En byhistorie det stinker av

Håndteringen av søppel og kloakk i hovedstaden har en lang og møkkete historie.

Av Johanne Bergkvist

Midt på 1800-tallet ble døde dyr og avføring gravd ned i gjødselsbinger rundt om i byen. Den fæle stanken fra Nattmannshaugen fikk det ironiske tilnavnet «nattfiolen», men var ikke noe å le av den gang mye handlet om stank og farlig smitte.

På 1600- og 1700-tallet var det nattmannens jobb å tømme utedoer - såkalte priveter, fjerne døde dyr fra gatene, slå i hjel løshunder og håndtere annet spesialavfall. Mange var redde for å få et dårlig rykte av å røre døde dyr og avfall, og byens vektere nektet å ta i døde kropper. Da skapretter Lædel i 1750-åra fikk overoppsyn med byens renovasjon, var han nøye på at han ikke var nattmann, men inspektør. Han gikk rettens vei for å fjerne stempelet som uærlig.

Les også: Slik fikk navnet Deichman evig liv

Nattmannen gjorde arbeid for både offentlige og private, men fra begynnelsen av 1700-tallet ble nattmannen lønnet som en av byens offentlige betjenter. Bare feieren fikk dårligere betalt.

Nattmennenes første tilholdssted i Christiania var Bakkehaugen, også kalt Nattmannshaugen, mellom Pilestredet og Ullevål. Veien opp dit ble kalt Rakkerstredet eller Nattmannsstredet, senere døpt om til Pilestredet. I 1823 ble nattmannens tilholdssted flyttet til mer landlige omgivelser lenger opp i Pilestredet, der Fagerborg kirke og Stensparken ligger i dag. Her fikk nattmannen fri tomt og ferdsel til det som ble den nye Nattmannshaugen, kalt Korpehaugen etter åtselsfuglen ravn som nok preget nattmannens søppelhauger.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Tømminga av byens doer ble gjort om natta, etter klokka elleve om vinteren og på sommeren mellom midnatt og fem om morgenen. Men møkka kunne gjøres om til gull, og etterspørselen fra bønder rundt byen økte fra begynnelsen av 1800-tallet etter både dyremøkk og menneskeavføring. Mellomlagringen i gjødseltomter på Ruseløkka, Pipervika, ved Grensen og på Hammersborg var et stinkende problem. Stanken gjorde at Nattmannshaugen ble kalt «nattfiolen» på folkemunne.

Saken fortsetter under bildet.

Christiania sett fra Korpehaugen, fra 1823 den nye Nattmannshaugen. Stank og klager førte til at nattmannens tilholdssted ble flyttet lenger ut av byen, men i 1864 klaget naboene på uutholdelig stank fra nedgravde dyrekadavre og gjødselhauger. Midt på bildet i bakgrunnen ligger Akershus halvveis skjult av trær. Til høyre er Slottet med høyt tak før ombygging. Maleri av Joachim Frich.
Foto: Rune Aakvik/Oslo museum

Christiania sett fra Korpehaugen, fra 1823 den nye Nattmannshaugen. Stank og klager førte til at nattmannens tilholdssted ble flyttet lenger ut av byen, men i 1864 klaget naboene på uutholdelig stank fra nedgravde dyrekadavre og gjødselhauger. Midt på bildet i bakgrunnen ligger Akershus halvveis skjult av trær. Til høyre er Slottet med høyt tak før ombygging. Maleri av Joachim Frich. Foto: Rune Aakvik/Oslo museum

Uutholdelig stank fra gjødsel og åtsler som ikke ble skikkelig gravd ned gjorde at seks løkkeeiere rundt Nattmannshaugen i 1864 krevde å flytte nattmannsboligen. Det var liten interesse for å modernisere nattmannsordningen, men i 1865 beroliget byens styre naboene med at stanken fra gjødselhaugene snart ville forsvinne. Det var opprettet en privat «Gjødsel- eller saakaldet Poudretfabrik» som skulle omgjøre innholdet i byens doer til luktfritt gjødselpulver.

I 1850 kalte nattmannen Ole Paulsen seg for renovasjonsbestyrer, men lønna sto stille samtidig som jobben vokste. Ansvaret for håndtering av avfallet fra offentlige bygninger som skoler og fattigstuer økte med byutvidelsen i 1859, og i 1861 søkte nattmannen Ole Throndsen om lønnsøkning som sto i stil med at arbeidsmengden var fordoblet på bare to år. Da var Grønland, Enerhaugen, Grünerløkka, Ila og deler av Sagene i øst og Ruseløkka, Bislett og Nattmannshaugen i vest blitt en del av byen. Søknaden ble avvist av formannskapet.

Les også: Avskrekkende omsorg på Aker

Storbyproblemene kunne ikke løses med nattmannens nedgraving av avfallet, men hvilket ansvar skulle kommunen ha? Lederen av Sunnhetskommisjonen fra 1867, Johan Bidenkap, sammenliknet renovasjon med vannforsyningen som var i kommunal regi, og at retten til frisk luft var like elementært som retten til rent vann, en samfunnsoppgave. I 1869 foreslo Sunnhetskommisjonen å etablere et kommunalt renovasjonsvesen i Christiania, særlig med tanke på kloakk. Argumentene var ikke bare praktiske og økonomiske, men også prinsipielle.

Saken fortsetter under bildet.

Hvor man skulle gjøre av kloakk og avfall har vært et stort spørsmål fra nattmannens nedgraving i store gjødseltomter til moderne avfallsdeponier. Her helles avfall over på søppelprammer for å fraktes ut til Langøyene i mai 1949.
Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Hvor man skulle gjøre av kloakk og avfall har vært et stort spørsmål fra nattmannens nedgraving i store gjødseltomter til moderne avfallsdeponier. Her helles avfall over på søppelprammer for å fraktes ut til Langøyene i mai 1949. Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

I 1871 ble det gamle bingesystemet fordømt, og et kommunalt pudrettesystem ble løftet fram som det eneste brukbare for framtida. I dette forslaget hadde nattmannen ingen plass. Istedenfor nattmannen ble det foreslått to renovasjonsinspektører med en betraktelig høyere lønn, som ble forsvart med viktigheten av jobben: «Thi vel udfordres til saadan Post ingen særdeles Kundskab og Dannelse, men der kræves dog Skrive- og Regnskabskyndighed, Forretningerne er af en lidet behagelig Art, kræver streng Orden og Paapasselighed og optager sin Indehavers fulde Tid, til dels om Nætterne». Ordningen med nattmann ble avskaffet høsten 1871. Først i 1896 opprettet Kristiania et kommunalt renholdsverk.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv