De beste seriene i 2022

Skal serieåret 2022 oppsummeres, kan man trygt si at det har stått i fantasy-sjangerens tegn. Ikke bare fikk «Game of Thrones»-fansen sitt etterlengtede gjensyn med Westeros i den nye serien «House of the Dragon», men også J.R.R. Tolkiens verden fikk nytt besøk gjennom dramaserien «Ringenes Herre: Maktens ringer», også det et bevis på at når man ikke kan bygge videre på en historie må man komme den i forkjøpet.

Begge disse gigaseriene er for såkalte «prequels» å regne. For noen av oss ble «The Sandman» et høydepunkt innen det fantastiske, også det en serie man har ventet på.

Apropos vente, så ble 2022 også et godt år for oppfølgere. «The White Lotus sesong 2» og «Pørni sesong 3» er to gode eksempler på hva vi fikk både internasjonalt og nasjonalt nivå. Her er et knippe serier som står fram som det beste fra året, fra fantasy til familieliv.

«Riket Exodus» (Viaplay)

Lars von Trier skapte TV-historie med de to første sesongene av sin svarthumoristiske spøkelsesserie «Riket» allerede for 25 år siden, på den tiden TV-dramaet var forbeholdt statskanaler og «binging» ikke engang var et ord. Siden skulle Von Trier vie seg fullt og helt til rollen som internasjonal filmbråkmaker, og den opprinnelige seriens største profiler gikk bort, blant dem Ernst-Hugo Järegård som spilte den svenske overlegen Helmer, og Kirsten Rolffes som var fru Drusse.

Trier har ikke forsøkt å erstatte dem i den nye serien «Riket Exodus», snarere har han gitt nye rollefigurer deler av de samme funksjonene i fortellingen. Nå er det Bodil Jørgensen som spiller en nysgjerrig gammel dame som jakter på de underjordiske kreftene som gjør Københavns Rikshospitalet ufriskt. Mikael Persbrandt tar rollen som en ny lege, Helmers sønn, som i likhet med faren er en sviende infam svensk surgubbe som hater alt dansk. Ut fra dette og et særdeles inspirert manus lugger Lars Von Trier i alt fra metoo til Sverige-patriotisme, kjønnsidentitetspolitikk og en god dose satanisme. Et dansk og svensk stjernelag av skuespillere myldrer gjennom «Riket Exodus»s ganger, alt mens porten i den fuktige myra under bygningene begynner å åpne seg så ondskapen tyter ut av sprekkene. Det er bokstavelig talt fryktelig morsomt.

[ Musikkåret 2022: Dette er de beste norske albumene ]

«The Bear» (Disney+)

Det finnes ikke noe sentimentalt utenomsnakk i «The Bear», en av årets mest omdiskuterte og etter hvert kultforklarte dramakomedier fra USA. Handlingen foregår i hovedsak på et i utgangspunktet lurvete restaurantkjøkken i Chicago, en by som i likhet med resten av USA er inne i en bratt endringskurve.

Jeremy Allen White spiller Carmy, en kokk i Michelin-klassen som en dag dukker opp i «barndommens» kjøkken, drevet av broren inntil han tok livet av seg. Nå skal han hanskes med en restaurant på felgen, et personale på kjøkkenet som motsetter seg den minste forandring, en sjalu og ustadig nevø, samt lyssky måter å tilegne seg råvarer på og Chicagos mafialignende håndhevere.

Det er til tider hysterisk morsomt, men også dramatisk og underfundig trist – og en drøm for alle kjøkkenentusiaster. Mange har ment at dette er den første serien som virkelig viser hva det vil si å jobbe på restaurant. Det er i så fall en mellomting mellom Hell’s Kitchen og Hellstrøm rydder opp, bare med langt bedre skuespillere.

[ «Julestorm» med hjerte og varme (+)  ]

«The Sandman» (Netflix)

Dramaserien «The Sandman» har vært en bebudet begivenhet gjennom tre tiår. Helt siden forfatter og serieskaper Neil Gaiman i samarbeid med illustratøren Dave McKean lanserte «The Sandman»-tegneserien i 1989, har fansen både krevd og fryktet en adapsjon til det levende lerretet. Strømmegiganten Netflix fikk til slutt lov, med Gaiman selv som en av produsentene.

Tegneserien ble i sin tid inspirator og premiss for det være seg musikk, litteratur, billedkunst og film. Den handler om Drøm, Sandman, Lord Morpheus, eller Dream, en drømmenes konge med mange navn i en verden der han og hans seks søsken fra sine respektive «kongeriker» hersker over menneskelige drifter og skjebner, i et omfangsrikt og mørkt fabelunivers der vi dødelige spiller våre større og mindre roller, og magien strekker seg fra universets begynnelse til de evige portene foran det hinsidige, hva nå enn det rommer av forventninger eller ren ondskap.

Den er en triumf fra Neil Gaimans side, nyskapende og fortellermessig så litterær og kompleks at den vil stå igjen som en milepæl i sjangeren også i dette formatet.

«Ringenes Herre: Maktens ringer» (Prime Video)

Visuelt overgår dette alt vi har sett i serieformat tidligere, og det påtatt kunstige i den digitalt animerte og behandlede fernissen brynes mot underliggende grov tekstur, også på et psykologisk plan. Mange tvilte da det ble klart at det skulle lages en TV-serie basert på J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre» bare få år etter at Peter Jackson lagde to filmtrilogier bygget på bøkene «Hobbiten» og hovedverket «Ringenes Herre».

Hele Tolkien-mytologiens opprinnelse og fragmentariske historie er å finne i «The Silmarillion». I den står nedtegnelsene fra det såkalte andre tideverv, tusenårene da alvene sammen med menneskene kjempet mot ondskapens fyrster, og det er dette som utgjør grunnlaget for «Ringenes Herre: Maktens ringer». Og denne gangen inntar kvinnene hovedroller de opprinnelig ikke hadde i Tolkiens mannstunge univers.

De slår fra seg med styrke, klokskap og samlende slagkraft, som Galadriel, et lys av jernvilje og rettferdighet i en mørk verden, hvor farer, forfølgelse og utslettelse lurer under den blendende og fargesterke overflaten, lik glansbilder som er i ferd med å ta fyr under en fyrstikk. Serieskaperne JD Payne og Patrick McKay planlegger over fem sesonger og mer enn femti handlingsmettede timer, så det er bare å holde seg fast.

«Made in Oslo» (Viaplay)

Pia Tjelta gjør en av sine beste roller noensinne i «Made In Oslo», et blinkskudd av en dramaserie om barnløshetens besettende intensitet. Elin er fertilitetslegen som så desperat ønsker å få et eget barn at alt truer med å rakne i kjølvannet av hennes jakt på sæd og modne egg.

Den lumre satiren og humoren ligger under som drivkraft i historien skrevet av Kathrine Valen Zeiner, om et tema som er relevant for de fleste, om å ønske seg barn, om barnløshet og foreldrerollen som i manges øyne utgjør det gjengse bildet på det perfekte og samfunnsinkluderende. Men hvor langt kan man gå for å få barn? For Elin i «Made In Oslo» finnes det knapt barrierer.

Ut fra dette spinner regissør Marit Moum Aune ut en historie som har flere sidegreiner, og alt bæres i stor grad oppe av Tjelta i en gnistrende rolleprestasjon hvor den underfundige mørke humoren stanger mot desperasjonen og høyst virkelighetsnære dilemmaer.

[ «Made in Oslo» er bekmørk moro om barnløshet (+) ]

«Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty» (HBO Max)

Du behøver på ingen måte være sportsgal for å bli fengslet av «Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty». Selv om det handler om en basketballklubb på høyeste nivå, er serien et hysterisk og satirisk tidsbilde på 1970-tallets tapte uskyld, partybyen Los Angeles og en samrøre mellom sport, politikk, Playboy og film- og musikkbransjen.

Med John C. Reilly i hovedrollen som Dr. Jerry Buss, en forretningsmann med hentesveiser og ambisjoner like store som hangen etter sterke drinker og unge modeller. Han kjøper like godt den skakkjørte basketklubben LA Lakers, og serien som er basert på boken «Showtime» bygger på virkelige hendelser og personer, blant dem selvfølgelig Irwin «Magic» Johnsen.

Serien er et tempofylt, dels surrealistisk psykedelisk dypdykk i menneskelig dårskap og generell faenskap, hvor regissør John McKay – sist sett med «Don’t Look Up» på Netflix – trykker til med både filmatisk briljans og et skuespillerlag hvor Reilly spesielt knapt har vært bedre. McKay balanserer det spinnvilt lurvete og politisk ukorrekte mot herlig humor og «sjokkerende» sannheter, alt mens bruken av musikk er en historie for seg.

«The White Lotus S2» (HBO Max)

Det kan knapt bli mer giftig enn i sesong to av «The White Lotus». Nå har et nytt knippe steinrike og for det aller meste totalt usympatiske amerikanere, blant andre, sjekket inn på The White Lotus-kjedens hotell på Sicilia. Fra Hawaii-eventyret, eller marerittet om man vil i sesong 1, er bare alltid fantastiske Jennifer Coolidge som Tanya representert. Og det vil bli blod denne gangen også. Et lik blir funnet, og med det kastes vi tilbake en drøy ukes tid tidligere og følger et knippe luksusgjester som i større og mindre kohorter mesker seg i sol og glansen av seg selv. En bestefar har tatt med seg sønn og sønnesønn for å vise dem forfedrenes øy. To nyrike vennepar braker sammen som hund og katt. To lokale jenter tjener penger på sitt vis og har inngått en avtale med den ene av gjestene som skal vise seg å bli noe av en utfordring for svært mange. Det er en svir av en sammenflettet serie der sjalusi, sex, svik, bedrageri og både alminnelig og ualminnelig dårskap eltes inn i de enkelte hotellgjestene skjebne.

«House of the Dragon» (HBO Max)

HBO Max har spent dragevingene til bristepunktet i oppfølgeren til «Game of Thrones» (GOT), og mellom de giftige spissene, innpakket i blod, sex og visuelt slående tablåer, gjør de plass for et politisk og personlig renkespill som får selv tradisjonsrike politiske partier til å framstå som tafatte borettslagsstyrer.

«House of the Dragon» er en forløper snarere enn en oppfølger, med en handling lagt knappe 200 år forut for begivenhetene som gjorde GOT til en av verdens største dramaserier. Targaryen-slekten er på sitt mektigste, og kong Viserys I Targaryen regjerer over de sju rikene fra jerntronen.

Men arverekken er truet. Det er kvalmende vold innpakket i fløyel, og dragene, de flyr til manges lettelse allerede fra de første scenene. Likevel er det dialogen og de mange og saftige intrigene som er selve kjernen i «House of the Dragon».

[ «House of the Dragon» er en sikker publikumsvinner for HBO Max (+) ]

«Pam & Tommy» (Disney+)

Dramaserien «Pam & Tommy» på Disney+ er en runddans av sex, rock n’ roll og en videotape. Men det er når dansen er over at det virkelig gjør vondt. Den bredt anlagte TV-serien om Pamela Anderson og Tommy Lee beskriver tyfonen av et forhold dem imellom og hvordan verdens mest beryktede sexvideo kom på avveie. Dramatiseringen av stjernesmellen mellom «Baywatch»-stjernen Pamela Anderson (Lily James) og tidenes harrytass av en heavy metal-krøsus, selveste Mötley Crüe-trommeslageren Tommy Lee (Sebastian Stan).

Det som i begynnelsen framstår som et komisk og nesten søtt kjærlighetssirkus i Los Angeles-rockens førstedivisjon, skal gjennom de åtte episodene endre karakter til å bli et sviende oppgjør med internettgenerasjonens første minefelt, samt et skarpt blikk på særlig den amerikanske kjendisdyrkelsen hvor alt privat er fritt vilt.

Her vil mange sette latteren i halsen etter hvert som Lily James i hovedrollen transformerer bildet av det uskyldsblendende sexsymbolet som iscenesetter seg selv i bildet omgivelsene forventer av henne, til å bli et helt menneske som emosjonelt sakte knuses under offentlighetens dobbeltspill.

[ Serien «Pam & Tommy» på Disney+ er en runddans av sex, rock n’ roll og en videotape  ]

«Siste kapittel» (NRK)

«Siste kapittel» ble lansert som påskekrim, men er i høy grad et midtsommermysterium, og et must for alle som liker klassisk britisk krim i Agatha Christie-tradisjonen. Her står selvfølgelig mord på menyen i ellers så døsige britiske landsbyer.

Serien som i hjemlandet er kjent som «Magpie Murders» bygger på Anthony Horowitz’ populære romaner om Susan Ryeland. Og det er alltid gode Leslie Manville, kjent fra en rekke Mike Leigh-filmer og som prinsesse Margaret i siste «The Crown», som spiller forlagsredaktøren Ryeland. Hun oppsøker sin mest suksessfylte forfatter, Alan Conway (Conleth Hill), for å få de siste kapitlene av hans nyeste kriminalroman om detektiven Atticus Pünd (Tim McMullan).

Men Conway viser seg å ha lidd en ublid skjebne, og Ryeland mer enn aner at både mordet og et manglende siste kapittel kan ha rot i en virkelig kriminalsak. «Siste kapittel» er en klassisk britisk «whodunnit» med en tvist, hvor fortidens mysterium griper inn i nåtiden.

«Pørni» (Viaplay)

Den tredje sesongen av Henriette Steenstrups «Pørni» er mye mer av alenemoren og barnevernsterapeuten Pørni og hennes hverdag, oppturer og nedturer, men likevel føles den friskere og mer fremoverlent enn hva tilfellet var med sesong to. Nå hviler intrigen – fylt med lun, spissfindig humor og passe deler tristesse og drama – på Pernille «Pørni» Middelthon selv opp mot jul og bursdager.

Hun må turnere familiemedlemmenes mange innfall og pussige valg og skjebnebestemte leggspark, samt venninnetrioen når den knaker.

Døtrene er lenger framme i handlingsforløpet, og den ellers så egosentriske Hanna står fram på uventet vis når hverdagsdramaet rammer og Pørni vet hva som skal til for at alt skal gå videre. Vivild Falk Berg som Hanna er sesongens lyspunkt på skuespillersiden utover at Oddgeir Thune i rollen som kriposnabo er like god på mambosalsa som på støtte når situasjonen krever det.

Men viktigst av alt er Steenstrup selv, som har fininnstilt Pørni-figurens mange lynner og lyter på en måte som gjør henne emosjonelt fandenivoldsk og nærværende varm, engasjert og interessert på en og samme tid.

[ Det er ikke bare Oslo det går hardt ut over i den norske Netflix-filmen «Troll» ]

«The Dropout» (Hulu/Disney+)

Tenk deg en bioteknologi der bare et par dråper blod fra et stikk i fingeren kan oppdage og diagnostisere over to hundre forskjellige sykdommer? Elizabeth Holmes er en åpenbart lynende intelligent student på Stanford University, som vil revolusjonere legevitenskapen med en slik teknologi.

I 2003 ble hun tidenes yngste dollarmilliardær med selskapet Theranos med prototypen på testmaskinen som hun døper Edison. Holmes er i ferd med å få til det samme som sitt store forbilde, Steve Jobs. Det var bare en vesentlig forskjell. Holmes teknologi virker ikke. Gjennom desperate valg, manipulasjoner, sjarm og manøvreringer i en mannsdominert bransje forlenger Holmes det som skulle bli en verdensberyktet svindel omtalt i både bøker og podkaster.

«The Dropout» er snedig og fascinerende «True Crime» bygd opp med en nyansert Amanda Seyfried i en hovedrolle som fanger kompleksiteten, desperasjonen og sårbarheten hos en person som aldri skjønte når hun skulle gi seg, og som endte opp som den største bløffmakeren i luftslottenes historie.

[ De mest spilte norske sangene i 2022: Nå har alle norsk tekst ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen