Når var du sist på kino? Kanskje ikke siden før pandemien? I så fall er du neppe den eneste. Kinotallene tegner et dystert bilde av at publikum ikke strømmer til kinoene som før. To år med restriksjoner og magert filmutvalg har endret folks vaner. Bare 14 prosent av de over 65 år er på kino en gang årlig.
Publikum strømmer til plattformer hvor man for en enkelt kinobillett i måneden kan se så mye film og serier man bare vil
Kinobesøket har selvsagt sammenheng med filmene som går. Så langt i år har norske kinoer hatt om lag 7,6 millioner besøkende, men selv om det gjenstår store titler før nyttår, er veien bratt opp til publikumstallene i de siste normalårene før pandemien, da besøket lå og vippet rundt 12 millioner. En eventuell publikumssuksess for «Kampen om Narvik» og «Avatar 2» nå før nyttår vil ikke skjule tendensen og dels katastrofetall for enkelte mindre norske filmproduksjoner. Disse storfilmene blir en lakmustest på om publikum finner tilbake til kinoene, og om de antatt største filmene kan bli like store som før.
Derimot strømmer publikum til plattformer hvor man for summen av en enkelt kinobillett i måneden kan se så mye film og serier man bare vil. Det hintet har også filmbransjen tatt. Det var ikke meningen at regissør Roar Uthaug og produksjonsselskapet Motion Blur skulle lansere eventyrfilmen «Troll» på Netflix. Tvert imot siktet de seg inn på kinomarkedet, og søkte Norsk filminstitutt (NFI) om produksjonsstøtte. Totalbudsjettet for actionfilmen hvor et troll vekkes til live etter å ha ligget i tusenvis av år inne i fjellet var da på 60 millioner kroner. Så banket Netflix på døra. Avtalen ble et betydelig større budsjett og strømmepremiere på «Troll» uten veien om kinoene først. Det kan gjøre «Troll» historisk på flere vis.
[ Helle Palmer: De siste årene har verdens kvinner blitt stadig sintere enn menn ]
Strømmesuksessen for «Troll» og andre norske filmer som nå slippes direkte på det være seg Netflix eller Viaplay, kan være en veiviser for norske filmskapere i en tid da de ordinære statlige støttemodellene er under hardt press. Sist uke ble «Troll» den første norske filmen noensinne som gikk til nummer en på listen over de mest sette filmene på Netflix, som er tilgjengelig i 190 land med over 220 millioner betalende abonnenter. «Troll» ble etter lanseringen strømmet i over 75 millioner timer ifølge Netflix’ egen ukeoversikt, noe som også gjør den til den mest sette ikke-engelske filmen på Netflix noensinne.
Det betaler seg for Netflix, på flere plan. Den britiske film- og TV-eksperten Louis Chilton påpeker i en artikkel i The Independent viktigheten av at det han kaller en «eksentrisk B-film» går til topps på Netflix. Han mener «Troll» bidrar til å utvide markedet for «fremmedspråklig» film, og at ikke-engelske filmer «ikke trenger å være prisvinnende mesterverk fra de store festivalene for å finne et publikum. Kanskje Hollywoods jerngrep rundt populærkulturen er I ferd med å glippe?», spør Chilton.
Roar Uthaugs «Troll» er en spektakulær action- og eventyrfilm, med et monster hentet fra norsk folklore. Samtidig er den et glanseksempel på det film- og serieskaperen Per-Olav Sørensen nylig sa til Dagsavisen i forbindelse med hans fire Netflix-titler i år: «Før produserte vi for det lokale markedet, nå produserer vi for det globale. På få år har vi gått fra kretsmesterskap til Champions League i TV-drama». Filmen «Troll» gjør hat trick i så måte. Mest strømmet globalt, mest sett av ikke-engelske filmer og med et bransjemessig avtrykk som kan få kinobransjen til å svette.
«Troll» kan bli historiens største norske filmsuksess målt i rekkevidde, selv om det er umulig å si hva 75 millioner strømmetimer tilsvarer i kinobilletter. Men kino og strømming er to helt ulike distribusjonsformer av samme type innhold. Som strømmeabonnent er det bare å trykke på knappen, uansett tidspunkt eller hvor du befinner deg. Kinobesøk krever aktive valg, og mange opplever at det å gå på kino er dyrt. Til sammenligning er Oscar-kandidaten «Krigsseileren» årets mest sette norske kinofilm med 394.000 besøkende. Det er et høyt tall, men et godt stykke under krigsfilmer som «Den 12. mann» (2017) og «Kongens nei» (2016), med henholdsvis 640.000 og 713.000 solgte billetter. Avstanden er symptomatisk for tendensen i kinomarkedet etter pandemien sammenlignet med årene i forveien.
[ Hege Ulstein: 2017 til 2021 var fire tapte år for å danne et fornyet rødgrønt flertallsalternativ ]
Det gjør strømming til et bokstavelig talt nærliggende alternativ også for filmskapere, uten alt byråkratiet som gjelder filmer og serier med offentlig statsstøtte. Strømmekanalene har konstant behov for påfyll av nye titler. Innhold blir ferskvare, ideer og produksjoner igangsettes uten at man risikerer å bli gående i flere år og vente på «tur» og produksjonsstøtte. Det er ikke dermed sagt at det bare er gull og grønne skoger forbundet med å skape eksklusivt strømmeinnhold. Strukturelle endringer i en ung bransje kan gi uforutsette konsekvenser. Netflix har vokst brutalt fort siden starten i 2007, og lansering i Norge i 2012. Nå bruker de svimlende summer på innhold og markedsføring, men opplever likevel at antallet betalende brukere flater ut. På toppen kommer lokale krav, blant annet her i Norge, om avgiftsordninger som vil sikre at strømmekanalenes inntekter kommer lokal film- og TV-produksjon til gode. Samtidig advarer deler av bransjen om at beskatning vil skremme bort de internasjonale strømmeprodusentene.
«Troll» tramper midt i debatten, som en tilsynelatende suksesshistorie for norske produsenter som dropper det tradisjonelle kino- og dramamarkedet. Og det er ikke gitt at det er Netflix-trollet som sprekker først.