Forstaden bygd på søppel og møkk

I sagatida ble Pipervika kalt Gyljandi. Kan hende fordi bukta var et vindhøl. I hvert fall kan ordet bety noe sånt som vika der det blåser frisk vind. Sjøen gikk mye høyere opp den gangen, strandlinja var omtrent på høyde med dagens Kjeld Stubs gate. Ved utgravninger er det funnet to vikingsverd der rådhuset ligger nå. De kan ha blitt senka i sjøen som offergaver.

At landområdet innerst i bukta ble hetende Pipervika, mener noen har sammenheng med at trommeslagere (tamburer) og fløytister (pipere) fra brigademusikken ved Akershus festning bosatte seg der. Men bukta er også kalt Pebervigen. Innerst i vika, mellom nåværende Høyres hus og Fridtjof Nansens plass, lå en høy bergknaus som ble kalt både Piperviksberget og Klinkenberg.

Les også: Kolonihagenes lange kamp. Og i 2025 kan det stå et nytt slag

Den første faste bosetninga i Pipervika skal ha oppstått i forbindelse med at Akershus festning ble reist i 1290-åra. Beboerne var antakelig fiskere og soldater og arbeidere tilknytta festninga.

Fart i boligbygginga i Pipervika ble det først da osloborgerne ble tvangsflytta til Kristiania i 1624. Folk som så muligheter for å livnære seg på borgerne i Christiania, slo seg ned utafor byen, og nye forsteder oppsto.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

For beboerne i Pipervika var det naturlig å dumpe husholdningsavfallet og innholdet i latrinene sine i sjøen. Bukta var ikke særlig dyp så etter ei tid med mye deponering var nytt land innvunnet. Men så seint som i 1838 ble terrenget skildra som myrlendt, gjørmete, stinkende og ekkelt. Det ble også foretatt bevisste utfyllinger for at byen skulle kunne nyttiggjøre seg arealene. Ved utgravinga for Aker Brygge på 1980-tallet ble det funnet flere skipskanoner som kan ha vært en del av fyllmassen.

Borgerne i Christiania fikk tildelt hvert sitt område i den nye Bymarka til matforsyning og beitegang for husdyra sine. De eide ikke jorda i utgangspunktet, men med åra gikk de fleste tomtene over til å bli private landsteder. I området rundt Pipervika ble det bygd flere prektige løkker, blant andre Marselienborg, seinere Grünings løkke, og Ruseløkken.

Saken fortsetter under bildet.

Da stasjonen til Drammensbanen (Vestbanen) ble anlagt i 1872, ble også bryggeanleggene utvida, og småbåtene flytta til Filipstad. I samme forbindelse fant man ut at bebyggelsen i Pipervika ikke var representativ nok. For å skjule elendigheta for tog- og båtpassasjerene, ble det reist en murhusrekke foran småhusa, som fikk adresse Sjøgata. Bildet er antakelig tatt i 1877. Foto: Olaf Martin Peder Væring/Oslo museum

Bebyggelsen var fattigslig og brannfarlig, og de hygieniske og helsemessige forholda var elendige. Og ikke minst var forstaden upopulær blant Christianias borgere. Allerede i 1635, 11 år etter anleggelsen av byen, ble det utstedt en kongelig befaling om at alle beboerne i Pipervika skulle flytte, og husene rives. Beboere som hadde råd til å bygge murhus, ble tilbudt tomter innafor byvollen, de andre måtte ordne seg sjøl.

Det ble ikke noe av rivinga, i første omgang. Men i 1658 lot stattholder Nils Trolle alle husa i Pipervika og Vaterland brenne av «militære hensyn». Myndighetene frykta at eventuelle angripere skulle kunne innta byen i ly av rønnene i forstedene. Effekten av raseringa var kortvarig. I 1661 var det 64 hus gjenreist i Pipervika, like fattigslige, helseskadelige og brannfarlige som før. Og myndighetene gjorde lite for å bedre forholda.

Les også: Torturanstalten i Pilestredet (Dagsavisen+)

De fleste voksne menn i Pipervika var fiskere. Å drive forretning var forbudt, kun høkervirksomhet – småhandel til lokale – var lov. Men det ble nok fuska i diverse andre næringer også. Spesielt innen kjøttbransjen.

Slakterne danna sitt eget laug allerede i 1662, men måtte gi tapt når det gjaldt konkurransen mot kvinnene i Pipervika. Ifølge Morten Ole Mørchs «Vika – fra Stortingsgaten til Tjuvholmen» samarbeida pipervikskvinnene med slottsgarnisonens soldater. Soldatene kjøpte opp slaktedyr på landet, parterte kjøttet på festninga og smugla det ut til kvinnene om natta. Og det skal ikke ha vært noe å si på avsetninga. Også borgere av Christiania lot seg friste av de lave prisene.

Husdyrholdet inne i byen ble etter hvert begrensa, blant annet ved at svinehold ble henvist til forstedene, noe amatørslakterne i Pipervika og Vaterland dro fordeler av.

En annen næring som var lovlig i forstedene, var vertshushold. På det området ble Pipervika et attraktivt strøk også for Christiania-borgerne.

Kilder: Sundt: Om Piperviken og Ruseløkbakken: Undersøgelser om Arbeids­klassens Kaar og Sæder i Christiania, wikipedia, snl.no, Mørch: Vika – fra Stortings­gaten til Tjuvholmen, Muri: Byen slik den var, Oslo byleksikon 1938, Overn: Boken om Vika og nermeste omegn i tekst og billeder, Schulerud: Piberne og pigerne i Vika : av en Christiania-forstads historie, Byminner 2/1981, Muus: Kristiania hemmelige Prostitution og Lastens Planteskoler, lokalhstoriewiki.no, snl, norgeshistorie.no, H.E. Hanson: Om Kristiania og dets Forhold, St. Hallvard 4/2003 og 1/1987, Muus: Gamle Kristianiaminder, Dahl: Forlystelsesstedet Christiania Tivoli «i fuldt Strud!»