Disse filmene var de beste i 2022

Med åpne kinoer igjen ble det et filmår preget av mange filmer som hadde måttet vente i opptil to år, samt en rekke storfilmer som endelig kunne lokke publikum tilbake til kinoene. Blant dem «The Batman» og norske «Krigsseileren». Innovative visuelle filmer som «Everything Everywhere All at Once» står i kontrast til stillere drama som «Drive My Car» på starten av året og «Close» helt mot slutten. Og fra sidelinjen kom også norske «Syk pike», først som utfordrer i Cannes før den ble en kritikerrost film på kino her hjemme. Kinobesøket tok seg naturlig nok opp i forhold til 2021, men det er fortsatt langt igjen til vi ser de samme besøkstallene som før pandemien. Uansett, les om våre favorittfilmer med kino- eller strømmepremiere i Norge i 2022, og finn ut hvor du fortsatt kan se dem.

Espen Svenningsen Rambøls topp 10 filmer fra 2022

«Everything Everywhere All At Once»

Fantasien om at det kan finnes en uendelighet av parallelle virkeligheter føles betryggende i en tidsalder der vårt nåværende virkelighet kan være et vanskelig stede å leve. «Everything Everywhere All at Once» er et kreativt overflødighetshorn som virkelig lever opp til tittelen, tilbyr det aller meste på en gang og rommer så mye rart at den er beint umulig å klassifisere. En ekstravagant sjenerøs film som treffer tidsånden perfekt, og samtidig er en umiddelbar klassiker. (Se den på utvalgte kinoer eller lei filmen på Viaplay, m.fl.)

«Licorice Pizza»

Paul Thomas Anderson tar et nostalgisk tilbakeblikk på oppveksten i solfylte San Fernando Valley på starten av syttitallet. «Licorice Pizza» spretter fra det ene temaet til det andre som en kule i et flipperspill, og er en eksentrisk raring-film ingen andre på kloden kunne ha laget. En sann fornøyelse som gjenskaper både tidsperioden, atmosfæren og miljøet så overbevisende at man får lyst til å flytte rett inn i dem og bli boende der. California dreaming! (Prime Video + div. leie)

[ Musikkåret 2022: Her er Mode Steinkjers ti norske favorittalbum ]

«The Northman»

Heia viking! At det fremdeles er mulig å iscenesette noe så nådeløst, særegent og stilsikkert i stort format føles nærmest mirakuløst. Robert Eggers røsker vår kulturarv ut av klørne på høyreekstreme tøyseballer, og serverer et norrønt antiheltesagn basert på legenden om den norske villdyr-vikingprinsen Amleth (Alexander Skarsgård) – som er drevet av hat, frådende raseri og hevnbegjær. En mytisk vikingsaga dynket i blod, lava, fluesopp-oppkast og testosteron! (Div. leie)

[ Disse bøkene gledet Dagsavisens anmeldere mest i 2022 ]

«Nightmare Alley»

Det er vanskelig å påstå at denne «film noir»-thrilleren traff tidsånden med sterk slagkraft, selv om «Nightmare Alley» fanger perfekt opp dagens desillusjonerte fremtidspessimisme. Et elegant melodrama iscenesatt med den typen lidenskap og ekstravagante sjenerøsitet som kjennetegner alt Guillermo del Toro har signert, som samtidig har romanens mørke hjerte i god behold. Nok et magisk mesterverk fra en regissør som er på høyden av sine betydelige talenter. (Disney+)

«Syk pike»

Kristoffer Borgli gjør et friskt opprør mot den særnorske tafatt-traurigheten, men har samtidig skapt en unikt norsk film. Vel, Oslo vest-film. Syrlig sosialantropologi-satire spleiset sammen med grotesk «body horror», om en narsissistisk oppmerksomhetshores selvdestruktive spiral med selvpåførte lidelser. Borgli har skapt noe skikkelig særegent og kompromissløst her, som er relevant, sylskarpt observert og føles som starten på noe skikkelig spennende. Sykt kult! (Fortsatt på kino)

[ NRK-dokumentaren «Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie» er rik på anekdoter og levd liv (+) ]

«Nope»

En sjimpanse med partyhatt på hodet, og blodige hender. En sko plassert på høykant. En mynt som faller fra himmelen. En sky som aldri forandrer seg. En UFO som er noe annet enn vi tror. En ambisiøs sci-fi-western som fortsatt har alle kjennetegnene til Jordan Peele. Noe som betyr at «Nope» er konsekvent oppfinnsom, stappfull av fantasirikdom, jevnlig skikkelig morsom, innimellom temmelig uhyggelig og bevisst går inn for å desorientere oss. (Div. leie)

«Bones and all»

Spis og vær glad – del 1! Selv oss som ikke alltid er helt på bølgelengde med Luca Guadagnino vil føle at alt endelig klaffer denne gangen. Til dels en oppvekstskildring om utenforskap, en romantisk roadmovie og en melankolsk skrekkfilm om to omstreifende kannibaler som nyter kortreiste delikatesser sammen. Det føles litt feil å beskrive en film der folk blir spist levende som «vakker», men «Bones and All» er like fullt en skikkelig vakker, smakfull film. (Kino)

[ Luca Guadagninos «Bones and All» er et av årets filmhøydepunkter  ]

«The Menu»

Spis og vær glad – del 2! På menyen finner vi en saftig godbit som bør ha høy crossover-appell for alle som setter pris på velorkestrerte klassekamp-kammerdramaer og satiriske blodig biff-skrekkfilmer. Et sarkastisk oppgjør med overklassens entusiasme for kulinariske opplevelser av høyeste prisklasse. Den sosiale satiren er samtidig pakket inn i en grotesk sjangerfilm, som er i snedig iscenesatt med urverkspresisjon, foraktfull syrlighet og stor, sadistisk skadefryd. (Kino)

[ «The Menu» er en overraskende saftig godbit av et usmakelig festmåltid ]

«Pig»

Spis og vær trist! Årets tredje gastronomiske godbit serverer en saftig hovedrolle til Nicolas Cage, som gjør en sjeldent sterk, sårbar og ektefølt kraftprestasjon. Han er en forslått einstøing som begir seg ned i Portlands underverden for å spore opp sin bortførte trøffelgris, og mest finner sørgmodig fortvilelse. Et gripende haikudikt om tap, traumer og sorg, der konfliktene ikke løses med stump vold – men med forsoning og et beskjedent måltid laget med omtanke. (Div. leie)

«The Batman»

Robert Battinson-Lynvingen beviser at man kan alltid gå enda lenger inn i mørket. Et dunkelt superhelt-epos som reflekterer en ny æra; med en motvillig antihelt preget av eksistensiell angst, raseriproblemer, traumer, fremtidsfrykt og depresjoner. Så ja. Veldig 2020-tallet. En kompleks, historiedrevet seriemorder-thriller på tre timer, som sirkler rundt temaer som klassekamp, sosiale forskjeller og politisk korrupsjon i et skakkjørt samfunn. Som sagt: så veldig, veldig 2022. (Div. leie)

[ De beste seriene fra 2022 ]

Mode Steinkjers topp 10 filmer fra 2022

«Drive My Car»

Japanske Ryusuke Hamaguchis eksistensielle fortelling bygget på tre Haruki Murakami-noveller ble fortjent nominert til fire Oscar-statuetter, og ble den som overvant «Verdens verste menneske» i kategorien Beste internasjonale film. En over tre timer lang film om identitet, sorg og selvopprettholdelse. En film hvor Anton Tsjekhovs teaterstykker som «Onkel Vanja» vever seg inn i hovedpersonens, en teaterregissør, kamp for egenverdet når han får et oppdrag som bokstavelig talt bringer han ut på ukjente veier med en sjåfør han gradvis knytter et bånd til. (Vega hjemmekino + div. leie)

«Close»

Belgiske Lukas Dhont sto for en av de mest overbevisende spillefilmdebutene med «Girl» (2018), en film om den 15-årige ballettdanseren, om kjønnsidentitet og fordommer. «Close» dreier seg rundt noe av den samme tematikken, men her er det et nært og naturlig vennskap mellom to 13-åringe skolegutter som settes på prøve når omgivelsene tror de er et par. Et vakkert og empatisterkt utgangspunkt rakner i det hudløst vonde når forsøket på å takle det utenforstående blikket mislykkes i møte med avvisning, ensomhet og frykt. Lukas Dhont er en formidabel og sansesterk observatør, og han får mirakuløse prestasjoner ut av sine to unge skuespillere, Eden Dambrine og Gustav De Waele. (Kino)

«Nightmare Alley»

Dette har på flere vis vært Guillermo del Toros år. I høst har han utgitt serien «Guillermo del Toro’s Cabinet of Curiosities» og den nye og svært gode dukkeanimerte «Pinocchio», begge på Netflix. Høydepunktet kom likevel helt på begynnelsen av året her i Norge, med den stjernespekkede «Nightmare Alley». En mørk, lødig og lodden noir-pastisj med en historie hentet fra et mørkt og depressivt USA like før annen verdenskrig, med blant andre Rooney Mara, Bradley Cooper, Cate Blanchett og Willem Dafoe. Del Toro gir håpløsheten et ansikt tilpasset nåtiden, og med sirkusets nådeløse karusell og kyniske utbytting av de som faller utenfor skaper han en tragedie fra den amerikanske drømmens bukside. (Disney+)

[ Mord har sjelden vært morsommere enn i «The Glass Onion» ]

«Licorice Pizza»

Paul Thomas Anderson gjør nok en gang noe uventet, en skruball av en personlig historie. Han gambler dessuten moderat når han velger sønnen til hans kanskje fremste samarbeidsskuespiller, avdøde Philip Seymour Hoffmann, og førstegangsskuespiller Alana Haim (fra bandet Haim) i en film der han ser seg i bakspeilet. Det er en berørende, overraskende underholdende og intelligent film om oppvekst og forelskelse i San Fernando Valley i Los Angeles i California på 70-tallet, med Hoffman og Haim i herlige roller som to unge voksne som danner et nært bånd tross aldersforskjell og ståsted på helt ulike steder i livet. (Prime Video + div. leie)

[ Inn i marerittet med Marilyn Monroe  ]

«Moonage Daydream»

Dokumentarfilmen «Moonage Daydream» trekker deg inn i David Bowies univers av musikk, filosofi og billedkunst, mesterlig formidlet av stjernen egen stemme og Brett Morgens visjonære regi. Han borer i Bowies kunst, og gjennom den utforskes liv, gjerning og hvorfor og hvordan han ble som han ble. Her er ingen selvsentrerte snakkehoder eller oppramsing av salgstall og ekskjærester. «Moonage Daydream» fanger i stedet selve essensen av David Bowie og kunsten han skapte, i et rikt og psykedelisk kaleidoskop. (Div. leie)

[ Det er ikke bare Oslo det går hardt utover i den norske Netflix-filmen «Troll» ]

«Syk pike»

I sin andre spillefilm griper Kristoffer Borgli tak i den nær sykelige oppmerksomhetstrangen som rir millenniumsgenerasjonen og skaper en svart og dels ubehagelig Cronenberg-aktig satire rundt Signe, som tyr til drastiske virkemidler for å rette kjente og ukjentes blikk mot seg selv for å ikke havne i skyggen av samboeren som skaper kunstinstallasjoner av stjålne møbler. Borgli skaper et komplekst og grotesk bilde av ikke bare en enkeltpersons skjøre selvbilde, men også en generasjons narsissistiske drivkraft. Kristine Kujath Thorp gjør en glitrende rolleprestasjon som en «Syk pike». (Fortsatt på kino)

[ Portrett: Hvis ikke det er tøft på ekte, vil ikke Carl Martin Eggesbø være med (+) ]

«Krigsseileren»

«Krigsseileren» var en manglende brikke i det brokete nasjonale bildet av krigen slik den er blitt framstilt på film. Den fanger brutaliteten og redselen norske sjøfolk ble utsatt for, og urettferdigheten som rammet en hel yrkesgruppe og deres pårørende, de som tapte liv, helse og omdømme i kampen for Norge og friheten. Regissør Gunnar Vikene har laget et ambisiøst drama med de menneskelige omkostningene i sentrum, fortalt med et spenningsmettet driv på et så vel fysisk som psykisk plan, med skuespillere som briljerer i måten de gjør et tilfeldighetens spill både troverdig, nært og mangefasettert. (Fortsatt på kino)

«Holy Spider»

Historien om en journalists jakt på en brutal iransk seriemorder i Iran rundt år 2000 som dreper kvinnelige sexarbeidere, fortelles på en måte som gir filmen nyansert relevans i forhold til de pågående demonstrasjonene mot regimets forkvaklede kvinnesyn. En psykopatisk morder som ser seg selv som «en hellig kriger» blir et bilde på presteskapets og moralpolitiets systematiske undertrykkelse, og filmen et frontalangrep på et regime som blant annet har brukt alle midler på å stanse denne filmen, laget av svensk-iranske Ali Abbasi og dansk Oscar-kandidat. (Kino)

[ Dette er de beste filmene på Netflix akkurat nå ]

«Blonde»

Få filmer har delt publikum så brutalt som «Blonde». Filmens Marilyn Monroe ligger fjernt fra det sprudlende kokette og forførende bildet som utgjør myten om henne. I stedet har regissør Andrew Dominik skapt er et marerittportrett av berømmelsens bakside og en kvinne som får sjelen vridd på vranga, bygd på Joyce Carol Oates’ roman. En film hvor realismen kobles ut til fordel for en kaleidoskopisk og sterkt subjektiv fortellerstil i vekslende svart-hvitt. Ana de Armas er formidabel i rollen som Norma Jean/Marilyn Monroe, og spiller ut alt hun besitter av indre krefter for å gripe fortvilelsen, sorgen, skammen og ikke minst lengselen Norma Jean kjempet mot under filmmytens glansede overflate. (Netflix)

«All Quiet On The Western Front»

Få romaner står igjen som så grunnleggende i sin natur som Erich Maria Remarques «Intet nytt fra vestfronten», skrevet i 1929, et rystende antikrigsepos fra første verdenskrig om en tysk soldats opplevelser under felttoget mot Frankrike. I filmen som i romanen, er det gjennom Paul Bäumers (Felix Kammerer), øyne vi ser det hele, og Edward Bergers filmatisering for Netflix er en voldsom og nærgående skildring av menneskelige omkostninger i skyttergravene, fanget i gjørme, kulde, redsel og stadig mer avstumpede følelser. Filmen kunne knapt kommet på et tidspunkt hvor den føles mer relevant. (Netflix)