Debatt

Om bruk av DNA i straffesaker generelt, og i Baneheia-saken spesielt

Vi registrerer fra senere tiders kommentarer i media at mange har en for stor tro på betydningen av resultater fra DNA-analyser som bevis i straffesaker.

Oslo 20111115. Pipetering av DNA ekstrakt fra spormateriale (blod, sæd etc.) eller personprøver (prøver fra munnhule) på Avdeling for biologiske spor divisjon Rettsmedisin og rusmiddelforskning, Folkehelseinstituttet, på Rikshospitalet i Oslo (før Rettsmedisinsk Institutt) før PCR kopiering / analyse på oppsetts rom før PCR. Etter PCR analyse går DNA ekstraktet videre til kapillær-elektroforesemaskinen som gir DNA resultatet i form av et elektroferrogram.
«DNA-resultatene forteller ikke når eller hvordan materialet ble avsatt», skriver kronikkforfatterne.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Midt på 1980-tallet oppdaget man at en meget liten del av DNAet vårt, som varierer mellom personer, kunne brukes i identifikasjonssammenheng. Det omtales som et paradigmeskifte i undersøkelser av straffesaker fordi det muliggjorde identifisering av hvem for eksempel blod på et åsted stammer fra.

Metoden ble raskt tatt i bruk, og tillegges avgjørende vekt i noen saker, for eksempel i Baneheia-saken. Denne saken har i senere tid vært mye omtalt i blant annet avisledere, podkaster og sosiale medier. Det har vært reist til dels sterk kritikk mot politiets/påtalemyndighetens og Gjenopptakelseskommisjonens håndtering av saken.

Klinikkleder Andreas Matussek, klinikk for laboratoriemedisin ved Oslo universitetssykehus.
Klinikkleder Andreas Matussek, klinikk for laboratoriemedisin ved Oslo universitetssykehus.

DNA-analysene utført tidlig på 2000-tallet har også blitt kraftig kritisert. Kritikken har særlig rammet Bente Mevåg, daværende seksjonsleder og overingeniør ved Rettsmedisinsk institutt (RMI), nå Avdeling for rettsmedisin ved Oslo universitetssykehus (OUS). Kritikken er verken berettiget eller basert på faktiske forhold. Kritikken avslører også behov for kunnskap om sakkyndiges rolle i strafferettspleien.

Mevåg var sakkyndig i Kristiansand byrett i 2001 og Agder lagmannsrett i 2002. Hun redegjorde for DNA-undersøkelsene som var utført i Spania i 2001.

Avdelingsleder Truls Simensen, avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus.
Avdelingsleder Truls Simensen, avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus.

Hennes forklaring i byretten ble omtalt i Adresseavisen 3. mai 2001:

«Isolert sett er DNA-beviset derfor ikke tilstrekkelig til å kunne knytte den drapstiltalte Viggo Kristiansen til åstedet og handlingene»

I et referat fra lagmannsretten på nrk.no (15.01.2002) fra Mevågs forklaring står:

«…. etter dette viste hun til et diagram hvor utvidede DNA-analyser viser at Viggo Kristiansen kan ha vært en av to gjerningsmenn. Prøven er imidlertid så unøyaktig at materialet kan stamme fra rundt halvparten av norske menn»

Den sakkyndige tar aldri stilling til skyldspørsmålet.

Videre:

«Overingeniøren holdt den reneste rettsbelæringen for juryen, da hun sa at DNA-resultatene måtte vurderes i den store sammenhengen, og at de ikke var egnet til å stå på egne ben. Mevåg ba også juryen om å vurdere bevistyngden i det biologiske materialet, ikke sannsynligheten for skyld»

Advokat Arne Moland, juridisk avdeling ved Oslo universitetssykehus.
Advokat Arne Moland, juridisk avdeling ved Oslo universitetssykehus.

Dette viser tydelig at Mevåg – både i byretten og lagmannsretten – påpekte at resultatene, som viste DNA fra to menn, ikke kunne knyttes direkte til de to tiltalte. Hun understreket at DNA-sporene ikke kunne tjene som selvstendig bevis, men måtte vurderes i lys av øvrig informasjon.

I noen av prøvene fra ofrene ble det påvist sædceller. DNA-informasjon om det mannlige bidraget fremkom imidlertid ikke ved den rutinemessige analysen ved RMI, som kun viste de avdødes profiler. Et laboratorium i Spania, som ett av få i Europa, utførte analyser av DNA på det mannlige kjønnskromosomet. Påtalemyndigheten besluttet derfor å sende prøvene dit for om mulig å få informasjon om det mannlige bidraget.

Analysene derfra viste DNA av én type i prøven fra ett av ofrene. Denne typen ble også observert i prøven fra det andre offeret, i tillegg til DNA av en annen type. Prøveresultatene viser altså bidrag fra to menn. Den sakkyndige erklæringen fra Spania ble vedlagt erklæringen fra RMI. I så vel byretten som lagmannsretten opplyste Mevåg at DNA-typen observert i begge prøvene var vanlig forekommende i den mannlige befolkning, slik som anført i rapporten fra Spania.

I Riksadvokatens avgjørelse fra 21. oktober 2022 er deler av rapporten med alle resultatene fra analysen i Spania gjengitt i tillegg til et sammendrag av deres funn:

«I henhold til rapport av 23.11.00 er det påvist DNA av mannlig opprinnelse i prøvene B-22, B-25 og C-25. DNA i prøve C-25 er av samme type som Viggo Kristiansen for de foreliggende typeresultatene (to markørene), mens det i prøvene B-22 og B-25 kan være DNA fra to menn og ingen av de mistenkte kan utelukkes som bidragsytere.»

Til tross for at resultatene fra Spania viser spor av to menn, har flere – med bred penn – hevdet at dette ikke medførte riktighet. Analysene ble utført med den beste tilgjengelige metoden i 2000. Fordi prøvematerialet analysert i Spania ble forbrukt, kunne ikke dette materialet reanalyseres.

Resultatene fra 2000 er imidlertid gjennomgått og vurdert i forbindelse med de nye undersøkelsene. Påtalemyndigheten legger nå til grunn at DNA-spor fra Baneheia-saken ikke har tilstrekkelig bevisverdi hva gjelder Viggo Kristiansen.

Den senere tids debatt knyttet til Baneheia-saken illustrerer også behov for mer kunnskap om sakkyndiges rolle i straffesaker. Rollen er begrenset til å analysere materiale som mottas i en sak og redegjøre for utførte analyser og tilhørende konklusjoner. Den sakkyndige tar aldri stilling til skyldspørsmålet.

Politi/påtalemyndighet har ansvar for etterforskning av anmeldte forhold og tar stilling til om saken skal straffeforfølges. Det er også politi/påtalemyndighet som tar stilling til om det er behov for bistand fra ekspertise/sakkyndige for å granske/analysere bevis som foreligger.

Domstolen avgjør om det foreligger tilstrekkelige bevis for domfellelse, det vil si om vilkårene for straff foreligger.

Vi registrerer også fra senere tiders kommentarer i media at mange har en for stor tro på betydningen av resultater fra DNA-analyser som bevis i straffesaker.

DNA-resultatene forteller ikke når eller hvordan materialet ble avsatt. Det kan enten være avsatt i forbindelse med en straffbar handling, eller på et tidspunkt forut for, eventuelt etter, en straffbar handling. DNA-spor kan også utilsiktet ha blitt tilført i forbindelse med politiets håndtering av materialet eller i forbindelse med undersøkelse av materialet.

Alt dette betyr at verdien av DNA-resultater må vurderes ut fra øvrige funn og opplysninger i saken, og at DNA-bevis alene ikke bør tillegges avgjørende vekt.

For ytterligere informasjon om bruk av DNA-analyser i straffesakssammenheng, anbefaler forfatterne også nettsiden https://senseaboutscience.org/activities/making-sense-of-forensic-genetics/.

Powered by Labrador CMS