– Det er så typisk meg: Jeg blir veldig ivrig. Jeg kaster meg ut i det. Jeg må lære å holde litt igjen, innrømmer Carl Martin Eggesbø.
Han spilte skolerevy innsmurt i sitt eget rennende blod. Han kastet seg utfor en 40 meter høy bru under innspillingen av «Kampen om Narvik».
Nå sitter han lett henslengt på Tøyen Torg og spiser hummussandwich. Carl Martin Eggesbø har nettopp kommet tilbake fra lanseringsturné i Nord-Norge for «Kampen om Narvik: Hitlers første nederlag», der han har hovedrollen som ung soldat. Og han har nettopp flyttet tilbake til Oslo etter to år i Trøndelag. Han har brettet sin lange kropp ned i en sofa på en nabolagskafé, og viser fram arrene fra skuespillerkarrieren så langt.
På de seks årene som har gått siden han ble verdenskjent i «Skam», halvannet år etter at han vant «Kompani Lauritzen», framstår Carl Martin Eggesbø nå som en av Norges ledende unge skuespillere….
– Hyggelig at du sier det, da, skyter Eggesbø inn
– Ja, ansiktet ditt er jo på alle busstopp i byen.
– Det er bra! Vi må få ut budskapet om «Kampen om Narvik». Folk må få vite at den er på kinoene nå. Det har den jo gitt inntrykk av å være før også.
[ ANMELDELSE: Viser de umulige valgene - «Kampen om Narvik» (+) ]
Ikke bare er Carl Martin Eggesbø norsk films ledende mann for tiden, han er også norsk films mest uheldige mann: To år på rad har han hatt en hovedrolle i stor norsk krigsfilm med premiere 1. juledag, og begge ble utsatt på grunn av koronapandemien. I 2020 med «Den største forbrytelsen», filmatiseringen av Marte Michelets bok om de norske jødeutryddelsene, og igjen i 2021 med «Kampen om Narvik». Ny premieredato ble satt til 12. mars 2022 – men da ble premieren igjen utsatt, på grunn av krigsutbruddet i Ukraina. Selv hadde ikke Eggesbø sett «Kampen om Narvik» før verdenspremieren nå omsider fant sted, i Narvik 11. desember.
– Liker du å se deg selv på et stort lerret? Eller blir du stresset av det?
– Jeg tror aldri jeg har sett meg selv på et stort lerret! Eller, jo, jeg var på en førpremiere på «Den største forbrytelsen» i Trondheim, mens kinoene ennå var åpne. Men det ble ikke noen ordentlig festpremiere på den… Jeg er veldig kritisk til mitt eget arbeid. Så jeg var veldig nervøs i forkant. Men det handler ikke så mye om meg, det er filmen og tematikken som er det viktige.
I filmen spiller Eggesbø en ung familiefar som brått blir sendt ut i krig mot en okkupasjonsmakt, mens kone og barn blir fanget i bomberegn. Parallellen til Ukraina er ubehagelig nær.
– Jeg spiller korporal Tofte, som har gjennomført tre måneders førstegangstjeneste og blitt kalt ut til nøytralitetsvakt når krigen bryter ut. Så han er jo ikke en topptrent soldat. Disse gutta var som meg: Som har vært en tur innom «Kompani Lauritzen» og bare opplevd en smakebit av et eller annet, men ikke egentlig er noen soldat, forteller Eggesbø.
Selv har han ikke gjennomført førstegangstjenesten - han ville bli fallskjermjeger, men hadde ikke godt nok syn. Isteden ble han kompanijeger i «Kompani Lauritzen». De siste par-tre årene har Eggesbø spilt i to store krigsfilmer og trent på kamp i «Kompani Lauritzen». Men hvordan ville det vært å stå der og faktisk skyte noen, slik han gjør i «Kampen om Narvik»?
– Jeg prøver jo å sette meg inn i omstendighetene på ordentlig. Noe kan jeg gjøre rent fysisk – jeg kan slanke meg, som jeg gjorde for noen av scenene, jeg kan være kald og sliten. Det er en skuespillers jobb å forestille seg, men det å skyte noen… jeg tror ikke egentlig det er mulig å forstå hva det gjør med en, sier Eggesbø.
– Filmen får fram noen dilemmaer. Det er ikke valg mellom godt og ondt, men mellom ondt og ondt. Du får et våpen i hånda, og kan enten drepe et menneske, eller det mennesket dreper noen du er glad i. Det går ikke opp.
Det vi ser av Eggesbø i «Kompani Lauritzen» - han vant den populære TV2-realityserien i 2021 – er i liten grad skuespill, forteller han:
– Da jeg fikk spørsmål om å være med i «Kompani Lauritzen», begynte jeg å se den første sesongen, og likte det. Hardt kjør og lite intriger. Men jeg måtte forsikre meg på forhånd om at det var tøft på ekte, ikke bare sånne tv-opptak du kan gjøre om igjen. Og det var akkurat like tøft som det ser ut som. Kanskje verre.
– Det var en sjelden sjanse til å gjøre ting folk ellers betaler dyrt for – som å hoppe i fallskjerm og rappellere ned Zakariasdammen. Alt dette kunne jeg godt gjort uten at kameraene var der. Det er interessant å bli kjent med sin egen fysikk og sin egen psyke under press. Kanskje er det derfor jeg er skuespiller også: Å være skuespiller er en risikosport. Når du står på scenen, er du en slags ekstremsportutøver, sier Eggesbø.
[ Harry Braude ble sendt i døden: – Det grep meg veldig. Han minnet om meg selv (+). ]
Han er oppvokst på Bekkelaget i Oslo som yngst og lengst av tre søsken. Gjennom hele barndommen trente han turn – storebroren tok han med på trening i Bekkelaget Turnforening. Men skuespillerdrømmen lå og boblet under turndrakta.
– Jeg var en snakkesalig gutt. Samtidig som jeg egentlig var sjenert. Jeg var blyg og ublyg i en rar kombinasjon, forteller Eggesbø.
– Jeg likte det å kunne fange andres oppmerksomhet ved å stå på en scene. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, det var ingen i min familie som jobbet med kultur. Men helt fra jeg var liten snakket jeg om å bli skuespiller.
Imens trente han seg opp til et ganske høyt nivå som ung turner, og måtte til slutt ta et veivalg. Det kom ufrivillig:
– Da jeg var 13, trente jeg turn seks ganger i uken, tre og en halv time hver dag. Jeg var veldig dedikert. Men jeg var en litt for lang turner. Jeg begynte å subbe nedi matta fra svingstangen. Du ser i OL at de beste turnerne ikke er mye over 1.70. Nå er jeg 1.89, kanskje 1.90 blitt, sier Eggesbø.
– Under denne perioden med heftig trening fikk jeg en albueskade. Det ser jo artig ut, men albuen stopper altså mekanisk her, forteller Eggesbø og begynner å demonstrere. Han strekker armene ut til siden og flekser albuene for å stramme musklene som en spjæling-Skippern. Albuene stopper i 90 grader vinkel rett opp.
– Så det er litt vanskelig å smøre seg med solkrem bak på skulderbladene. Ellers går det stort sett greit. Men det var en overbelastningsskade, det kom noe benbrusk inn i albueleddet, og så vokste det feil. Som det kan gjøre i puberteten. Ja. Så det er den historien. Turn var veldig viktig for meg. Men det var perfekt timing for å bli skadet. Jeg hadde nok ikke noen lysende framtid som turner. Det var et tidspunkt for å gå andre veier. Så jeg søkte dramalinjen på Nissen.
[ PORTRETTET: - Jeg har aldri vært bekymret for landets sikkerhet (+) ]
Nissen - ikke jule- men Hartvig Nissen videregående - er altså den videregående skolen i Oslo der «Skam» utspiller seg. Og der Carl Martin Eggesbø først gjorde seg bemerket i offentligheten gjennom et spektakulært solonummer i Nissenrevyen 2014. Han spilte så blodet rant og måtte på legevakten etter forestilling – to ganger. Sketsjen handler om alt Carl Martin Eggesbø er best til, og besto mye av at han hopper opp og ned fra noen store kasser på scenen. Nå viser han fram ringfingeren, der man fortsatt kan se arret etter Nissenrevyen:
– Det stakk ut noen spikere fra en av kassene, så under første forestilling klarte jeg å rive opp ringfingeren på høyre hånd. Etter forestillingen det rett ned på legevakten og sy.
På samme punkt i forestillingen, tre dager etter, feilberegnet Eggesbø ett av hoppene og gikk rett i golvet med ansiktet først, så det lille stykket kjøtt mellom neseborene ble revet av.
– Jeg er i entertainermodus, så jeg reiser meg og fortsetter, men plutselig begynner det å blø veldig fra nesa og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men jeg må bare bruke det som skjer i nummeret, og siden jeg er i bar overkropp, begynner jeg å smøre meg inn i blodet som renner fra nesa, forteller Eggesbø og demonstrerer ved å gni håndflatene rundt på overkroppen.
Det ser ekkelt ut, selv uten blod og med klær på.
– Den dagen hadde vi to forestillinger rett etter hverandre, så jeg rakk ikke å gå på legevakten i pausen, jeg bare tok sånn hudteip rundt nesa som holdt det meste på plass. Da teppet gikk ned var det tilbake på legevakten og sy igjen. Det ble fire sting i fingeren og tre sting i nesa. På tre dager. Da var jeg litt lei meg. Jeg syntes det var veldig flaut, forteller Eggesbø og virker oppriktig beskjemmet, selv nesten ti år etter.
– Hva lærte du av dette?
– Jeg er takknemlig for den iveren jeg har. Men jeg må ivareta den så det ikke går på helsa løs. Det er noe av den samme iveren og entusiasmen som gjør at jeg vinner i «Kompani Lauritzen» og gjør mine egne stunts i «Kampen om Narvik». Jeg hoppet utfor Norddalsbrua, forteller Eggesbø.
– Du gjorde det selv? Ikke en stuntmann?
– Ja. Dog med sikring.
Filmprodusenter får hjerteinfarkt når filmstjerner trosser ordre og gjør sine egne stunt. Om en stjerne knekker beinet eller bare får en blåveis i et hopp fra en bru, for eksempel, må hele innspillingen stoppes så millionene renner ut, og «Kampen om Narvik» hadde allerede blitt forsinket flere ganger på grunn av pandemien. Men Eggesbø, han ville altså hoppe selv.
– Det var lagt opp til at en stuntmann skulle gjøre dette. Og jeg hadde en god dialog med stuntmannen, vi hadde noen befaringer der jeg klatret til topps i brofundamentet før … spolerer jeg filmen for folk nå?
– Du, det som skjer i «Kampen om Narvik» allerede har skjedd i virkeligheten. Det er ikke så mye å spoile.
– Ja, jeg klatrer altså opp i Norddalsbrua for å feste en sprengladning, men jeg rekker ikke å klatre helt ned igjen fordi lunta allerede er tent. Så da må jeg hoppe ut, forteller Eggesbø.
Norddalsbrua er 40 meter høy. Hoppet er filmet i to omganger.
– Først gjør jeg et slags strikkhopp fra ganske stor høyde, og svinger inn under brua. Neste hopp var fra litt lenger nede, fra fire-fem meter og ned i snøen. Da hadde jeg en sikringssnor festet til ryggen. Men landingen ble så myk, jeg syntes ikke det ble realistisk. Til slutt blunket jeg til han som holdt tauet så han ga meg litt ekstra slakk idet jeg hoppet. Da var det ingenting som holdt meg. Jeg gikk rett i bakken, på trynet. Heh heh heh, sier Eggesbø.
Alt dette sier han helt nøktert og uten antydning til skryt, han vil bare fortelle hvordan alt skjedde:
– Men det ble veldig bra. Og det er den tagningen som er med i filmen. Det er en glede ved å få gjøre mest mulig på ekte. Jeg tror mange har et forhold til skuespill som å fake noe. Spille noe. Men for meg handler det om å gjøre ting på ekte.
– Hvor ekte var Eskild?
– Han var… en av mine flere alter ego, sier Carl Martin Eggesbø og smiler lurt. Litt sånn som Eskild.
– Uansett hvor jeg drar i verden møter jeg folk som kjenner meg igjen som Eskild. Jeg får fortsatt meldinger på Instagram fra folk som har sett «Skam» og takker for det Eskild har gitt dem. Det er jeg veldig glad for, sier Eggesbø.
Omtrent samtidig som «Skam» ble et fenomen, begynte Eggesbø å poste Pride-flagg og støtte til skeiv aktivisme på Instagram-kontoen sin. Og i 2017 fortalte han åpent om sin seksualitet i forbindelse med NRK P3-serien «Jævla homo».
– Når ble du klar over at du var homofil? Og når ble det naturlig å være åpen om det?
– Altså… Nå som jeg har guttekjæreste, er det lett for meg å si at jeg er homofil. Men det er ikke nødvendigvis så enkelt. Jeg har hatt sånne anelser, men det var ikke tydelig helt fra starten. Da jeg var liten var jeg en sånn … damesjarmør, haha.
Nå som jeg har guttekjæreste, er det lett for meg å si at jeg er homofil
Eggesbø tenker seg om både før og mens han snakker, særlig akkurat nå. Noen ganger er det som om han først bestemmer seg for hva han ikke skal si, før han begynner å si noe. Spesielt når det er snakk om emner som er i grenselandet mellom jobb og privatliv.
– Gjennom Eskild ble mange nysgjerrige på meg. Folk kom og spurte om jeg var homofil på ekte. Hadde jeg spilt en streit karakter, ville jeg aldri blitt spurt om min seksualitet. Det er påfallende hvor stor interesse både folk og presse har for disse tingene her.
– Kom du ut med Eskild?
– Det gjorde jeg vel egentlig ikke… Jeg har litt problemer med det «komme ut av skapet»-begrepet. Hva betyr det? spør Carl Martin Eggesbø.
– Er noe hemmelig fordi jeg ikke har snakket om det? Det tar tid å finne ut hvem du er, sånn er det på mange områder av livet. Andre har hatt mer behov for å sette merkelapp på meg enn jeg har hatt. Kjærlighet og seksualitet er komplisert nok som det er. Man må prøve å beholde det rommet litt for seg selv.
De siste to årene har han vært ansatt ved Trøndelag Teater, der han bl. a har spilt store roller i klassikere som «Romeo og Julie» og «Mio min Mio». Etter to år med pendling mellom Trondheim og Oslo har han nå flyttet til Tøyen sammen med kjæresten, forteller han. De to har vært sammen siden 2021.
Istedenfor blomster etter verdenspremieren på «Kampen om Narvik», har kjæresten vært her på Tøyen Torg og kjøpt juletre. Det sto klart i leiligheten da Eggesbø kom hjem fra lanseringsturneen.
Hovedgrunnen til at Eggesbø vendte tilbake til Oslo nå i høst, var for å jobbe med regissør Johannes Dahl i «Berre verdas undergang», en del av Det Norske Teatrets «skeivt kulturår»-satsing.
– Jeg hadde en god følelse helt fra første gang jeg hørte om dette prosjektet. Jeg fikk noe av den samme følelsen med med «Den største forbrytelsen» og «Kampen om Narvik». Det kan være tematikken eller folkene, noen prosjekter kjenner jeg helt fra begynnelsen at jeg vil gjøre. Og da har det til nå gått bra.
«Berre verdas undergang» er av den franske dramatikeren Jean-Luc Lagarce, skrevet få år før han døde av AIDS, bare 38 år gammel. Det handler om en ung mann som reiser fra storbyen tilbake til landsbygda for å fortelle familien at han er hiv-smittet og skal dø. De har ikke hatt kontakt på 12 år. Men hva skal han si og hvordan? Ordene «hiv», «AIDS» og «homofil» sies aldri rett ut i teksten.
[ ANMELDELSE: «Berre verdas undergang» - humor, fortielse og undertrykt aggresjon (+) ]
– Fordi forfatteren selv var homofil og døde av AIDS, så er det jo fort å lese dette inn i historien. Og vi har tatt noen valg som fremhever disse sidene ved teksten. Men mest handler det om en sønn som ikke kjenner seg igjen hjemme hos sin egen familie, og familien som ikke klarer å ta imot denne sønnen. Mange kan kjenne seg igjen i det, tror jeg. Uavhengig av legning og identitet er det vondt å ikke finne en plass i sin egen familie.
– Har du følt på det?
– Nei, sier han og smiler med munnen full av hummus.
– Har ikke det. Men jeg tror det er veldig menneskelig. Det er jo det som berører meg ved historien. Tanken på å bli avvist er vond. Det handler ikke om noe jeg har opplevd. Men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det. På ulike måter. Hva syntes du?
I jula skal iallfall Eggesbø feire sammen med familien hjemme i Oslo, og storesøsteren har introdusert en potensiell ny juletradisjon, som passer lillebrorens dragning mot fysiske utfordringer. Eggesbø gleder seg:
– Jeg skal feire med min familie på Bekkelaget hvor jeg er vokst opp. Søsteren min kommer til byen. Vi prøvde oss på og gjennomførte et isbad i Oslofjorden på julaften i fjor. Det håper jeg det blir i år igjen.
Julebadet, ja. Det ligger på Instagram. På videoen ser vi Carl Martin Eggesbø stå på en islagt brygge med de lange beina sine stikkende ut av badeshortsen. Bror og søster Eggesbø hopper uti Oslofjorden, hun hyler og springer opp igjen med en gang, han plasker rundt i det iskalde vannet og påstår at han koser seg. Videoen er sett av over 45.000.
Ellers er det ikke så ofte Eggesbø poster noe på Instagram, i år har det bare vært en håndfull ganger, og aldri noe produktreklame. Ikke så mye som en liten selvbruningskrem har han promotert. Kolleger av Eggesbø fra både «Skam» og «Kompani Lauritzen» er blitt rike av å poste for langt færre.
– Du kaster jo penger ut av vinduet når du ikke selger noe til de 150.000 som følger deg på Instagram?
– Jeg er ikke noen influenser. Eller, påvirker – jeg er glad for at vi får norske ord på disse tingene. Min oppgave som skuespiller er å påvirke folk gjennom arbeidet mitt. Ikke i reklame, sier Eggesbø bestemt. Men så tenker han seg om, og innrømmer:
– Nå skal det sies at jeg gjorde en brunostreklame for to-tre år siden. Men jeg tror ingen kjente meg igjen. Jeg var kledd opp som en irsk gnom. Ikke engang mormor så at det var meg. Det var mens jeg var student. Jeg trengte pengene, sier Eggesbø.
– Og det var for brunost. Det kan jeg stå inne for.
[ Her er årets beste og verste i Oslo-fotballen (+) ]
Fem favoritter
- STED: – Akkurat nå, når det er ti minusgrader, savner jeg en sommerdag på Inderøya i Trøndelag.
- MAT: – Jeg er jo glad i taco, da.
- MUSIKK: – Ambient var min toppsjanger på Spotify Wrapped i år. Mest spilte album var Floating Points’ «Promises».
- LITTERATUR: – Michel Houllebeq. Jeg har ikke lest den siste ennå. Men kjæresten min har den, så jeg får vel låne den av han når han har lest den ferdig.
- FILM / TV: – Hva jeg liker å spille i? Eller hva jeg liker å se på? Jeg synes Michael Hanekes filmer er veldig bra. Og så var jeg veldig opptatt av Netflix-serien «Please Like Me». Kontraster. Det er bra.
---
Carl Martin Eggesbø (27)
Skuespiller.
Fra Bekkelaget i Oslo
Utdannet ved Teaterhøgskolen 2016-2019
Slo gjennom som Eskild i andre sesong av NRKs verdenssuksess «Skam» (2016)
Hadde en av hovedrollene i storfilmen «Den største forbrytelsen» (2021)
Har den mannlige hovedrollen i storfilmen «Kampen om Narvik», premiere 1. juledag
Er nå tilknyttet Det Norske Teatret, der han spiller hovedrollen i «Berre verdas undergang»
---