Kultur

Tett på Lillebjørn Nilsens liv, viser og hemmeligheter

Lillebjørn Nilsen åpner opp om visene, musikken og jakten på å få være i fred. NRK-dokumentaren «Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie» er rik på anekdoter og levd liv.

Dagsavisen anmelder

---

5

DOKUMENTARFILM

«Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie»

Regi: Mona B. Riise

NRK TV

---

Vi har etter hvert fått mange dokumentarfilmer som portretterer vår tids største artister, men akkurat «Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie» kommer ikke som noen selvfølgelighet. NRK-dokumentaren gir et sjeldent og fint innblikk i en tilbaketrukket og sjenert artists liv, hvor han selv forteller åpent om hvordan han skyr oppmerksomhet og helst vil leve i ro og fred, bare med lyden fra Akerselva rennende utenfor.

Noen av de mest rørende og talende bildene i dokumentarfilmen «Stilleste gutt» kommer helt mot slutten, av Lillebjørn Nilsen sittende med en boksøl på en enkel hvit plaststol på toppen av Myraløkka. Nedenfor mot elva sitter 15.000 i alle aldre og lytter til Oslo-Filharmoniens store sommerkonsert nå i 2022, hvor orkesteret sammen med artister som Tuva Syvertsen mot slutten av konserten hyller Lillebjørn gjennom å framføre et utvalg av sanger. Han som er på fornavn med hele det norske folk og noen til. Han sitter på sidelinjen, rørt og overveldet, og sier til kona Mairead Imlach Nilsen, «tenk om mor og far hadde fått oppleve dette».

Lillebjørn, eller Bjørn Falk Nilsen, på sidelinjen, tilbaketrukket, uten trang eller vilje til å gå opp på en scene igjen, selv om det så er for å få et symbolsk ridderslag fra kongen. Nå har NRKs Mona B. Riise laget en dokumentarfilm som gir oss innsikt i hvorfor Lillebjørn Nilsen mer eller mindre trakk seg helt tilbake fra offentligheten. Riise har selv fortalt hvordan hun i mange år hadde banket på døren hos manageren Helge Westbye og mast om å få lage et portrett på Lillebjørn Nilsen, men svaret var alltid det samme. Nei. «Men for to somre siden skjer det noe. Lillebjørn er plutselig åpen for tanken og sier til slutt ja. Til tross for at han er privat, vil han også dele», skriver hun i programomtalen for «Stilleste gutt».

Lillebjørn Nilsen

Det har åpenbart ikke vært enkelt selv om han har villet åpne opp. Han er en av Norges aller mest kjente artister, med en sangskatt både på egen hånd og sammen med en rekke andre artister, som «alle» kan utenat. Sanger som har rørt og beveget oss gjennom generasjoner, og som har vært med å definere oss som folk og ikke minst Oslo som by. Han som har formidlet norsk folkemusikk og visekultur på en måte få andre har klart, og som har vært land og strand og utaskjærs flere ganger enn de fleste.

I filmen forteller han om skolesangboka da han var barn, som framsto som at kongeriket Norge besto av fjorder, fjell og dalar, men ikke en eneste bygate. Han ble opptatt av at «de gatene jeg er oppvokst i, de har også hatt kunstnere, litteratur, dikt og alt det der». Som han selv synger i en av sine fineste sanger om Oslo:

«Men en trekkfugl vender tilbake/Om ikke annet så på trass/Og ser tidens tann og en gammel mann/På Alexander Kiellands plass»

I filmen foregår alle intervjuene og samtalene med han i huset der han bor ved Alexander Kiellands plass, like i nærheten av der han vokste opp. Vi som ser «Stilleste gutt» ser nok både tidens tann og en gammel mann, en som klager over pusten, men som likevel synger og spiller ukulele for å illustrere historiene om sine egne sanger, og som tar imot besøk av gamle kolleger, som Steinar Ofsdal. Filmskaperne lar han snakke i sitt eget tempo, og er stille tilskuere når han pusler rundt i huset, ser i gamle album, det håndskrevne manuset til «Lillebjørns gitarbok» som har solgt i ufattelige 200.000 eksemplarer, og over PC-en der han laster opp noter og sanger for ettertiden. Alt mens Mairead pusler rundt, passer på og klapper på han.

Denne lette intimiteten blir også kjernen i filmen, også hva gjelder rytme og tempo, og man kan mistenke at Mairead har bidratt til at Lillebjørn nå åpner seg, også overfor en NRK-journalist, og dermed også et potensielt stort publikum. Med sin følsomme og litt såre stemme er det Nilsens egne underfundige anekdoter, fortellinger og forklaringer som fragmentarisk tar oss gjennom et helt liv og en visesangkarriere som startet da han var 15 år. Han forteller om musikken, om livet, om foreldrene og spesielt faren som han kan takke for at han lærte å spille, om å bli oppdaget som tenåring og hvordan han reparerte sin første gitar, et funn fra et flyttelass, på sløyden. Han viser fram diplomet fra feriekolonien hvor det står svart på hvitt at han er «Stilleste gutt på sovesal 1». Og han drar linjene til hvordan det hadde seg at han i 2018 giftet seg med Mairead, datteren av den skotske visesangeren Hamish Imlach, som han hadde kjent 30 år.

Det ligger svært mye og mange navn imellom som ikke berøres her. Det meste av alt dette er kjent fra før, og tilhører kanskje også et annet og langt større biografisk prosjekt. Det er snarere livet i seg selv enn alle episodene Nilsen lar Riise forvalte i måten hun komponerer filmen. Riise innlemmer et overdådig arkivmateriale, særlig fra NRK, men også andre bilder, klipp og opptak som viser hvor rikt og ikke minst allsidig Lillebjørn Nilsens artistliv har vært. Det er noen herlige tidskoloritter i noen av de gamle opptakene som antyder hvor radikal Nilsen må ha fortonet seg gjennom ulike epoker av karrieren.

Dokumentaren er selvsagt overstrødd med nydelig bruk av Lillebjørn Nilsens egne viser, brukt både understrekende og støttende i historien. Fra selve intervjuseansene har hun dessuten bevart og tatt med flere stemningsskapende filmsekvenser som gir inntrykk av at det å få komme hjem til Lillebjørn Nilsen ikke har vært det samme som å trykke på en knapp. Slik fanger hun fint en personlighet som er tilbakeholden på et forunderlig vis, en person som har vært så sjenert hele livet at selv om han har stått på de aller største scenene, greier han ikke å synge til bursdagssangen i et familieselskap.

Lillebjørn Nilsen

Filmens forsiktige dramaturgiske linje handler også om Mairead Imlach Nilsen og manager Westbyes planlegging av det seremonielle ved at Nilsen skal få utmerkelsen ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Han skal hylles på den før nevnte konserten med Oslo-Filharmonien, men allerede i utgangspunktet, før han vet noe som helst selv, er det klart at opp på noen scene får de ham neppe. «La dine sanger tale for seg», sa en god venn og svensk kollega til Lillebjørn Nilsen en gang for lenge siden. Slik har det i grunn vært så lenge vi kan huske nå, med sjeldnere og sjeldnere intervjuer og bare en og annen tradisjonsbunden konsert.

Sist gang jeg så han var i 2017, da han spilte på den siste Norwegian Wood-festivalen, med hans svært gode Trio Seresta. Han forteller i filmen at han hadde mange fine konserter med trioen i tiden etter at alt var over med Gitarkameratene i 2013. Også den triste sortien, med skandaleoppslagene i pressen om en Lillebjørn som falt på scenen i Bergen, gir han forklaringen på. Da har han fortalt om overbelastning, og hvordan det ofte gjorde det lettere å ta en dram før han gikk på scenen, men Bergen handlet om noe helt annet hva omverdenen forestilte seg. En utsatt kreftoperasjon og gitarkamerater som presser på mens suksessen er på høyden.

Lillebjørn Nilsen

Lillebjørn Nilsen går ikke i detaljer. Han behøver ikke gå i detalj om noe som helst. Det han vil formidle trenger inn uansett, mellom linjene, slik det har gjort gjennom mer enn 200 sanger, blant dem noen av dette landets mest elskede viser. Han har gitt innsyn i levd liv som i «Tanta til Beate», latt sola gå ned i «God natt, Oslo», tatt oss «Inni mitt hode» og skapt «Crescendo i gågata», bare for å nevne et par. Og «Barn av regnbuen», sangen mange har trodd var hans egen, men som er en oversettelse av Pete Seegers vise. Lillebjørn ringer den over nitti år gamle Seeger da han blir bedt om å lede an i sangen foran det som skulle bli 40.000 frammøtte på Youngstorget etter 22. juli. «Barn av regnbuen og Lillebjørn Nilsen er blant de sterkeste symbolene fra markeringene mot terroristen i kjølvannet av angrepene på Utøya og Regjeringskvartalet.

Alt dette har gjort at Lillebjørn Nilsens musikk, visene, Oslo-engasjementet og han selv som person, er blitt en av våre fremste fellesnevnere og en kunstnerisk kraft alle føler nærhet til, gamle som unge. Men svært mange, særlig blant de sistnevnte, vet ikke så mye om selve mennesket bak visene og hvordan han ser på livet. Det har Mona B. Riise nå rettet opp i, gjennom en dokumentarfilm som på fint og sanselig vis behandler nettopp livsvalgene til Lillebjørn Nilsen med respekt, ydmykhet og passe journalistisk brodd.

Premiere 28. desember på NRK 1 og i NRK TV. Kanalen har samtidig premiere på programmet «KORK hyller Lillebjørn Nilsen».