Debatt

En god klem er ikke nok

Å tenke på hverandre og vise omsorg er fint det. Men det blir for enkelt, skriver Vibeke Krane og Liv Hanson Ausland.

Tidligere Statsminister Erna Solberg og Bent Høie (H) gir hverandre en klem under pressekonferansen om koronasituasjonen, da meteren ble fjernet.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er fint med oppmerksomhet, tilstedeværelse og oppfølging. Vi trenger alle å se og bli sett, og en god klem kan hjelpe på mye.

Men en god klem er ikke nok.

På undergrunnsbanen i London står advarsler ved utgangsdørene: Mind the Gap! I pandemiens kjølvann roper vi det samme varskuet om psykisk helse. Hvis gapet fortsetter å vokse, blir det både farlig og dyrt.

Nylig ble verdensdagen for psykisk helse markert. Økt oppmerksomhet rundt vår psykiske helse er mer aktuelt enn noen gang, og Mental Helse skal ha ros for å lede dette arbeidet hvert år her til lands. Likevel skiller Norges tema seg markant fra det internasjonale.

Det mener vi er kritikkverdig.

Førsteamanuensis Vibeke Krane og førstelektor Liv Hanson Ausland, Institutt for helse, sosial og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Det er ikke nok å oppfordre befolkningen til å tenke på hverandre, vise omsorg og inkludere. Det blir for enkelt å delegere ansvaret for økende sosial angst, ensomhet og selvmordstanker til familie, nabolag, pårørende og venner. Ansvaret for vår psykisk helse er ikke kun et individuelt ansvar.

Internasjonalt handlet verdensdagen om mental helse i en urettferdig verden. Den adresserte at helse handler om urettferdighet – «Mental Health in an unequal world». I Norge ble dette oversatt til «Livet under og etter en pandemi. Følg opp!». Norge har dermed lagt seg på en linje som handler om individets handlinger. En linje som ikke adresserer politiske og strukturelle vilkår for vår psykiske helse.

Det er naturlig at pandemien var hovedtema for markeringen av verdensdagen, fordi den har berørt livene våre på en gjennomgripende måte. Men i år mener vi det er ekstra stor grunn til å stille spørsmålstegn ved den norske vinklingen, nettopp i kjølvannet av pandemien.

Vi er alle berørt av pandemien, men er vi egentlig i samme båt?

For noen av oss var nedstengingen og begrensningene et pusterom, for andre bidro den til økt ensomhet. Mange som hadde det ille før pandemien, fikk det verre. Flere ble også satt i en situasjon hvor de fikk dagpenger fra Nav som reduserte inntekten.

Det er stor grunn til å anta at de som slet hardest under nedstengingen, må ha økt støtte og ressurser nå. Vi vet fra undersøkelser i ettertid at de som har særskilte behov ikke fikk oppfølgingen de har krav på, og det vil kreve store ressurser å følge opp disse familiene, barna og studentene.

Økonomi, skolegang, arbeidsledighet og tilgang på helse- og sosialtjenester er helt avgjørende for hvordan vi har det, og for vår psykiske helse. Vi kan ikke overlate ansvaret til oldebarnet som skal besøke oldemor på sykehjemmet. Det er kommunene som avgjør om de gamle skal få en verdig avslutning på livet, og som skal sørge for nok folk på vakt slik at oldemor får hjelp til å spise og dusje.

Sosial ulikhet i helse handler om å minske gapet mellom de som har noen som bryr seg om dem ved livets slutt, og de som er overlatt til det offentlige.

FN og WHO fastslår at sosiale ulikheter er den største trusselen mot god psykisk helse.

Pandemien har økt sosial ulikhet i helse over hele verden, også i Norge. Gapet mellom folks etterspørsel etter helsehjelp for mentale lidelser og myndighetens evne og vilje til å tilby hjelp, er stor og direkte underfinansiert, ifølge WHO.

Videre er det en kjensgjerning at pandemien har bidratt til økte forskjeller både globalt og nasjonalt. Vi har på flere områder sett at pandemien følger opp den såkalte matteuseffekten. Matteuseffekten innebærer at de som har lite fra før skal få mindre, og de som har mye skal få mer.

Det er derfor grunn til stor bekymring, og det er viktig å fokusere nettopp på økningen i de sosiale ulikhetene, slik det internasjonale temaet for verdensdagen adresserte. Vår psykiske helse må forstås i et helsefremmende perspektiv. Helsefremmende arbeid har en klar sammenheng med politikk på alle nivåer, og med lokalsamfunnet rundt oss.

For å fremme god psykiske helse må vi også jobbe på samfunnsnivå.

Vi må bygge bærekraftige og varige strukturer i og utenfor helsevesenet. Vi må jobbe for å utjevne sosiale forskjeller, skape gode offentlige skoler og helsetjenester, solide sykehjem og hjemmehjelpsordninger, og vi må bygge trygge lokalsamfunn som er i stand til å ta vare på de svakeste.

På verdensdagen for psykisk helse burde vi i Norge benyttet anledningen til å nærme oss det internasjonale perspektivet: Adressere ulikhetene! Vilkår for god psykiske helse handler først og fremst om sterke og støttende strukturer, og om sosial ulikhet som er et offentlig ansvar.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen