Nyheter

– Det blir litt for mye «Ikke slit deg ut, vennen» når damer snakker sammen

NHO-sjefen ber kvinner slutte å innta offerrollen.

Journalistene er allerede på plass inne i møterommet «Livshjulet», der vi venter på at sjefen selv, Kristin Skogen Lund, og andre NHO-topper skal fortelle oss hva vi kommer til å skrive om de neste ukene. Plansjen med den catchy tittelen «Det økonomiske bakteppet forut for lønnsoppgjøret» ligger klar på whiteboarden. En kommunikasjonsrådgiver kommer med praktisk informasjon: «Travelt», «bare korte intervjuer». Og så må vi gjerne forsyne oss med vafler.

– Vafler og syltetøy, mumler en av presseveteranene.

– Dette er ikke akkurat som NHO i gamle dager. Da var det høye rundstykker til alle, sier han, høyere nå, så alle kan høre ham.

– Med antilope!, svarer en annen ringrev.

NHO, Næringslivets Hovedorganisasjon. Den største arbeidsgiverorganisasjon og interesseorganisasjon for bedrifter i Norge, og LOs motpart i forhandlingene som avgjør hvor mye du og jeg skal få for å selge arbeidskraften vår. Med et rykte blant motparten, blant oss lønnsmottakere, som arrogant og elitistisk, med en sterk eim av Oslo vest og Bærum. Det er bare 20 år siden NHO, som vanlig, ba norske arbeidstakere om å vise moderasjon i lønnsoppgjøret – for så å servere struts, krokodille og antilope på sin egen årsmiddag.

«Etegildet», sto det i norske aviser. Det vil nok ingen skrive om dagens servering, selv om vaflene sikkert er gode nok. De aller fleste av oss rekker ikke forsyne oss før sjefen kommer inn, på sekundet presis – og starter hele seansen med en løssluppen spøk.

Les også: Havva kastet hijaben på kvinnedagen

Men nå har vi gått for fort fram. Dagen før, inne på kontoret sitt, sitter Kristin Skogen Lund bak pulten og fikler med mobiltelefonen, under et bilde av barna sine: to par tvillinger, tre gutter og en jente, når Dagsavisen braser inn. Plutselig er det som om det skjer noe i ansiktet hennes, som om hun tar på seg «møte en journalist»-maska si. Hun er klar.

Skogen Lund kommer smilende bort til den lille sittegruppa der en kommunikasjonsrådgiver og Dagsavisens utskremte har satt seg; jeg alene på den ene siden, i en sofa, de to midt imot meg. Det innledende budskapet er hyggelig nok: Det finnes rom for lønnsvekst i år. Det går godt i norsk økonomi, og da skal også lønnstakerne få sin del av kaka.

– Men …, sier Skogen Lund.

Ved bruk av ord som «teknisk beregningsutvalg», «konkurranseevne» og «vektede handelspartnere» understreker hun at rommet ikke er veldig stort.

– Vi ligger allerede 36 prosent høyere i lønn enn handelspartnerne våre. Vi kan ikke øke det gapet mer, sier hun.

Fra utsiden ser Skogen Lunds karriere ut som et planlagt løp på vei mot toppen: Hun har utdannelse fra USA og den franske handelshøgskolen INSEAD, i likhet med blant andre tidligere Statoil-sjef Helge Lund og en rekke andre næringslivstopper. Hun var leder i Coca-Cola som tredveåring, og har gått fra toppverv i Schibsted via jobb som konserndirektør i Telenor til NHO.

Det var aldri en plan bak karrieren, sier hun over det lave bordet mellom oss.

– Jeg tenker aldri mer enn en dag fram i tid, sier hun.

Hun dro til USA for mer enn 30 år siden «fordi det ville være fint å studere i USA». Det skjedde likevel noe der borte som satte fart i karrieren hennes.

– Det amerikanske systemet passet meg godt. Jeg var flink på skolen hjemme i Norge, men jeg møtte den skolen vi hadde på 1970-tallet, hvor det ikke lønte seg å skille seg ut. Jeg mistet motivasjonen til å jobbe hardt, og kom langt ved å bare seile med, sier hun.

Og legger kjapt til:

– Jeg tror den norske skolen er bedre til å gi tilpassede utfordringer til elever i dag.

I USA møtte hun lærere som hausset elevene opp. Skogen Lund ble tvunget til å presentere seg selv – «personal presentation skills», den amerikanske uttalen plettfri – og fikk feedback på at dette var hun flink til.

– Det var veldig annerledes enn Norge, altså.

Det første halvåret i USA var tøft, for første gang måtte hun jobbe for å henge med. Skogen Lund trodde det gikk skikkelig dårlig, men hun fikk strålende terminkarakterer. Hun trodde noe var galt, og gikk til skoleledelsen. Hun tok feil, karakterene stemte. Noe var i ferd med å skje med selvtilliten til Kristin Skogen Lund.

Men hun var fortsatt ikke i stand til å planlegge en karriere.

– Om noe hadde sagt til meg da jeg var i USA at jeg skulle bli NHO-sjef, ville jeg ledd meg skakk.

Kristin Skogen Lund

Foto: Adrian Nielsen

«En myte», sa NHO-sjefen i 2014 om glasstaket som hindrer kvinner å nå toppen av næringslivet. «Mange er ikke villige til å yte det som kreves», sa hun om sine søstre, men la til «det kan jeg godt forstå».

Hun er litt mer forsiktig i tonen nå. Skogen Lund fortalte under Metoo-kampanjen at også hun har blitt utsatt for seksuell trakassering, og hun har i nylige intervjuer erkjent at det finnes kulturelle utfordringer i arbeidslivet.

– Det er vanskelig å snakke om dette, det blir galt uansett hva jeg sier. Jeg skal ikke bedømme alt ut ifra meg selv og min situasjon, men personlig har jeg ikke opplevd kjønnsdiskriminering. Jeg kunne ha laget et problem av at jeg var eneste kvinne i ledelsen i Telenor, men man kan jo også se på det som en mulighet. ‘Jeg er den eneste dama her, alle legger merke til hva jeg gjør’, ikke sant?

Kvinner er i ferd med å utkonkurrere menn på alle områder. Men det vises ikke i måten vi snakker om disse tingene, sier Skogen Lund.

– Vi må slutte å innta offerrollen og å dra kvinnekortet. Skulle jeg si til [LO-leder, journ.anm.] Hans-Christian Gabrielsen at ‘dette sier du bare fordi jeg er dame’? Det går jo ikke. Det blir litt for mye ‘Ikke slit deg ut, vennen’, når damer snakker sammen. Hvorfor kan vi ikke si: ‘Stå på, for pokker’ i stedet? Dette har jeg prøvd å si før, men det falt ikke i god jord.

– Og nå har du sagt det igjen.

– Ja …

Les også: Rødt lys for dieselbilen (DA+)

Skogen Lund skjønner heller ikke alle oss som ser på politikk som interessekamp, der LO og NHO er motpoler med ulike interesser i bunn.

– Lønnsoppgjøret handler ikke om at vi vil gi minst mulig og de andre ha mest mulig, og så sitter vi og hyler til hverandre. Det er ikke sånn det er, sier hun.

Det handler om å finne riktig balanse for norsk økonomi. Lønnstakerne skal ha en andel av veksten, og den har vi i Norge klart å holde stabilt rundt 80 prosent av norske bedrifters inntjening, sier Skogen Lund.

– Vi er i samme båt, men uenige om hvem som skal få mest av kaka?

– Akkurat det tror jeg ikke vi er så uenige om, heller. Jeg opplever at LO-ledelsen tenker likt som oss. De er ansvarlige og vil finne balansepunktet mellom gevinst og vekst. Det er sånn vi snakker sammen, ingen av partene prøver å dra tauet over på sin side. Heldigvis.

– Forskjellene øker i Norge. Gini-koeffisienten, som måler forskjeller i inntekt og formue, viser at gapet ble 14 prosent større fra 2006 til 2015, med en sterk økning under nåværende regjering. Er det et problem for NHO?

– Ulikhet er alltid et problem. Men det er viktig å se bak slike tall. Den største driveren er innvandring. Innvandringen gir et bedre liv til de som kommer, men gjør samtidig noe med Gini-tallene i Norge. Det er ikke nødvendigvis bare negativt.

– Økte forskjeller skyldes ikke bare innvandring.

– Nei, men det er alltid nyanser i slike utviklingstrekk. Globaliseringen har ført til at forskjellen mellom landene blir mindre, samtidig som spenningene innad i landene i Vesten øker. Selv i en tid hvor fordelingen i mange land har hatt en negativ utvikling, er den kurven mindre negativ i Norge. Vi har noen mekanismer som fungerer godt i Norge: Vi har en stor stat som står for distribusjon av velstand, og trepartsamarbeidet, som sikrer at vi får en stabil gevinstfordeling.

– Så det går litt bedre her enn i ute i verden, og da er alt fint?

– Det er mye mindre negativt her. Trendene som peker mot større forskjeller treffer også oss, men vi har et apparat som er bedre rustet til å håndtere det. Vi skal være veldig bevisste på dette. Vi må hele tida tenke gjennom institusjonene våre, og tilpasse dem slik at de vil fungere også framover. Mitt ansvar er blant annet å sørge for at trepartsmodellen består framtidsprøven.

– I 1990 var over 55 prosent av norske arbeidstakere fagorganisert. Nå er tallet lavere enn 50 prosent. Er det bra eller dårlig?

– Dårlig. Vi vil at de seriøse aktørene på vår side, de som har tariffavtale, skal vinne fram. Men vi må passe oss litt: Vi legger hele tida til nye ting i rammeverket, men trekker aldri fra. Du leser sikkert ikke industrioverenskomsten så ofte? Den er som en telefonkatalog, full av krav. Vi må ikke bli så rigide at vi ikke evner å tenke nytt. Samtidig bidrar endringer i arbeidsmarkedet, med flere ansatte i tjenesteytende sektor og færre i den tradisjonelle industrien, til at vår motpart svekkes. Det er ikke bra, slett ikke.

– Jeg spør om dette fordi mange på venstresida ofte mistenker høyresida, inkludert NHO, for å seile under falskt flagg når dere snakker om små forskjeller og velstand for alle. Men dere trenger et sterkt LO?

– Ja. Vi har vel aldri sagt noe annet? Har vi gjort noe som tilsier at vi ikke støtter et sterkt LO?

– Du vil ha Venstre i regjering, blant annet. Det partiet er ikke de fagorganisertes beste venn?

Her går Skogen Lund først ganske hardt til verks, men modererer seg. Det er eneste gang under intervjuet kommunikasjonsrådgiveren skriver frenetisk i notatblokka si. Det modererte svaret lyder slik:

– Den skepsisen Venstre viser til den norske modellen for arbeidslivet, gjelder også overfor oss, ikke bare LO. Mitt poeng var at vi trenger et forutsigbart politisk system. Jeg vil gjerne ha Kristelig Folkeparti inn i regjering også. Ustabile rammevilkår, som gjerne oppstår under mindretallsregjeringer som må forhandle inn ting som en sukkeravgift på 2,5 milliarder kroner, eller flyseteavgiften, er skadelig for næringslivet. Stabilitet trumfer det meste, sett fra næringslivet.

– Et siste spørsmål om dette med mistenksomheten fra venstresiden overfor en høyreside som snakker som sosialdemokrater: Dere sponser den liberale tankesmia Civita …

– Ikke alene, men ja,

– … som har et motstykke i Sverige som heter Timbro. Timbro foreslo nylig å halvere foreldrepermisjonen i Sverige, og å erstatte utbetalingen med et lån à la studielånet. Norsk høyreside er ofte inspirert av sine svenske storebrødre. Skjønner du at mange synes det er vanskelig å tro på en høyreside som snakker om sosial utjevning men samtidig kutter i skatten for de aller rikeste?

– Jeg er ikke enig i det. Mange av spådommene om at dagens regjering ville kopiere den forrige, borgerlige, svenske regjeringen har ikke slått til. Jeg mener at slike påstander skaper en motsetning jeg ikke kjenner meg igjen i. Det er ikke sånn at arbeidsgiver og arbeidstaker kriger mot hverandre. Forskjellene er så små i Norge at det ofte ikke er mulig å se hvem som er sjefen og hvem som er arbeidstaker. Jeg ser det samme i debatten om motsetningen mellom offentlig og privat sektor. Hvorfor ikke anerkjenne symbiosen, i stedet for dogmatiske kriger der den ene parten liksom besudler det edle oppdraget, mens den andre er tungrodd og ineffektiv?

Les også: Høyre-politikere ber Listhaug beklage utspill

Skogen Lund er ikke vokst opp i et Norge som er tuftet på disse motsetningene, sier hun. Hun kjenner seg ikke igjen i den retorikken.

– Jeg vil provosere venstresiden litt: Jeg opplever ofte at når jeg har tatt initiativ litt utenfor normalen, som da jeg hadde med meg [daværende LO-leder] Gerd Kristiansen på talerstolen på NHOs årskonferanse, er det ingen på ‘vår side’ som mistror motivene. Men den andre siden gjør det, opplever jeg. Hvorfor er toleransen større på denne sida? Det spørsmålet kan man jo stille seg.

Jeg ser at kommunikasjonsrådgiveren ser på klokka, og prøver å få samtalen over på de nære tingene før tida er ute. Men Skogen Lund er ikke ferdig med politikken.

– Jeg vil gjerne si en ting til. I disse dager, foran oppgjøret, sier forbundsledere i LO i mediene at ‘vi skal kjempe hver siste brødsmule, eller blodsdråpe, ut av arbeidsgiverne’. Tenk hvis en arbeidsgiver hadde sagt noe tilsvarende! Hva slags retorikk er dette? Jeg må få si at dette hører fortida til. Det er på tide at vi kommer videre fra ideen om at det er en krig der ute. Det er et samarbeid.

– Men det er jo en interessekamp?

– Er det en kamp, da, eller har vi ulike roller og interesser som vi ivaretar for å finne de balanserte løsningene? Jeg ser ikke at det er en kamp, jeg kjøper ikke den.

– Noen har slåss for at du kunne vokse opp i det samfunnet du kaller konfliktfritt. Arbeiderbevegelsen tok kampen sin helt inn i regjeringskontorene.

– Jeg er enig i det. Arbeiderpartiet har jo på mange måter bygd, om ikke alene, samfunnet vårt, og har stått for mange av de store reformene som gjør at vi har det så bra. Men de har ikke gjort dette alene. Arbeiderpartiet var en veldig sterk kraft etter krigen, men mye av suksessen vår er jo denne samforstanden mellom partene. Se på oss da, arbeidsgiverne, før 1935 [da den første hovedavtalen mellom LO og NAF, senere NHO, ble innført]. Det var et sinnssykt antall årsverk som gikk bort i streik og konflikt før vi etablerte en modell for samarbeid. Jeg vil dyrke samarbeidet.

– Men dere bidrar til konflikt ved å støtte mer midlertidighet i arbeidslivet, for eksempel.

– Nei. Den nye loven som tillater litt mer bruk av midlertidig arbeidskraft, har knapt gitt utslag. Retorikken om rasert arbeidsliv fra enkelte parter er uhørt – vi hadde et oljeprisfall som sammenfalt i tid med den nye loven, og har likevel klart oss bra gjennom vanskelige tider. Behovet for å skape nye arbeidsplasser er økende, og da er det viktig at noen tør å ta noe mer risiko i ansettelser. Men jeg skal være den første til å innrømme at den første rapporten vi har fått om loven ikke viser at den har ført til veldig mange flere ansettelser ennå.

Rapporten du snakker om viser at loven ganske enkelt har ført til mer midlertidighet.

– Det er lite, og det meste av økningen i det siste har kommet i offentlig sektor. Det er 6,7 prosent midlertidighet i privat sektor. Det er et lavt tall. Men vi kan heller ikke lese av tallene at det har kommet inn mange flere med hull i CV-en, slik tanken var. Men loven gjør det lettere å ta inn slike, og det er derfor vi støtter den.

Midt under intervjuet får Skogen Lund en tekstmelding.

– Åh, sier hun.

– Hm.

Det er dattera på 15 som trenger mora si.

Skogen Lund forteller at det har gått fint å være mamma og toppleder. Det er en fin måte å holde beina på jorda.

– Har du tid til å være hjemme?

– Ja. Hvis jeg hadde opplevd at jeg ikke klarte det, ville jeg ikke vært i denne rollen, tror jeg.

I en debatt om morsrollen og toppjobber tidligere i år fortalte Spekter-direktør Anne-Kari Bratten at hun aldri har hatt au pair eller vaskehjelp, men har nådd toppen i samfunnet, og «mine barn sier at jeg er verdens beste mamma». I et forsøk på å være smart kommer jeg i skade for å spørre Skogen Lund der vi sitter ovenfor hverandre:

– Sier dine barn at du er verdens beste mamma?

– Mine barn sier det, ja, uten at det gjør det til en objektiv sannhet. Jeg er ikke hjemme like mye som mange andre, men vi er jo vant til at det er sånn, det er vår måte å leve på. Og jeg tror barna synes det er greit. Dessuten er vel ikke tid ensbetydende med kvalitet, dette handler om trygghet, kjærlighet og klokskap, slik jeg ser det.

Skogen Lund er gift med Christian Lund. De to møttes på en fest for mer enn 20 år siden, og det var kjærlighet ved første blikk.

– Helt klisjéaktig, men sånn var det. Det var som å møte en jeg hadde kjent hele livet – og det har holdt seg. Jeg har hatt flaks.

Ektemannen er dommer i Borgarting lagmannsrett og en supermann på hjemmebane, ifølge kona. Jobben hans hjelper henne med å sette ting i perspektiv, tror hun. Selv ser hun for det meste solsiden av samfunnet i jobben sin. Mannen ser alt det andre.

– Han må avgjøre om et barn skal tas fra foreldrene, for eksempel. Det blir lettere å tenke på å møte LO i forhandlinger når jeg vet hva Christian må forholde seg til på jobb.

Ikke at hun egentlig trenger eksterne faktorer for å slippe å bekymre seg. Det skjer nemlig ingenting i hodet til Kristin Skogen Lund når hun er alene.

– Det er helt sant. Jeg bekymrer meg ikke. Jeg er ekstremt ekstrovert av natur, og alt som skjer i meg, skjer i møte med andre mennesker. Når jeg er alene, skjer det ingen verdens ting. Jeg tror folk ville bli veldig skuffet om de kunne se hvordan det ser ut i hodet mitt.

En veldig ro, kaller hun det. Skogen Lund tenker ikke negative tanker. I andre intervjuer har hun sagt at det kan komme av oppveksten, av at hun som attpåklatt var bortskjemt med kjærlighet fra foreldrene og tre eldre søsken. Jobbetikken og stå på-viljen tilskriver hun sine foreldre; en hjemmeværende mor som var aktiv i kvinnespørsmål og i Høyre, og en far som kom fra enkle kår på Rjukan, var arbeiderpartimann og ble direktør, og som dessuten var motstandsmann og satt i tysk fangenskap i over to år under krigen.

Den indre roen gjør at hun ikke er bekymret for oppgjøret om noen dager. For første gang på ti år, og dermed første gang i Skogen Lunds tid som NHO-sjef, er partene blitt enige om et såkalt samordnet oppgjør. Det betyr at det er LO sentralt som forhandler mot NHO sentralt, på vegne av alle forbundene. Heller ikke snakket i mediene om faren for storstreik i vår ser ut til å plage henne.

– Du grubler ikke søvnløs på puta over oppgjøret?

– Overhodet ikke. Jeg tar det på det største alvor, la det være sagt, men jeg grubler ikke, nei. Det er ikke en del av nervesystemet mitt. Det er kanskje derfor jeg takler dette livet jeg lever.

Selv om hun elsker jobber sin, og uansett ikke evner å planlegge så langt fram i tid, vil ikke Skogen Lund sitte i denne jobben resten av yrkeslivet sitt.

– Jeg trives så godt, men jeg vet at jeg ikke kan ha denne jobben til jeg går av med pensjon. Jeg håper jeg vil være den første til å se det selv når det er på tide å gi seg, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg håper det er en liten stund til den tida kommer.

På dette tidspunktet må kommunikasjonsrådgiveren gripe inn. Skogen Lund er travel, og da kan ikke Dagsavisen ødelegge timeplanen. Nå må fotografen få tid til å knipse litt før sjefen skal videre. I heisen, på vei til fotoshooten, viser journalisten sin totale mangel på timing ved å si, om enn langt mer stotrende enn det framstår på trykk:

– Har du en fordel i arbeidslivet ved at du ikke er smellvakker?

Før leseren anklager Dagsavisen for å objektifisere kvinner i toppstillinger og det som verre er, iler vi til og forteller at dette er et sitat fra Skogen Lund selv.

– Ja, det tror jeg, svarer Skogen Lund.

– Jeg har lagt merke til at en del av de kvinnene som virker mest provoserende på menn i arbeidslivet, ofte er veldig pene. Jeg tror mange av en eller annen grunn blir mer hårsåre av det. Sånn burde det jo ikke være.

Noen minutter senere, da fotografen vil ha Kristin Skogen Lund til å posere i profil, kan NHO-sjefen høres av alle i det åpne atriet i Næringslivets hus på Majorstua i Oslo:

– Smellvakker!, sier hun og ler.

Neste dag, etter at pressen er grundig forberedt på NHOs ståsted foran årets oppgjør og alle andre pressefolk har gjort unna sine korte intervjuer med Skogen Lund, stanser NHO-sjefen foran Dagsavisens utsendte. Det ser ut som om hun har noe på hjertet.

– Jeg har tenkt litt på praten vår i går, sier hun.

– Du spurte om barna mine kaller meg verdens beste mamma, og om jeg har hatt nok tid hjemme med barna. Du ville ikke ha stilt de samme spørsmålene til en mann, ville du?

– Nei, det har du nok rett i.

– Det var bare det, sier Kristin Skogen Lund, og takker høflig for praten.

Fem favoritter

Musikk: Uforutsigbar, ifølge mine barn, men jeg kommer stadig tilbake til Pink Floyd. Så er jeg glad i klassisk musikk – jeg er styreleder i Oslo Filharmonien og har stor glede av deres mange konserter.

Film: «The Hours»

Bok: Jeg leste nylig «Sapiens, en kort historie om menneskeheten» av Yuval Noah Harari. Den var fascinerende. Nå er jeg i gang med oppfølgeren "Homo Deus».

Mat: Alt det gode mannen min lager, så er jeg glad i etnisk mat av ymse opprinnelser, for tiden mest indisk.

Sted: Den er lett, hytta i Rondane.

Mer fra Dagsavisen