Grønn og glitrende tradisjon

Denne saken ble publisert første gang i 2015

Juletreet kom til Norge via Tyskland og København og inntok velstående Kristiania-hjem i 1820-åra. Prester og lærere brakte skikken ut til resten av befolkninga på 1870–80-tallet. Via søndagsskoler, ungdomslag og andre foreninger spredte treet seg videre til offentlige streder og plasser.

I boka «Jul i Norge, gamle og nye tradisjoner» forteller Ørnulf Hodne at i kondisjonerte hjem var det lenge vanlig at de voksne sto for pyntinga av treet, i et rom unga ikke hadde adgang til. Den første pynten var hjemmelaga: støpte talglys med holdere av vridd ståltråd med blykule i enden for balansens skyld, strimler, lenker, blomster og kurver av farga papir eller glanspapir, små figurer av bakverk, epler, rosiner, appelsiner og annet julegodt i kurvene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Før det ble vanlig med stjerne i toppen, brukte man trekongelys – tre lys som var støpt sammen i fotenden. Etter hvert kom kjøpepynt som glitter, englehår, vatt, flagg, forgylte kuler, himmelstiger og stjerner.

En av bokas informanter forteller:

«Mor og far forsvant, og vi satt og lyttet etter lydene fra dagligstuen. Nu pyntet de juletræet, nu bar de ind julepakkene, som var gjemt i bestestuen. Det var godt og varmt derinde, for det var fyrt i ovnen fra morgenen av. Og så endelig blev dørene slått opp. Jeg glemmer aldrig den vidunderlige, ubeskrivelige følelsen ved synet av det pyntete juletræ med de levende lys. Og bordet med den fine duken på, og fatene med kaker og frukt og nøtter. Flaskene med vin og holstensk mjød, og blanke glass.»

I Bjarne Hodnes bok «Oppvekst i Kristiania» forteller en av de intervjuede at:

«Høydepunktet var kaffen i spisestuen, et uendelig langt bord og bare måneskinnslampen tent. Mor hadde lagt kongerøkelse på ovnen. Så forsvant hun, og vi stilte oss i en lang rekke foran kontordøren etter alder, med de minste først. Det var fest når dørene ble åpnet til juletreet. Den gang var det morsomt å gå rundt juletreet. Vi kunne julesangene. Far leste juleevangeliet. Vi syntes det var svært høytidelig.»

Skikken med julegaver slo naturlig nok også først an i de øvre samfunnslag: «I gamle dager fikk vi ikke så mange presanger. Vi ordnet dem i hauger og kikket på hvem som fikk mest. Når vi fikk noe vi kunne bruke, som vanter, strømper eller luer, var vi ikke riktig fornøyde. Vi syntes det var fusk. Slike ting skulle vi jo ha allikevel. Vi trøstet oss med godter og mjød.»

Det var mengden gaver, og ikke minst mat, som sterkest skilte de rikes jul fra de fattiges. Religiøse og humanitære organisasjoner tok etter hvert ansvar for at også de lavere klasser fikk noen gaver og god mat til jul.

Frelsesarmeens julegryter for pengeinnsamling kom opp 1901, og i åra før 1. verdenskrig delte Indremisjonen i Calmeyersgadens Missionshus årlig ut 1-000 pakker med klær, mat og sko. De trengende sto timevis i kø i håp om å få en pakke. Noen organisasjoner delte ut juletrær, andre arrangerte fester.

Les også: Dagsavisen oppsummerer nyhetsåret 2020 – selvsagt på Teams (+)

En av Bjarne Hodnes informanter fra arbeiderklassen forteller at familien hadde stort juletre hjemme og ga hverandre gaver de hadde spart til selv: «Det var ikke store julegaver, et par votter, vanter eller sokker var stas å få..»

Tidligere osloordfører Rolf Stranger (1891–1990) forteller i «Mitt hjertes Oslo» at gatene ikke var juledekorerte i hans barndom, men at det var juleutstillinger i nesten alle butikkvinduene:

«Våre øyne møtte glitter og stjerner, marsipan og virkelige griser, nisser og julemasker med og uten skjegg eller briller. Noen steder gikk et eller annet virkelig rundt. Det var selvspillende instrumenter og mekaniske leker, dyr som krøp og hoppet, soldater som marsjerte og en klovn som danset. En apekatt klødde seg, og overalt duft av myrra, røkelse og stemning og de hellige tre konger!»

Strangers julaften ble innleda med et tidlig besøk på kirkegården, og så fulgte «rensende risengrøt med mandel midt på dagen» før familiegudstjeneste i gamle Aker kirke: «Intet sted i byen lyder kimingen fra byens klokker som fra toppen av Telthusbakken.»

Etter nye runder med spising, ble lysene på juletreet tent. Deretter var det juletregang, og så endelig – pakkeutdeling. Og den tok nok sin tid, for utapå pakkene var det skrevet små vers, som skulle leses høyt. Trøtte, mette og lykkelige stupte barna i seng, for å stå tidlig opp igjen første juledags morgen og «kjenne den søte lukten av marsipan, daddel, appelsiner og kaker. Og kanskje forsøkte jeg meg som den juleskurk jeg var, med litt naskeri fra kurvene.»

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.