Fra stinkende pøl til skjønn havn

«Piperviken ansaaes for ikke mange aar tilbage for et Sted hvor skikkelige Folk neppe kunde komme enn mindre bo, og uagtet man naa nærmer sig dette Sted skjer det med en Engstelse eller Modbydelighed hvortil Aarsag antages formodentlig at være den stinkende Pøl hvortil Piperviksbugten er dannet. At denne Bugt egner sig til en skjøn Havn og Kai med bakenforliggende Torv for den Del av byen som er blevet liggende i dens Nærhed synes man ikke at vilde erkjende – ei heller at der langs Havnen er og kan bli fordelagtige pakkhustomte...»

Les også: Både menn og kvinner som befant seg på bordell skulle straffes, men de fikk ikke samme straff

Orda over stammer fra havnedirektør Johnsens budsjettforslag fra 1845. Inntil da hadde Pipervikas strand av forståelige grunner fått ligge i fred. Ifølge «Oslo havns historie for tidsrommet inntil 1954» ble området regna som «en ved Urenslighed ækkel og stinkende Strækning». Men da behovet for å utvide byens kaianlegg ble prekært, fikk havnedirektøren idéen om at Pipervika kunne omskapes til havneformål. Første skritt mot fullbyrdelse av drømmen var å mane befolkninga til innsats: «For å befordre oppfylling var det av magistraten med tilslutning av de eligerte menn i 1835 gjort henvendelse til Akershus Stift om bemyndigelse til å la utgå bekjentgjørelse om at enhver som ville oppfylle noe av de moradsige grunner utenfor Piperviken kunne vente seg tilstått skattefrihet i 10 år av det areal som måtte være oppfylt.»

Saken fortsetter under bildet.

Kristianias havnedirektørs drøm var å endre Piper­vika til «en skjøn Havn og Kai med bakenforligg­ende Torv». Bildet ble tatt i 1904. Plassen foran Sjøgata ble beplanta for midler fra Kristiania Brænde­­vins­samlag i 1894. Foto: Olaf Martin Peder Væring/Oslo Museum

Havnedirektøren fikk i 1844–45 gjennomslag for å påbegynne kaianlegg i Pipervika. Interessen hans skal ha blitt tilskynda av en forespørsel fra lokale båteiere som søkte om å få anlegge en småbåthavn. De hadde inntil da fortøyd båtene sine til sjøloppførte båtstikk ved utløpet av Bislettbekken, i østre del av vika, hvor også kloakken rant. Pipervikas første kai var ei beskjeden trebrygge. Det vedtatte havneanlegget ble ikke ferdigstilt før i 1865. «Jaktehavna» var den nye havnas sentrale del. Den hadde en molo foran seg og en utstikker mot øst som seinere ble kalt «Stenutstikkeren». I tilslutning til moloen kom «Langbrygga» og i enden av den småbåthavna hvor de lokale båteierne fikk tilhold under navnet «Baadforeningen i Pipervigen».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ved kloakkutløpet øst i vika danna bryggeanlegget et basseng, og i bunnen av dette ble det anlagt ei landgangstrapp hvor båtpassasjerer kunne stige i land. Byens offisielle gjester ble tatt imot på «Slottsbrygga» ved Tjuvholmsbukta. Myndighetene var ikke stolte av omgivelsene som møtte folk som ankom til byen med båt. Sjøl om det var reist noen nye leiegårder og mange av de små trehusa hadde fått påbygg av bindingsverk, ble ikke Vikas bebyggelse betrakta som god reklame for byen. Strøket framsto fortsatt som fattigslig og uryddig. Belastninga for byen ble ikke mindre da Drammensbanen og Vestbanegården åpna i 1872. For å skjule elendigheta for respektable båt- og jernbanepassasjerer, bygde man en mer representativ husrekke foran Strandgata og nærmere sjøen, som fikk navnet Sjøgata.

Saken fortsetter under bildet.

Vognmenn i kø i Pipervika under en «Makrellsjau» i 1917. Foto: Narve Skarpmoen/Oslo Museum

På 1870-tallet ble også bryggeanleggene utvida, og småbåtene ble fordrevet til Filipstad. Kloakkutløpet i Pipervika ble etter hvert flytta østover, og landgangsbrygga forlenga og ombygd til den i 1887 var blitt så fjong at den fortjente navnet Honnørbrygga. Heretter ble byens offisielle gjester tatt imot der. Innvielsen fant sted i 1890 da keiser Wilhelm 2. ankom til byen. Blant andre prominente ilandstigere kan nevnes Fridtjof Nansen etter Fram-ekspedisjonen i 1896.

Les også: En forstad bygd på søppel og møkk

På vestsida av Pipervika kom Akers verft flyttende fra Grünerløkka i 1854. I 1880 ble Parafinkaia anlagt, seinere kalt Thingvallakaia, disponert av Det Danske Thingvalla Dampskibsselskab (seinere Det Forenede Dampskibs Selskab) som seilte på Island og etter hvert Amerika. Dette var inntil 1907 Norges eneste oversjøiske ruteforbindelse. Langs stranda under Akershus festning lå det lenge flere badehus. Grunnen tilhørte festninga, men ble overtatt av havnevesenet i 1897. På 1890-tallet ble det gjort sprengnings- og utfyllingsarbeider med tanke på å benytte også dette området til havn. Vei og forbindelsesjernbane ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet, og i 1907 åpna Havnebanen. Kaiene sto ferdige i 1919.

Les også: En byhistorie det stinker av

Kilder: Yngvar Kjelstrup/Oslo havnevesen: «Oslo havns historie: for tidsrommet inntil 1954», Odd Brovold/Oslo havnevesen: Kjenn din havn, Mørch: «Vika – fra Stortingsgaten til Tjuvholmen».