Og jeg må også si at jeg hadde sikkert blitt en ganske god kokk.
– Men ble du mobbet på skolen?
– Det er også et godt spørsmål. Jeg var alltid den rare, nye jenta i klassen: skjeløyd, overbitt og høyest av alle. Det var ikke sånn at alle sammen sa «å ja, akkurat henne. Hun vil vi henge med». Så jeg hadde absolutt noen år med utenforskap. Det klassiske er nettopp at det er i 10–11 års alderen som vi ser på alle undersøkelser at mobbing er på topp. Og det er ikke så rart, det er en alder med mye reorientering, som handler om å finne de man har lyst til å være med. Man slutter å leke med folk bare fordi at de bor i nærheten.
Jeg var alltid den rare, nye jenta i klassen: skjeløyd, overbitt og høyest av alle.
— Hedvig Montgomery
En lærer så henne, at hun likte å lese. Han ga henne bøker, og inspirerte til å lese mer. Ga henne lov til å sitte inne i klasserommet og lese i friminuttene. Hun tenker fortsatt på han med varme.
– Han dyttet meg i retning av andre ting jeg kunne gjøre istedenfor å gå ut i skolegården og kjenne på nederlaget. Fikk meg til å vente det ut, og strekke meg. Blikket hans gjorde hele forskjellen. Hadde jeg hatt en lærer som ville skjøvet meg i en retning for å bli helt lik de andre, så tror jeg ikke jeg hadde klart det.
– Hadde du en bestevenninne?
– Jeg har hatt mange venninner både før og etter, men akkurat der og da hadde jeg ikke det.
Alle som vet hvordan det er å hele tiden være «hun nye jenta i gata», har også kjent på sårheten når man møter folk som har kjent hverandre siden de var små. Det hender Hedvig Montgomery synes det svir litt å møte folks barndomsvenner.
– Ja, når du er i en venninnes bursdag for eksempel. Der sitter jeg og regner meg egentlig som en ganske god venninne, og så plutselig spretter det opp noen jeg aldri har sett før, og begynner å snakke om hvordan de hadde det i barnehagen og på skolen. Plutselig føler jeg meg så latterlig uviktig. Selv om jeg vet at vi er gode venner, selv om jeg vet at det er meg hun ringer til, så sitter jeg der og føler meg som sistevalget, liksom.
– Hadde du en utagerende ungdomstid?
– Jeg synes selv at jeg er ganske mild mot meg selv. Jeg synes ikke jeg var noe verre enn andre. Men det er klart at jeg gjorde ting som jeg vet at hadde stukket i hjertet hvis mine barn hadde gjort det.
– Kan du være mer spesifikk?
– Absolutt ikke. Men det er noe av det jeg har lært meg mest av, og kanskje det er grunnen til at det skal være en ungdomstid, for at du skal gjøre noen av disse tingene.
– Sånn feste, røyke, drikke, haike, ha sex med folk du knapt kjenner og sånne ting som man lover at man ikke skal gjøre?
– Ikke sant? Det er jo en del av det å bli et helt menneske. Den feilfrie ungdommen tror jeg går glipp av så mye av det du trenger å ha med deg i livet. Man sier at foreldre i dag er altfor snille og altfor milde. Jeg kan ikke si at de er det. Det er ikke det jeg ser. Tvert imot tenker jeg også at de er altfor opptatt av at alt skal være helt riktig.
På midten av åttitallet flyttet familien til Oslo der foreldrene skulle jobbe på universitetet. Hedvig Montgomery begynte på Oslo Katedralskole. Den dag i dag det ikke Bergen eller Uppsala hun regner som hjemme, det er Oslo. Det valget kom da hun fikk sønnen Max for 31 år siden.
– Faren hans er også fra Oslo. For meg var det sånn to streker under svaret, da måtte jeg bli her. Det å la Max få lov til å vokse opp ett sted var veldig viktig for meg, men nå bor han i Berlin.
Hun var 25 år da sønnen Max ble født, og fortsatt opptatt med studier.
– Det var veldig planlagt. På mange måter var faren til Max min første ordentlige kjæreste. Jeg var 18 da vi ble sammen, sier hun og stopper opp litt, før hun fortsetter:
– Når vi snakker om dette her, det føles som et helt annet liv. Det er så lenge siden. Og hva jeg tenkte, eller hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, det kan jeg i ettertid sitte og tenke at det sikkert finnes forklaringer på. Men jeg vet ikke om jeg får tilgang til dem.
– Hender det at du psykoanalyserer deg selv?
– Jeg prøver å være snill med meg selv. Ja. Jeg prøver å ikke bli for hard.
– Dere skilte jo lag hvert.
– Og det kan man jo alltid undres på, var det riktig eller var det feil. Jeg skammet meg i hvert fall over det i mange, mange år. Jeg følte at det var feil. Det var jo ikke sånn det skulle bli. Nå høres jeg kanskje fryktelig konservativ ut men … vi hadde gjort alt i riktig rekkefølge, giftet oss, fått barn … Men, hva vet du om deg selv når du er 18-19-20 år?
– Så dere vokste fra hverandre?
– Ja. Noen mennesker er så heldige at de finner den de skal leve med resten av livet i så ung alder, men de fleste av oss gjør nok ikke det. Vi forandrer oss mye og når jeg tenker tilbake på mitt eget liv var jeg midt i støpeskjeen og en ganske annen jente og kvinne enn den jeg er nå. I ettertid har jeg kommet til at det var riktig å skilles, og at jeg er glad for at vi ikke er nødt til å fortsette å være gift med den vi tilfeldigvis giftet oss med da vi var unge. Han er en fin mann. Men jeg tror ikke vi gjorde hverandre så godt.
– Men var det en lykkelig skilsmisse da?
– Nei, jeg tror ikke den var noe spesielt lykkelig. Jeg synes det var vondt, og jeg tror han synes det var vondt. Eller, det vet jeg.
– Når man har felles barn blir man låst i et slags forhold i hvert fall så lenge barna er små …
– Nei, nei, hele livet. Det var derfor jeg skrev «Samarbeidsmagi». Når man har felles barn er nettopp det som virkelig betyr noe, hva slags forhold man lager etter en skilsmisse. Og brudd kan være bitre, brudd kan være svik, brudd kan være skuffelse, men det kan også bare være som en utpust som trengtes for å kunne trekke pusten og begynne på nytt igjen. Og det vil bli bølger lenge etterpå, bølger hvor du plutselig innser at åh, nå har han funnet seg en ny, nå skal de på ferie til Hellas, sånn som vi alltid drømte om. Det kan stikke litt der og da.
– Er du sjalu av natur?
– Det er vi vel alle sammen. Sjalusi er en viktig størrelse i registeret vårt, det å føle seg elsket er noe vi strekker oss mot alle sammen. Du føler deg jo ikke sjalu så lenge du føler deg trygg, men i det øyeblikket du føler deg utrygg, så er sjalusi en av de følelsene som bobler opp i de fleste. Og så kan man ha mer eller mindre lett tilgang, det må jo sies. Jeg tror kanskje jeg er helt midt på treet.
– I dag driver jo folk og snoker på hverandre i sosiale medier, det er kanskje lettere å bli litt sjalu?
– Å ikke snoke på hverandre, avlytte hverandre krever selvdisiplin. Jeg tror dette lager mye problemer, spesielt hos unge mennesker i parforhold. Vi ser også at det lager problemer i foreldre-barn relasjoner når foreldre driver og snoker på barna sine som sjalu kjærester. I det øyeblikk vi sier at det er greit å overvåke, så har vi sagt farvel til friheten. Det er kjempeskummelt.
Les også: Skolefraværforsker om generasjon «bomullsbarn»: – For enkelt (+)
Å bli alenemamma til en gutt er en egen utfordring. Men, etter oppveksten med brødrene er Hedvig Montgomery vant til å omgås gutter. Hun har en spesiell godhet for dem.
– Da jeg var gravid med nummer tre og var på ultralyden sa de: «Jeg er ikke så sikker du blir så glad for dette, men det er en gutt igjen.» Og jeg bare sånn «Yesss, kjempefint!!» Og Max, som da var 15 år sa: «Det er bra. For gutter, det kan du». Og ja, jeg liker gutter og menn, det har vært en styrke for meg i jobben min også. Jeg kan være en god terapeut for en mann, selv om jeg er kvinne, fordi jeg føler en nærhet til menns og gutters liv. Jeg føler at det faktisk har vært en superkraft.
– Å bli alene med Max, det var mye fint med det. Der og da var det tøft, med dårlig råd men det var også en nyttig erfaring å ta med seg. Men jeg har jo en fordel, jeg har en jobb der alt kommer til nytte på et eller annet tidspunkt.
– Etter hvert så fikk du deg jo en ny mann. Det synes jeg vi må få med.
– Ja da, singellivet fikk jo en slutt etter mange runder … Jeg tror han dumpet meg tre eller fire ganger.
– Hæ? Dumpet deg?
– Ja, ja.
– Men hvorfor tok du han tilbake da?
– Nei, fordi det var jo … han, smiler hun og ser plutselig forelska ut.
Historien starter over en forretningslunsj på restaurant Frascati i Oslo.
– Var det kjærlighet fra første blikk for deg?
– Ja … Jo, jeg tror kanskje jeg kan si det. Jeg hadde da startet firma, og husker fortsatt at vi hadde et møte, det var så hyggelig. Jeg følte meg flott. Etterpå, når vi gikk for å få jakkene våre i garderoben så kjente jeg hvor han var. Altså jeg kjente ham i rommet.
– Wow …
– Og jeg kan fortsatt få den følelsen. Men det var massevis av trøbbel før det ble kjærlighet da.
– Men hvorfor drev han og dumpet deg da, om jeg tør spørre?
– Nei, han håpet kanskje på i finne noe bedre, ler hun.
Det gjorde han altså ikke, for de fikk barn, to gutter, og etter hvert giftet de seg også. I Stockholm. Og, de er fortsatt gift.
– Har du noen tips for hvordan holde kjærligheten i live?
– Alle faser har sin greie. Og det er forskjellig å ha vært sammen 5 år, 15 år, eller 25 år. Mange tenker at kjærlighet handler om å speile seg i hverandre, se hvor like man er. Men kjærlighet handler om å like forskjellene, å like den andre for at han er annerledes enn deg. Der er det noe.
– Hvordan er din mann annerledes enn deg?
– Han er mer rotete enn meg. Men jeg har lært meg å tåle mer kaos, jeg tror til og med at det er litt bra.
I tillegg til jobben som familieterapeut har Hedvig Montgomery valgt å jobbe med en gruppe mennesker som søker rampelyset, men som sjelden oppsøker psykolog: reality-deltakere på TV. Mange i hennes egen yrkesgruppe har rynket på nesen, ment at reality er bare skadelig. Men selv synes Hedvig Montgomery det er en fin jobb der hun kan hjelpe folk å ta vanskelige valg.
– Hva er første spørsmålet du stiller en som vil være med i for eksempel «Ex on the Beach»?
– «Så spennende at du vil være med på dette. Hvordan kom du på det?» Det er interessant å møte andre folk enn de jeg møter til daglig.
– Hvordan da?
– Realitydeltakere er alle slags folk, men de er mer alle slags folk enn de jeg vanligvis møter på et terapikontor. Og jeg må jo presisere at det er deilig at ikke TV bare handler om folk som Jonas Gahr Støre, men litt andre typer mennesker også. Med min interesse for litteratur, musikk og skjønnhet har jeg godt av å oppleve at ikke alt er høykulturelt og vakkert.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
---
5 favoritter
Musikk: Klassisk og jazz. Om jeg skal velge en komponist blir det Bach, som har hjulpet meg gjennom mange livskriser.
Film: Litt pinlig, men når jeg er ferdig på jobb er jeg egentlig ikke så interessert i en historie til. Så ser sjelden film. Har sett Quisling-filmen, den var kjempegod.
Bok: Kjell Askildsens noveller. Og Ian McEwans bøker som bare av og til er så rystende at jeg ikke vet om jeg klarer å lese ferdig.
Mat: Ingenting gjør meg så lykkelig som en god kardemumma-bulle. Eller en god Västerbottenpaj, med Västerbotten-ost så klart.
Sted: Den lille parken med fontene som ligger ved gamle Rikshospitalet.
---
---
FAKTA
Psykolog med familieterapi som spesialitet.
Aktuell med den nye boka «Samarbeidsmagi. Syv steg for å oppdra lykkelige barn i to hjem».
Født i Uppsala i Sverige.
Utdannet seg til psykolog ved Universitetet i Oslo
Har gitt ut en rekke bøker om barneoppdragelse, med samletittelen «Foreldremagi».
Bøkene er solgt til en rekke land, inkludert Kina, Russland og den arabiske verdenen.
Hun jobber også med uttak og oppfølging av deltagere til realityprogram som TV-produksjoner.
Gift med Kjetil Dahl, mor til Max (31), Klas (18) og Mikkel (15).
---