Nemnda med makt over liv og død

På begynnelsen av 1930-tallet ble tre alternative forslag til abortlov utarbeida. Den norske legeforening foreslo at abort skulle kunne innvilges på både medisinske og sosiale kriterier.

Fra kristelig hold kom et forslag med veldig strenge kriterier, mens Katti Anker Møllers datter, legen Tove Mohr, foreslo at kvinnen sjøl skulle få bestemme (snl.no).

I 1935 ble Tove Mohr oppnevnt til komiteen som skulle utarbeide et forslag til abortlov.

Ifølge boka «Vi var mange», som snart kommer ut på Oktober forlag, var hun aleine om å ville gi kvinnen råderett over egen kropp. Komiteens flertall gikk inn for å tillate abort i henhold til Legeforeningens forslag. Men motstanden var stor, og lovforslaget havna snart i skuffen, hvor det ble liggende til godt etter 2. verdenskrig. Imens fortsatte den illegale abortvirksomheten.

Les også: Starten på abortkampen

Midt på 1950-tallet ble det anslagsvis foretatt 7.300 illegale og 3.200 legale aborter årlig. Et tiår seinere var omlag hver tredje abort ulovlig. I 1958 ble en «lege» dømt til fem års fengsel for 22 tilfeller av rettsstridig fosterfordrivelse samt uaktsomt drap. Ei ung jente hadde dødd etter en abort i kjelleren hans.

Men han innstilte ikke virksomheten etter soning. På 1980-tallet ble han arrestert i Kenya etter at enda en kvinne hadde dødd som følge av en abort han hadde utført.

Den første norske abortloven ble vedtatt i 1959, men trådte ikke i kraft før i 1964. En gravid kvinne kunne fortsatt ikke velge å ta abort. Hun kunne ikke engang søke sjøl.

Det var legen hennes som bestemte om det skulle søkes. Og ei abortnemnd bestående av to leger avgjorde om søknaden skulle innvilges. Abort var bare aktuelt hvis kvinnens liv eller helse sto i fare, ikke av sosiale hensyn.

Fortielsen, skammen og ikke minst fordømmelsen ved abort var fortsatt stor.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Motstanderne stempla de abortsøkende kvinnene som kjærlighetsløse barnemordere. Det var tungt å bære for mange. Så seint som i 1968 registrerte Ullevål sjukehus et dødsfall etter en illegal abort. Mora til den unge kvinnen innrømte å ha forsøkt å hjelpe dattera med å ta abort, men av frykt for represaliene hadde hun unnlatt å kontakte lege før det var for seint. («Vi var mange». Red. Aanesen)

De abortsøkende opplevde nemndsystemet som fornedrende. Mange følte seg trakassert, blant annet gjennom inngående utspørring om seksuallivet. Ei fembarnsmor fortalte at hun måtte ha en psykiatrisk erklæring på at hun nærmest var uskikka til å få barn før søknaden ble innvilga.

Mange kom gråtende ut etter et møte med nemnda. Systemet førte dessuten til stor forskjellsbehandling. Innvilgelsesprosenten varierte med holdningene til legene.

Les også: Et evig engasjement

Overlegen ved gynekologisk avdeling på Aker sjukehus, som var en kjent abortmotstander, krevde at de abortsøkende skulle skrive under på et skjema som inneholdt en oppramsing av påståtte faremomenter ved provosert abort. Etter abortforkjempernes oppfatning var hensikten å skremme og ydmyke abortsøkerne. Og helsedirektør Evang mente det brøt med god legeetikk.

For den nye kvinnebevegelsen som vokste fram på 70-tallet, ble kampen for sjølbestemt abort en hovedsak. Torsdag 4. mars 1971 troppa ei gruppe opp utafor Aker sjukehus og demonstrerte mot «middelalderske forhold for de abortsøkende». Aksjonen fikk god pressedekning, og dagen etter ble abortskjemaet trukket tilbake.

Ingen politiske partier hadde programfesta kvinners rett til abort. Ikke før Grethe Irvoll, nestleder i Ammerud Arbeiderpartilag, fikk igjennom et benkeforslag på landsmøtet til Arbeiderpartiet i 1969. Hun hadde mektige menn og kvinner mot seg, men forslaget ble vedtatt med klart flertall. Partisekretær Haakon Lie skal seinere ha gitt henne skylda for valgnederlaget samme høst. (Dagsavisen 2014.03.08)

I 1974 la Arbeiderpartiregjeringa fram ei stortingsmelding om familiens levekår med forslag om sjølbestemt abort, og fikk støtte fra Sosialistisk Valgforbund.

Abortforkjemperne følte at seieren var nær, men forslaget falt med én stemmes overvekt: den kristne SV-representanten Otto Hauglins. Han forklarte standpunktet sitt sånn:

«Det som for meg nå synes uoppgivelig er at avgjørelser som har med liv og død å gjøre, må tas av samfunnsinstitusjoner.» (Sirene nr. 2, 1973)

Første del av artikkelen sto 12. mars, tredje del kommer 16. april.