Mysteriet med «den skjeggete havfruen» på Honnørbrygga i Oslo er løst

Løsningen på mysteriet med den lille skjeggete havfrue-skulpturen ved Rådhuset, ble ikke helt som vi hadde trodd.

Ny e-post i mailboksen. «Jeg vet hvem som har laget den». Tipser ønsker å være anonym, og vil ikke gi oss mer enn et par hint.

En telefon og noen googlesøk, og vi har en stemme på tråden.

– Hvis jeg sier den skjeggete havfrue, hva sier du da?

– Da sier jeg bare at jeg er på jobb og ikke kan snakke. Lykke til i jakten.

– Kom igjen, da!

– Ok, ring meg i lunsjen.

Bakgrunn: Mysteriet med den skjeggete lille havfruen

Bakgrunn 2: «Den skjeggete havfruen»: Det bittelille store mysteriet fortsetter

Veldig hemmelig

– Ingen vet at jeg gjør dette.

Den oslobaserte gatekunstneren snakker, mot at vi ikke røper vedkommendes navn, kjønn eller alder.

– Dette er det jeg driver med, en slags snikmytologisering av Oslo. De som vet at jeg driver med dette, er kunstnervenner – og de holder kjeft.

Marmælen er altså betraktelig nyere enn først antatt. Dagsavisen kjenner til at den ble satt opp godt ut på 2000-tallet.

– Hva tenker du om at folk i Oslo Havn tror den har vært der i over 40 år?

– Det er akkurat det jeg ønsker, at folk skal ta den til seg og tro at den alltid har vært der.

Kunstneren forteller at det er flere mytologiske miniatyrskulpturer rundt i byen. To nær Akerselva og en bare 500 meter fra marmælen på Honnørbrygga.

– Men de lever litt farlig. Russen stjal en, og kommunen har fjernet noen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!


Mærmælen på Honnørbrygga er ikke mer enn en desimeter høy. Foto: Hiilde Unosen

De som husket feil

Vi må ringe de som mente å ha sett marmælen på begynnelsen av 80-tallet.

Vi starter med Børre Berntsen, han som var byggingeniør og ansvarlig for kaivedlikeholdet i Oslo Havn.

– Den var ikke der i -82, altså? Nei, det er jo ikke sånn at man har hatt så mye fokus på den lille gnomen.

– Den kom dette årtusenet.

– Jøss, nå ble jeg overraska. Nei, jeg får bare bite i meg at jeg ikke har fulgt godt nok med, avslutter Berntsen.

Men Berntsen var ikke alene om å huske feil. Vi ringer Per Gisle Rekdal, seniorrådgiver i Oslo Havn, som mente at havnegnomen var der i 1981.

– Jeg har ikke kommer noe lenger, dessverre, sier han da vi ringer.

– Men det har vi.

Vi informerer Rekdal om hvilket årstall marmælen ble montert på kryssholten.

– Og jeg som syntes den har vært der så lenge. Den ser så gammel ut, og så man tror den har vært der hele tida, sier Rekdal.

Les også: «Den egentlige Oslolosen» : – Jeg vil helst ikke stemples som en surrete Harald Eia-figur

Grønn av saltvann

Marmælen er støpt i bronse, og kunstneren forteller at den var skinnende gull da den ble boltet fast på fortøyningsfestet.

– En måned etterpå var den grønn. Den har oksidert på grunn av saltvannet.

Den er dessuten ikke så skjør og puslete som den kan se ut til.

– Du må ha maskin for å kappe den av.

Nå håper kunstneren at marmælen får den beskyttelsen den trenger, at noen legger sin elsk på den.

– Men hva tenkte du da du leste artiklene – en masse folk, og både tidligere ordfører og sittende ordfører ble involvert og engasjert i saken?

– Endelig skjedde noe av det jeg håpet på skulle skje. Og det at det var en skjeggete havfrue? Jeg holdt på å le meg i hjel. Tusen takk skal du ha, jeg elsker det.



Svein Magnussen er pofessor emeritus i kognitiv psykologi ved Universitetet i Oslo. Foto: UiO


Derfor husker folk feil


At noen tror marmælen har vært der i førti år, er bare et resultat av dårlig hukommelse.


Det sier professor emeritus i kognitiv psykologi ved Universitetet i Oslo, Svein Magnussen (bildet).

– Hukommelsen vår for datoer og tidsangivelser tilbake i tid er litt upålitelig.

– Flere mente at marmælen var der tidlig på 80-tallet, mens den i virkeligheten er ganske ny?

– Det er ikke noe falskt minne, det er viktig, sier Magnussen. Han forklarer at vi i alminnelighet ikke er så flinke til å huske og tidfeste egne opplevelser, spesielt når vi ikke har klare knagger å henge det på.

– Det betyr bare at folk har sett den lille statuen hver dag over lang tid. Den er der hele tida, og da tenker man at den sikkert har vært der hele tida, avslutter Magnussen.