Oslo-politiet har ennå ikke kommet med den endelige avgjørelsen. De er helt i sluttspurten av sin etterforskning av Baneheia-saken. Men de opplysningene som er kommet i små og store drypp gjennom sommeren, er ikke mulige å ignorere. De peker alle i én retning: Jan Helge Andersen var alene om drapene på, og overgrepene mot de to unge jentene Lene Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i Baneheia utenfor Kristiansand i mai 2000. Viggo Kristiansen er uskyldig, slik han hele tiden har sagt. Han ble dømt til 21 års forvaring for ting han ikke hadde gjort.
Han er ikke skyldig. Det motsatte er bevist.
[ Jan Helge Andersen siktet for drapet i Baneheia han ble frikjent for i 2002 ]
Vi står overfor det verste justismordet i moderne norsk rettshistorie. Kristiansen har måttet leve innesperret som Norges mest forhatte monster i hele sitt voksne liv, inntil han ble løslatt i fjor.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Oslo-politiet startet sin etterforskning i fjor, etter at et flertall i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i februar 2021 ga Viggo Kristiansen medhold i at hans sak skulle opp på nytt og dommen mot ham settes til side. Ifølge lekkasjer til TV 2, VG og NRK har politiet funnet ut blant annet dette:
- Jan Helge Andersen kan knyttes til DNA-funn på begge jentene. Fra før av er det kjent at Viggo Kristiansen ikke kan knyttes til DNA-funn på noen av jentene.
- Det er funnet seksualiserte bilder av unge jenter og bilder som viser overgrep mot barn på Jan Helge Andersens PC etter en hemmelig ransaking i vinter.
- Jan Helge Andersen ble anmeldt for voldtekt i 2009, mens han satt i fengsel. Overgrepet skal ha skjedd flere år tidligere, da han selv var tenåring og offeret var et barn. Saken ble henlagt av kona til kriminalsjef Arne Pedersen, Ingrid Thorsen. Andersen nekter for å ha gjort noe, men det er utbetalt voldsoffererstatning til offeret, som nå er en voksen kvinne. Denne saken har politiet i Agder unnlatt å informere Gjenopptakelseskommisjonen om.
- Spesialenheten for politisaker etterforsker nå en eller flere personer i politiet for tjenestefeil.
- Det er tatt ut siktelse mot Jan Helge Andersen for det ene drapet han ble frikjent for i 2001, men som Kristiansen den gangen ble dømt for. Det gjelder den eldste jenta, Lena Sløgedal Paulsen.
- Etterforsker Geir Olav Hansen, som fikk Jan Helge Andersen til å tilstå i 2000 med omstridte avhørsmetoder, har siden pleid jevnlig kontakt med ham og har i en 40 minutter lang telefonsamtale med Andersen forsøkt å legge en mediestrategi der en navngitt NRK-journalist skulle brukes som talerør av de to i forkant av Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse.
Det gjenstår å se om Jan Helge Andersen vil komme med en tilståelse og forklare at han var alene om ugjerningene, eller om han fortsetter å hevde at Viggo Kristiansen var hovedmannen som tvang ham til å begå forbrytelsene. Uavhengig av hva han velger, ligger alt til rette for at det blir en ny rettssak, der han kommer til å stå tiltalt for drapet på Lena Sløgedal Paulsen. Å la denne saken stå uoppklart med ukjent gjerningsmann, framstår ikke som et alternativ. Vårens og sommerens lekkasjer etterlater ingen tvil: Påtalemyndigheten har en meget god sak.
[ Selma Moren: Det er høst, og høysesong for å føle seg mislykka. ]
Men justismordet mot Viggo Kristiansen handler ikke bare om selve straffesaken. Baneheia-saken er et eksempel på grove overtramp mot et enkeltmenneske, begått av maktpersoner i politi og påtalemyndighet. Det hører ikke hjemme i noen rettsstat, og det er nødt til å få konsekvenser for de som er ansvarlige. Alvorlige konsekvenser. Mange av oss i mediene kan også med fordel tenke gjennom egne roller i denne saken. Det hadde vært fint med en grundig gjennomgang.
Voldtektsanklagen mot Andersen fra 2009 som Agder-politiet tiet om overfor Gjenopptakelseskommisjonen, kunne ha bidratt til at Viggo Kristiansen fikk saken sin gjenopptatt ti år tidligere enn han faktisk fikk. Men i stedet for å informere om det alvorlige forholdet, skrev førstestatsadvokaten dette til kommisjonen så sent som i 2019: «Det foreligger ingen opplysninger om at Andersen tidligere har forgrepet seg verken mot voksne eller barn, eller at han har opptrådt truende eller voldelig».
[ Lars West Johnsen: En fotballhelg som begynner med det vakre og slutter med det vederstyggelige. ]
Anklagen om voldtekten Andersen skal ha begått som tenåring er ikke det eneste som peker mot en vanskelig historikk. I boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» fra 2017 skriver forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr om en episode fra Jan Helge Andersens barndom. Jahr har snakket med en mor fra nabolaget i Eg i Kristiansand som forteller at hennes da fire år gamle datter ble utsatt for en uønsket seksuell handling fra Jan Helge Andersen i påsken 1988, da han var sju år gammel. Hun konfronterte deretter Andersens foreldre, men de nekter for at dette har skjedd. Moren til jenta var også inne til avhør hos politiet den gangen. Likevel viste politiet ingen interesse for å følge opp saken i forbindelse med etterforskningen av drapene i 2000, selv om de må ha kjent til den. Hvorfor ikke?
[ «Alt tyder på at vi står foran en av de største rettsskandalene i norsk historie» ]
Politimesteren i Agder, Kjerstin Askholt, har sagt at det er riktig å etterforske hennes politidistrikt, og at det er viktig for legitimiteten. Det er det lett å si seg enig i, og vi får håpe at hun ikke er den eneste i politiet med en slik innstilling. Denne rettsskandalen må føre til at feil avdekkes, ikke til nye tildekninger og avledningsmanøvrer. Det gjelder ikke bare Agder-politiet. Gjenopptakelseskommisjonen bør også undersøkes. Det framstår som mer og mer utrolig at kommisjonens leder Siv Hallgren var en del av mindretallet som ikke ville gjenåpne saken da Kristiansen til slutt vant fram i fjor.
Det ubehagelige spørsmålet som melder seg, er dette: Hvis rettssikkerheten og rettferdigheten har hatt så magre kår i en av landets aller mest omtalte straffesaker, hvordan står det til i andre, mindre alvorlige saker?