Nådeløst soldatportrett

4

TEATER

«Motortown»

Av: Simon Stephens
Regi: Bjørn Floberg
Med Sigurd Myhre, Mariann Hole, Jan Gunnar Røise, Kai Remlov, m.fl.
Nationalthetaret, Malersalen

Soldaten som vender hjem er et evig aktuelt tema innen dramatikken, som i litteraturen, filmen og musikken. Simon Stephens blåsvarte, brutale stykke fra 2005, om Danny som kommer hjem etter å ha tjenestegjort i Basra, slo som en slegge da det ble satt opp på teatre i England for om lag ti år siden. Da var britenes fornedrende misere i den irakiske offensiven fortsatt dominerte nyhetsbildet. I dag har ikke nyansene i stykkets handling, som antyder desperasjon, overgrep på sivile, tortur og massesuggesjon den samme nyhetskraften. I stedet peker det nådeløst på individet i maskineriet, den bortkomne soldat som kommer hjem til tomhet, ensomhet og en kamp med demoner et manglende støtteapparat ikke er der for å ta tak i. Danny (Sigurd Myhre) sier det rett ut, at han likte krigen, han til og med savner den. Men som i William Wylers klassikerfilm «The Best Years of Our Lives» kommer også Danny hjem. Til «dette».

En regidebuterende Bjørn Floberg har sammen med scenograf Truls Kwetzinsky skrellet bort all staffasje, og tilbake står en mørk scene der bare to-tre stoler og et bord utgjør kulissene. Dialogen er drivkraften, og Arild Andersens bluesmettede undergangsmusikk, men den språklige framføringen av Flobergs oversettelse og sjargongen føles ikke rå nok. Dette er Dagenham, og ikke den beste kanten av byen heller.

LES OGSÅ: Krigerens vanskelige hjemkomst

Betegnelsen Motortown spiller på amerikanske Detroit, en spøkelsesby av et fordums bilindustrieventyr allerede for ti år siden da Stephens skrev stykket. Ford-byen Dagenham er Englands Detroit, og ved å plassere Danny her handler også stykket om klasse og ressurser. «Dette» han kommer hjem til er et skjørt, hardt samfunn der folk har nok med å overleve, og de han oppsøker antyder at Danny var på et skråplan allerede før han trakk i Dronningens klær, også psykisk. «Dette» er også en ekskjæreste (Mariann Hole) som ikke vil vite av ham, foreldre han ikke vil se fordi han skammer seg, småkriminelle som alle forteller han hvor forandret han var da han deltok i et TV-program.

Danny kommer hjem til et endret samfunn, på bristepunktet i en negativ krigseufori der kampen mot terror skaper steile fronter. Bare Lee, hans mentalt tilbakestående bror som han bor hos i en kommunal bolig, viser en menneskelig side som ikke er knyttet til et daglig åk. I et gjennomgående tent ensemble er Jan Gunnar Røise nyansert rørende som Lee. Det er han som er budbringeren og sier at kjæresten Marley ikke tør se ham, fordi hun ble skremt av innholdet i brevene han sendte. Danny oppsøker henne likevel. Han kjøper et våpen, han tar «en dagstur». Stykkets bratt nedadgående spiral har ekko av Büchners Woyzeck, og også Danny når bunnpunktet i et brutalt drap på 14-årige villfarne Jade som han har tatt med ut til kysten. I den marerittaktige handlingen er han tilbake i Basra, i gjerningen knuses alle illusjoner om et fiendebilde og britenes heltemot. Marianne Stormoen som Jade løfter stykkets mest forstyrrende vonde scene opp på et hjerteskjærende nivå. Flobergs regi legger ingen slør over det opprivende øyeblikket.

Sigurd Myhre er dirrende god som Danny, og glir naturlig fra den ene scenen til den andre, hvor han møter nye mennesker og nye situasjoner som bidrar til at hans posttraumatiske stresslidelse forverres. Basra er i sammenhengen lenge siden, men tematikken Danny målbærer er høyaktuell, også i Norge, og derfor savnes noen grep som kunne drøftet et i utgangspunktet tidsbestemt svart/hvitt-drama inn mot vår helt nære samtid. Det ville gitt «Motortown» større kraft.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen