På bar bakke

3

Burger Bar

Folketeaterpassasjen

Kontakt: burgerbar.no

Mat 3

Meny 4

Miljø 4

Service 2

Prisnivå 4

Etter tre års drift i Folketeaterpassasjen, byens mest pulserende restaurantstripe under tak, framstår burgerlivets flaggskip mer og mer som en akterutseilt jolle. Interiøret designet av Snøhetta er fortsatt imponerende, det samme er menyen. Burgertitler som La Boca, Palermo, Caballito og San Cristobal viser at lista er internasjonal og lagt langt over vanlig cheeseburgernivå – selv om de selvsagt har det også. Men ute på benkene i selve passasjen, der folkelivet er bonus, får man inntrykk av en noe loslitt treåring. Det er ikke så mye selve slitasjen på eksteriøret, som mottagelsen, servicen og maten.

– Jeg skjønner at de må ha kontroll på betalingen i utearealene, men det er litt tungvint at man ikke kan samle opp en regning til slutt, sier Byløven, da han hadde vært inne ved disken og trukket kortet for en ekstra coleslaw.

Bestillingspraksisen er likevel det minste problemet på Burger Bar. Verre er det at stedet sliter når det gjelder å opprettholde kvaliteten på maten, mens veien til konkurrerende steder i randsonen rundt Youngstorget er kort: Illegal Burger, Munchies eller Døgnvill og Tommis Burger Joint, som krever en litt lengre spasertur.

Etter å ha bestilt et representativt utvalg fra den rikholdige menyen, en Balvanera og en Aloha, kom spørsmålet om fries opp. Selvsagt skulle vi ha fries, nærmere bestemt søtpotetfries. To porsjoner. Nå er det mulig at Byløvene er litt gammeldags innrettet, men det logiske er at når man er to personer som bestiller en burger hver med fries, så får man maten på hver sin tallerken. Ikke på Burger Bar.

– Unnskyld, vi bestilte to porsjoner fries, men det er bare en her, sier Byløven da servitøren kommer med maten.

Hun himler med øynene.

– Nei, friesen er der, sier hun og retter en pekefinger mot den ene tallerkenen der det ligger en ikke altfor imponerende stabel søtpotetstrimler.

Åpenbart er det sånn at begge porsjonene er klasket oppå den ene tallerkenen, så gjestene selv må fordele dem mellom seg. Forstå det den som vil.

– Skal dere ha mer må dere inn og bestille, er det korte og ikke altfor oppklarende svaret fra en servitør som lar det skinne gjennom at hun absolutt ikke er tilsnakkendes ved bordene. Heller ikke når det gjelder å skifte ut den tomme tørkerullen som ligger på bordet med en ny. Burger Bars svar på servietter. Altså må vi inn igjen. Heller ikke bak disken er veien lang mellom utstudert kul og lite imøtekommende arroganse. Særlig når vi spør om hvor det blir av porsjonen med coleslaw som begge venter på med stadig synkende spenning. Den var åpenbart glemt, for ferdig var den. Så ferdig da den kom på bordet med en liten størknet rand langs kanten av skålen. Den ble pirket i, smakt på og så forlatt etter at heller ikke den innfridde. Men den inneholdt i det minste gjenkjennelig kål.

Burger Bar har tidligere fått mye skryt for burgerne sine, som innholdsrike smaksbomber over 200 grams kjøttstykker, i kombinasjoner som ved første øyekast framstår som uvanlige. Prisene er relativt høye, men de skal ha skryt for to vegetarvarianter, en med portobellosopp og en med grillet halloumi. Byløvens Balvanera består av sautert «spicy» løk og grillet grønn chilli samt chorizopølse over selve kjøttet. Han tror først at burgeren er toppet med en baconskive, men den ubestemmelig brune tingen smaker ingenting, og konsistensen er luguber. Da er følget langt mer heldig med sin Aloha, en hawaiivariant med teriyakimarinert ananasskive og bacon. Her ser man forskjellen på ananas og bacon, og selve kjøttet er det ingenting å utsette på, smakfullt og saftig grillet. Tilbehøret generelt er i beste fall kjedelig, og søtpotetfriesene definitivt ikke verdt strevet. Så slappe at de kunne vært dynket i vann.

Det mest spennende med Burger Bar er fortsatt beliggenheten, for folkelivet i passasjen er stor underholdning, og trøkket er høyt. Men skal stedet overleve tre år til, må måten og imøtekommenheten skjerpes betraktelig.