Kultur

Krigerens vanskelige hjemkomst

En mann vender tilbake fra Irak. Passer ikke inn. Var han ødelagt allerede, eller ble han det av krigen, er spørsmålet i Bjørn Flobergs debut som teater­regissør.

Bilde 1 av 4

– Jeg hadde lyst å gjøre et nytt stykke i stedet for de gamle klassikerne jeg kjenner fra før. «Motortown» er en beskjeden oppsetning. En time og ti minutter, uten pause, båret av de åtte skuespillerne. Ingen staffasje, ingen kulisser eller effekter. Jeg ville at skuespillerne skulle få vise seg fram. Jeg er jo en av dem selv, sier Bjørn Floberg (68) til Dagsavisen.

I morgen har «Motortown» premiere på Malersalen ved Nationaltheatret. Etter rundt førti år som skuespiller på teater, i film og TV, er det Flobergs debut som teaterregissør.

– Alle har vel fått med seg at det ikke går så bra økonomisk her på huset. Så jeg tenkte at hvis det går til helvete, taper teatret hvert fall ikke så jævlig mye penger! flirer han.

Arbeiderklassetristesse

«Motortown» ble skrevet av britiske Simon Stephens i 2005, mens London den ene dagen jublet over at byen var tildelt Sommer-OL i 2012, og den neste sørget over en rekke terrorangrep mot ulike kollektivtransportmiddel.

– Handlingen, i den grad det er noen særlig ytre handling, er lagt til Dagenham, en trist og melankolsk arbeiderklassebydel et stykke utenfor London sentrum. Hovedpersonen, Danny, vokser opp der. Han verver seg som soldat, og blir sendt til Basra i Irak, som del av okkupasjonskontingenten dit. Vi møter Danny idet han vender tilbake, og treffer en rekke mennesker han kjenner fra før. Ekskjæresten. Vennen. Diverse andre. Gjennom disse møtene blir vi kjent med Danny og det harde miljøet han kommer fra, sier Floberg.

Byggesett

Hovedrollen som den tilbakevendte soldaten Danny spilles av Sigurd Myhre.

– «Motortown» er som et slags byggesett hvor hver scene er en brikke, og alle brikkene til sammen skaper noe større, sier Myhre til Dagsavisen.

Ett av spørsmålene er om det er erfaringene som soldat som gjør det vanskelig for Danny å vende hjem, eller om han dro ut fordi han allerede følte at han ikke passet inn hjemme.

– Han kom hjem fra Basra tidligere enn han skulle, men det er uklart hvorfor – om han dro derfra frivillig, eller ble sendt hjem. Det er en del hint om at det ikke var så idyllisk før han dro heller. Men erfaringene i Irak har neppe gjort livet hans lettere. Danny har høye ambisjoner, men det skal veldig lite til før han mister seg selv. Det er noe skrudd med virkelighetsoppfatningen hans, sier Myhre.

Kriger for overklassen

Kanskje aller mest er «Motortown» et portrett av en traurig arbeiderklassebydel.

– Hvis du kommer fra Dagenham, har du ikke så veldig gode forutsetninger for å klare deg spesielt godt. Når arbeidsledigheten ligger på førti prosent og folk mangler utdanning, virker militæret som en mulighet til å komme seg bort. Så setter man livet på spill for et samfunn hvor dem man kjemper for ikke er ens egne, men de andre, mer privilegerte. Det er ikke overklassen som drar ut for å kjempe i krig. Der ligger det en konflikt. Vi ser det i Norge også, selv om forskjellene er mindre her enn i Storbritannia og i USA. Folk som kommer hjem fra krig og ikke får den anerkjennelsen og hjelpen de fortjener, mens idrettsfolk blir tatt imot som helter, bare fordi de kan gå på ski, sier Myhre.

Instruktørros til Floberg

Da Dagsavisen møter skuespillerne få dager før premieren, er stemningen på settet god. Alle spøker, latteren sitter løst. De åtte skuespillerne Bjørn Floberg har valgt ut, har bare godord om ham som regissør.

– Det er ekstra hyggelig å ha blitt plukket av Bjørn, siden han er en kollega. Han er en veldig bra instruktør. En av oss, sier Mariann Hole, som spiller Dannys tøffe ekskjæreste.

Terje Strømdahl, som spiller Dannys venn, nikker enig:

– Bjørn er uvanlig omsorgsfull overfor skuespillerne. Dypt kunnskapsrik. Ikke alle gode skuespillere er gode instruktører. Men Bjørn er det. Han ser alle subtilitetene vi skuespillere prøver å fylle rollene med. Dessuten er det en fordel at han kjenner oss så godt, så han ser og plukker bort uvaner som ikke passer i dette stykket. Bjørn er en av de mannlige skuespillerne som er han en sånn maskulin, sterk, nesten dyrisk utstråling på scenen. Man kunne tro han var skummel som instruktør. Men så er det motsatt, sier han.

Mer fra Dagsavisen