Tegnehanne: - Mitt livs verste opplevelse ble den beste for karrieren

– Jeg mente det bare som en ærlig fortelling. Men i kontekst av barselopprøret, ble det jo politisk, sier Hanne Sigbjørnsen til Dagsavisen.

Tegneserieskaperen er nok bedre kjent under kunstnernavnet sitt, Tegnehanne. Under den signaturen har hun, helt siden 2010, blogget, laget avisstriper og tegnet flere humoristisk selvutleverende bøker.

Årets bok heter «Bare vent – babybobla illustrert». Den tar får seg et år med graviditet, fødsel, og de tre første månedene med baby.

Koronafødsel

Etter ni måneder med forventning, normale gravidplager, mange gode og mindre gode råd fra omgivelsene, samt en litt uventa, men veldig hyggelig, nyforelskelse i samboeren Jostein, kom tida da Hanne skulle føde, i juni 2020. Det ble ikke perfekt.

– Jeg gikk på overtid, så fødselen ble satt i gang. Det var strenge koronarestriksjoner, så Jostein fikk ikke være med inn på sykehuset. Jeg ble plassert på et rom, og der satt jeg alene. Det føltes rart og feil å være alene så lenge i en sånn situasjon.

Ensom natt

Timene gikk. Ettermiddag ble til kveld, og så natt. Takene i magen økte i intensitet. Men alle på sykehuset var veldig opptatt av å fortelle den førstegangsfødende at «igangsatte fødsler tar tid, så bare slapp av, det er natt nå».

– Det ble vondere og vondere. Tida mellom riene ble kortere og kortere. Jeg prøvde å si fra, men opplevde ikke å bli hørt. Ingen snakket om rier eller fødsel. Det var null samsvar mellom min opplevelse og andres reaksjoner. Jeg følte meg helt gal, forteller Sigbjørnsen.

Dårlig lege

I ren desperasjon ba hun om noe å sove på. Det syntes de på føden var en god idé.

– Akkurat idet jeg svelget pillene, inkludert en Paracet, forsto jeg at «hallo, dette er jo ikke nok til å ta bort disse smertene! Jeg MÅ ha Jostein hit, og jeg må ha epidural!» Jeg forsto at jeg måtte kreve en sjekk. Selv om jeg ikke hadde lyst at noen skulle stikke fingrene sine inn i meg, sier Sigbjørnsen.

Grunnen til at akkurat det framsto som enda mindre forlokkende enn en gynekologisk sjekk vanligvis gjør, var også det ferske minnet om en kjip opplevelse dagen før, med legen som bestemte igangsettelse. Han turet fram, totalt uten kommunikasjonsevner, og gjorde alt ubehagelig og utrygt.

Neddopa første møte

Men nå, etter mange ensomme timer i smerte på et mørkt enerom, ble Sigbjørnsen endelig sjekket. Åpningen var allerede på sju centimeter! Alt over fire regnes som «aktiv fødsel», ved ti centimeters åpning skal babyen ut.

– Plutselig var det ikke måte på hvordan alt hastet. Jeg fikk epidural, og ble trilla ut, omtrent som om det var en alvorlig og akutt situasjon. Men Jostein rakk heldigvis fram. Resten av fødselen var mer vanlig. Det gjorde vondt. Men det er jo vondt å føde. Jeg var helt neddopa av den sovemedisinen, så da babyen kom, følte jeg ingenting. Jostein gråt, og jeg bare … tomt.

Traumer på Insta

Sigbjørnsen satt dessuten igjen med en følelse av at det hun hadde vært gjennom ikke var rett.

– Jeg følte jeg hadde vært altfor lenge alene. Tolv timer i et mørkt rom. Ganske kort tid etter fødsel, kjente jeg behov for å tegne. Det er slik jeg bearbeider ting, ved å skrive og tegne dem ut.

Tegningene la hun på Instagram. Der tok kommentarfeltet fyr. Veldig mange hadde opplevd lignende, like vonde ting i fødsel, på sykehus over hele landet. De fortalte og fortalte, og ga Sigbjørnsen bekreftelsen hun trengte på at opplevelsen hadde vært unødvendig kjip.

Mediestorm

Mindre positivt var det da noen hengte ut en navngitt jordmor på fødeavdelingen på Riksen som fæl, uten at Tegnehanne oppdaget kommentaren og fikk reagert. En annen jordmor sendte sint mail om at fødselshistorien hennes var «harselerende og gjennomgående negativ».

Da tok media kontakt. Tabloidene først, NRK etterpå. De så Tegnehannes opplevelser i sammenheng med det Barselopprøret og Bunadsgeriljaen jobbet for, nemlig et bedre fødsels- og barseltilbud i hele landet.

– Det føltes rart å stå i min største mediestorm som nybakt mor. Jeg sov ikke på nettene ennå, var liksom ikke helt tilregnelig. Så skulle jeg plutselig på Dagsnytt18 og snakke om barselomsorg!

Dax18

Sigbjørnsen fullførte Dax18-innslaget, men husker ikke lenger noe av det verken hun eller andre sa.

– Det føles rart at det var et definerende punkt for min karriere. Det har vært store TV-programmer som har tatt kontakt og sagt at «vi vurderte deg før, men følte du kanskje ikke var kjent nok, men nå er du det». Mitt livs verste opplevelse, er blitt den beste for karrieren, sier Sigbjørnsen.

Angrer ikke

Hun angrer ikke på at hun fortalte. Ville gjort det samme igjen. Uten at hun dermed har noen fiks ferdig løsning på hva som må gjøres i barselomsorgen.

– Det er komplisert. Men da jeg var på fødeavdelingen, virket det som det var for få folk på jobb. De hadde ikke tid til at jeg skulle føde, så derfor passet det best for dem om jeg ikke var i fødsel. Det lå sikkert tre-fire andre og fødte på naborommet samtidig som jeg satt alene på det rommet. Jeg så jo hvor pressa på tid folk var.

– Men nøyaktig hvordan fødeavdelingene skal få mer penger, og hvordan disse eventuelt skal gjøre ting bedre, er ikke jeg noen ekspert på. Jeg har aldri jobba politisk. Mitt bidrag er historier, så får andre ta det videre.

Sykepleier

Selv om hun egentlig er utdannet sykepleier, og jobbet flere år som det før hun ble tegneserieskaper på heltid.

– Min erfaring som sykepleier, er at om du har dårlig tid, så må du ofte bare anta at flest mulig ting går som forventet. «Denne målingen er litt dårlig, men som regel er det ikke noe å bry seg om». Man må bare stole på «vanligvis». Det far det jeg følte skjedde den kvelden og natta med meg også. «Som regel tar en igangsatt fødsel lang tid, så hun føder nok ikke ennå». Men så gjorde jeg det likevel.

Egne historier

Den som leser «Bare vent» ser kjapt at målet ikke er å klage over jordmødre generelt. I den grad noen henges ut, er det Tegnehanne selv.

– Min generelle regel er at om noen skal drites ut, så er det meg. Det er min opplevelse som skal fremmes. Så om Jostein har opplevd noe flaut, skriver jeg ikke om det. Jeg tar hensyn til egne og andres følelser. Om det kan såre noen, legger jeg det ikke ut.

Konfliktsky

Det var annerledes før.

– Før tenkte jeg mer at alt måtte være «100 prosent ærlig, hvis ikke er det ikke ekte». Nå synes jeg ikke det er verdt det. Jeg kan lage en morsom og kul bok uten å såre folk. I tidligere bøker har jeg hatt sekvenser der jeg har vært bekymra over hva familie og venner vil tenke. Om de vil føle at noe er krenkende. Det er en dårlig følelse, som overskygger alt for meg. Jeg er så konfliktsky at jeg ikke tør ta opp ting ansikt til ansikt. Har jeg ikke lyst til å ta det opp, får jeg også la være å tegne eller skrive det, sier tegneserieskaperen.

Morsom er målet

Målet er like enkelt som det er vanskelig: å lage god underholdning.

– Hovedmålet mitt med Tegnehanne er at det skal være morsomt. Ærlig også, men aller mest underholdende. Det beste er når jeg ler av egne ideer underveis. Akkurat det er fint med bokformatet. Jeg rekker å bygge opp humoren i en historie på en annen måte enn i avisstriper, der jeg kun har fire eller seks ruter fram mot poenget. Ler jeg selv, pleier andre også å le, sier Hanne Sigbjørnsen.

Fakta om Tegnehanne

• Født 1989, oppvokst på Kvernaland på Jæren, bor nå i Stavanger.
• Startet i 2010 bloggen Tegnehanne, med karakteristisk enkle, humoristiske tegninger fra egen hverdag.
• Fikk Vixen bloggpris som «årets blogger» i 2011, og Side2-pris for «Norges mest elskede blogg» i 2012.
• Spaltist i Aftenposten siden 2013.
• Bokdebut med «Tegnehanne» i 2015. Fikk Pondusprisen for denne.
• Andre bøker er «Ambisjoner minus gjennomføringsevne» (2016), «Blod, svette og tress-is» (2017), «Ikke tenk på meg» (2019) og «Slik blir du et bedre menneske» (2020).
• Har også illustrert andres bøker: Maja Lundes «Verdens kuleste gjeng»-serie og «Gleden med skjeden» av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl.