Kultur

Kjærligheten fortærer alt

Luca Guadagninos «Bones and All» er et av årets filmhøydepunkter.

---

5

FILM

«Bones and All»

Regi: Luca Guadagnino

Italia/USA – 2022

---

Ah, ung kjærlighet. I det ene øyeblikket sender man sjenerte blikk til hverandre i måneskinnet, i det neste spiser man milten til en krakilsk fyllik sammen. Vi har alle vært der, men «Bones and All» fanger opp mer enn bare hvordan det er å være en forelsket tenåring med hunger etter ferskt menneskekjøtt. Til dels en oppvekstskildring og «road movie» om utenforskap, til dels en melankolsk skrekkfilm om kannibalistiske tilbøyeligheter. Luca Guadagnino har tatt tak i «young adult»-romanen av Camille DeAngelis, og forvandlet den til noe mye abstrakt og drømmende. Personlig har jeg ikke alltid vært helt på bølgelengde med filmene til Guadagnino, uansett hvor visuelt delikate og velregisserte de er. Men i «Bones and All» klaffer alt, og han finner et perfekt krysningspunkt mellom den lengtende romantikken i «Call Me By Your Name» og de mer magesterke øyeblikkene i hans nyinnspilling av «Suspiria». Mindre opptatt av pretensiøs posering og mer interessert i å fange opp sterke sanseinntrykk.

Vi kan forhåpentligvis alle være enige om at kannibalisme er problematisk livsstil, og «Bones and All» gjør sitt beste for å realistisk skildre de sølete resultatene av å spise mennesker – noe som medførte at enkelte publikummere takket for seg og forlot salen under premierevisningen på Venezia-festivalen. La gå at dette med å storme mot utgangen under festivalvisninger av magesterke filmer har vært en farsott i år (se også «Crimes of the Future» og «Terrifier 2»). «Bones and All» er uansett en temmelig ballsy film til å være distribuert av et storstudio som Warner Bros, som neppe hadde fått grønt lys uten Guadagninos tidligere suksesser. Han går absolutt ikke aktivt inn for å sjokkere her, og aldri lengre enn han burde - men det er lett å forestille seg at dette ikke nødvendigvis vil falle i smak (ho ho) blant sjarmklumpen Timothée Chalamets mer umodne fans.

«Bones and All»

Maren (Taylor Russell) gir ved første øyekast inntrykk av å være en helt alminnelig, introvert tenåring som lever i fattigdom i den rurale, amerikanske Midtvesten på slutten av åttitallet. Det er ikke et godt tegn at Marens milde pappa Frank (Andre Holland) bolter soveromsdøren hennes hver natt. Men akkurat denne natten sniker hun seg ut for å delta i en overnattingsfest med noen av jentene på skolen, og ender opp med å tygge av fingeren til sin nye bestevenninne. Jafs. Hun klarte ikke å besinne seg, så nå må Maren og pappa flykte til en ny småby. Sånn har de levd så lenge hun kan huske, men på Marens attende fødselsdag forlater faren henne mutter alene. Han etterlater en konvolutt med penger, fødselsattesten hennes og et Memorex-lydbånd der han forteller litt om utfordringene med å oppdra en kannibaldatter. Hun spiste sin første barnevakt som lite barn, og da pappa fant en øreflipp i munnen på datteren var han mest letter over at hun ikke ble kvalt av øreringen.

Maren begir seg ut på en dannelsesreise gjennom den amerikanske Midtvesten for å finne moren som forlot henne etter fødselen: og på ferden oppdager hun at det finnes flere kannibaler der ute. Som Sully (Mark Rylance), en desperat ensom stakkar som samler på håret til dem han spiser opp. Han byr på et måltid kortreist mat, og forteller henne at folk som dem kan lukte hverandre på lang avstand. Sully lever under en streng kodeks: at «spisere» aldri må spise hverandre, og helst unngå å drepe for føden. Maren mistenker at Sully muligens ikke er helt stabil, rent bortsett fra dette med å spise mennesker. Hun begir seg hurtig videre mot Ohio og møter sin livs store kjærlighet og sjelefrende: Lee (Timothée Chalamet).

«Bones and All»

En omstreifende kannibal, akkurat som henne. De kan være totalt ærlige mot hverandre, men Lee bærer fortsatt på sine hemmeligheter. Han ser ut til å ha et uproblematisk forhold til å drepe for å temme appetitten og er sulten på livet, mens Maren sliter med å takle skyldfølelsen over alt de må gjøre for å overleve. Det føles passende at de har sitt første kyss i et slakteri. Mytologien som bygges opp her gjør kannibalismen til en slags avart av vampyrisme og rusmisbruk; et altoppslukende, dyrisk urinstinkt som ikke kan overvinnes og bare midlertidig lar seg temme. Akkurat hvorfor er ikke Luca Guadagnino særlig opptatt av å forklare, og han holder historien vidåpen for subtekst-tolkninger.

Med tanke på regissørens bakgrunn er det lett å anta at han identifiserer seg mest med «Bones and All» som en metafor for «queer»-identitet og utenforskap, men jeg mistenker at han sikter inn noe mer universelt her – som sirkler rundt den sørgelige umuligheten i varig lykke og evig kjærlighet. At Guadagnino angivelig gikk igjennom et monumentalt samlivsbrudd før opptakene startet kan muligens forklare en del. Dette har sine sporadiske likhetstrekk med «Badlands», «Near Dark» og «Raw», men som vanlig har Guadagnino skapt noe dypt personlig og særegent her. Han får helt fenomenale prestasjoner ut av skuespillerne, og særlig Taylor Russell (som etterlot et tilsvarende sterkt inntrykk i «Waves») utmerker seg her. Michael Stuhlbarg, som var et så varmt og empatisk nærvær i «Call Me By Your Name», er direkte skremmende i et gjestespill som redneck-kannibal, i tandem med (av alle i verden) «Halloween»-regissøren David Gordon Green. Det føles litt feil å beskrive en film der folk blir spist levende som «vakker», men «Bones and All» er like fullt en skikkelig vakker film – drevet av nok et stemningsfullt, Oscar-verdig musikkspor av Trent Reznor og Atticus Ross. Med god margin min personlige favoritt blant filmene Luca Guadagnino har skapt - og den eneste jeg ville ha beskrevet som noe i nærheten av et mesterverk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen