– På kjøttmarkedet var jeg innvollene

Bjørn Hatterud (41) er født med en form for ryggmargsbrokk og klumpfot. Helt fra han var liten gutt har han vært igjennom en lang rekke smertefulle behandlinger og operasjoner. Tidlig i tenårene skjønte han også at han var homofil. Nå har kulturskribenten skrevet oppvekstboka «Mot normalt», om sin klassereise fra den lille bygda Veldre nord for Brumunddal til Oslo, byen med det store hjertet.

Mot normalt

«Mot normalt» kunne fort ha blitt minneboka fra helvete. Men Hatteruds skråblikk på absolutt alt han har opplevd gjør boka til en feelgood-opplevelse. Han forteller om oppveksten i Brumunddal som var preget av ensomhet, sykdom og depresjon.

– Jeg var så feit at det ikke var lett å få tak i klær, og måtte kjøpe bukser hos Follestad på Hamar. Og så halta jeg mye verre enn jeg gjør nå. En kompis har fortalt at han syns jeg så såpass spesiell ut at han trodde jeg var tilbakestående.

Les også: Er det rødt farenivå for mannen?

Støttet sønnen

«Hein Bjørn lik itte damer, veit du jo. Bjørn er homo.»

Moren til Hatterud har alltid støttet ham, og ikke vært redd for snakke rett ut.

– Hu var alltid tydelig på at jeg var annerledes og at det var bra. Det er jeg evig takknemlig for, sier Hatterud. Da han valgte å stå fram med legningen sin var det moren han snakket med først.

– De fysiske smertene jeg hadde var enorme, men tanken på å stå fram som homo var så mye verre. Så da jeg fortalte det, var det fordi jeg var i ferd med å bryte sammen totalt.

I ungdomsårene ble han utsatt for grov mobbing, og søkte tilflukt i bøker om kunst, historie og i popkulturens helter.

– Jeg trodde jeg var biseksuell og alle heltene mine balanserte på den kanten: Iggy, Bowie, Lou Reed. Forelska meg vilt i artister og band som ikke alle andre likte, som for eksempel Yoko Ono, Nina Hagen og Diamanda Galás. Og menn med dyp stemme og rusavhengighet; Johnny Cash, Tom Waits, Captain Beefheart, Screamin’ Jay Hawkins – jeg elska dem!

Homoklubber

Etter å ha blitt mobbet grovt på videregående skole i Brumunddal flyttet Hatterud til Oslo. Der skulle han finne venner og likesinnede. Men han ble lite imponert over takhøyden i den urbane kulturen. Byens homomiljø var preget av overfladiske klubber og sjekkesteder der kropp og utseende betydde alt, verdier og meninger ingenting. Han opplevde at spillerommet for annerledeshet var bortimot fraværende.

– Jeg er ikke flink nok til å akseptere sosiale konvensjoner. Men jeg har sett andre fra distriktene når de ankommer homomiljøet i Oslo, da føler de seg så frie at de er villige til å tilpasse seg samme hva. De endrer måten de prater på, kler seg og så videre. Og det syns jeg er litt rart.

Det homomiljøet han møtte i Oslo var fremmedgjørende.

– Klubbmiljøet var dominert av et ganske rått sjekkemiljø, og på det kjøttmarkedet der overflaten betydde alt representerte jeg liksom innvollene. Jeg kunne ikke engang danse. Hvis du ser meg danse må du bare sørge for at jeg ikke drekker mer for da er jeg full, sier Bjørn Hatterud. Redningen ble chattetjenestene Geysir og Radiator.

– Der kunne jeg plutselig få kontakt med folk og chatte. Ta kontakt etter interesser.

Middelklasse-Blindern

Det var ikke bare homomiljøet i Oslo han opplevde som fremmedgjørende, han fant seg heller ikke kjapt til rette på Blindern. Der var det klasseperspektivet han kjente på.

– Det var ikke mange myke menn fra middelklassen der jeg vokste opp, du ser ikke dem på supermarkedet og bensinstasjonen i Brumunddal, humrer han.

– De som hadde lignende bakgrunn som meg kunne jeg plukke ut på mils avstand. Der er noe med usikkerhet manifestert i kroppsspråk. Kanskje er folk som er vokst opp i urban middelklasse flinkere til å skjule sosial usikkerhet med kroppsspråket sitt.

– Hvordan da?

– Gutta fra middelklassen kom seilende inn med papirer i hånda og de hersens pappbegrene med kaffe i hånda og sklei inn på forelesningsbenken som om det var en selvfølge for dem. Det var som om de var gnidd inn med et usynlig glidemiddel som jeg ikke hadde.

– Er selve språket også annerledes?

– Å ja. Middelklassen er flinkere til å snakke overfladisk om ting de ikke vet noe om, mens jeg kom fra et samfunn der man kun var ute etter å bekrefte hverandres sannheter, ikke å snakke så mye rundt ting. Vi kunne si ting som: «Ja, Creedence, dom er bra.» Sånn ville ingen fra middelklassen formulert seg. Å føre en samtale rundt ting slik vi gjør nå, det er selve kjennetegnet på middelklassen.

Les også: Tove Nilsen: – Jeg ble tidlig klassebevisst

«Freaks» og «outcasts»

«Akkurat nå står jeg på Gardermoen. Er på vei til København. Jeg og kjæresten skal drekka, pule, spy og sloss og være turister». Sitatet er hentet fra Blikk 20. juli i 2006 da Hatterud ble intervjuet i spalten «Svett på nett». Det tyder på at alt ordna seg slutt, at også Hatterud fikk seg et liv slik han lenge tvilte på.

– Mye tid er gått med til å bekymre meg for framtida. Vil jeg miste evnen til å gå når jeg blir voksen? Vil jeg bli nødt til å amputere foten? Vil smertene jeg har noensinne gi seg? Vil jeg kunne finne noen som vil bli glad i meg med alle arrene jeg har? Jeg har slitt med angst og depresjon mye av livet og har mange ganger hatt lyst til å gi opp. Men jeg har ikke gjort det.

– Hvordan har du taklet det?

– Jeg har gått i samtaleterapi i mange år. Og jeg kjører bil – lange turer til «fucking nowhere» og kjøper en kebab for så å dra hjem igjen. Og så har jeg kuratert meg en vennekrets bestående av «freaks» og «outcasts». Og alle de folka liker hverandre også, selv om de ikke kjenner hverandre fra før.

Les også: Per Pettersons hyllest til de fortapte mannssjelene

Vidsyn

I årene senere har han skapt seg en karriere som kurator og skribent. Han har jobbet i Morgenbladet, vært fast spaltist i Ny Tid, Cupido, og skriver nå for Minerva og av og til Gateavisa. Er på fornavn med Yoko Ono som han har vært fan av fra ungdomsårene og har truffet ved flere anledninger.

– Og som klassereisende glir du nå smertefritt rundt i alle lag?

– Du får vidsyn, evnen til å se en samtale og det miljøet den samtalen foregår fra flere vinkler samtidig, fordi det er du trent opp til. Og du kan lære deg noen sosiale konvensjoner. Men kroppen, den følger ikke med. Det er litt sånn det er med klassereisa også, du kan aldri dra tilbake dit du kommer fra, men du slipper aldri inn dit du skulle heller.

– Vil du si at motgangen har gjort deg sterk?

– Jeg tror motgang gjør deg sliten mer enn noe annet. Men på sikt har det kanskje gitt meg større forståelse for folk som er annerledes og at jeg ser verdien i det. De jeg har sett opp til hele veien er folk som har skilt seg ut, det har også hjulpet meg sjøl. Helt fra jeg var liten har jeg fått innprentet fra mora mi at jeg er ikke som de andre, at jeg er annerledes og at det er bra.

Lest denne?: I USA foreslås det dødsstraff for å utføre abort