LVIV (Dagsavisen): – Vi må stoppe på nærmeste bensinstasjon, var meldingen.
Vi hadde ikke kjørt mange meter på hullete ukrainske veier, før det spraket over sambandet.
Ett døgn tidligere: Klokken er før ni lørdag morgen, og sammen med blant andre stortingsrepresentant og tidligere FN- og Tyskland-ambassadør Morten Wetland, skal vi være med en hjelpesending fra Fritt Ukraina fra Oslo til Lviv.
– Da setter vi oss i bilene, og gjør klar for avreise. Så sjekker vi at vi har samband på walkie talkiene. Dere er bil to, sier styremedlem i Fritt Ukraina, Torbjørn Giæver Eriksen, og peker på stortingsrepresentant Trine Lise Sundnes (Ap), hennes samboer og førstesjåfør Øystein Moen, og meg.
Gjort sitt
Og for å ta det siste først, vi kom fram og fikk levert det vi skulle til den ukrainske hjelpeorganisasjonen, som sørger for at det vi leverte kommer dit det trengs, til ukrainske soldater ved fronten.
Taras er leder for organisasjonen Support Ukraine i Lviv, som Fritt Ukraina samarbeider med. Og selv om de ble tatt litt på sengen av at vi kom før de trodde, og vi ikke helt visste hvor vi skulle kjøre, gikk oppdraget etter planen.
– Vi opplever at resten av Europa føler at de har gjort sitt, og har i det store og hele stoppet å gi humanitær hjelp. Men fra Norge og noen andre land kommer det regelmessig. Og det er vi veldig glade for, sier han til Dagsavisen.
Men før vi endte opp i Lviv, startet vi ved et lager nord i Oslo. Foran oss ligger 2000 kilometer asfalt og et stykke Østersjø mellom Trelleborg og Rostock.
– Foruten disse kjøretøyene, hvorav fire blir igjen i Ukraina, har vi med oss aggregater som skal til styrkene, og mye medisinsk utstyr, som er hovedfokuset denne gangen, sier Eriksen.
– Dette skal fram til saniteten i de brigadene vi samarbeider med, og til et militært rehabiliteringssykehus i Bakhmut hvor de hardeste kampene foregår nå, forteller han.
Giæver har vært statssekretær og informasjonsrådgiver for tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Siden 2015 har han vært ansatt i Norsk Olje og Gass som direktør for avdelingen samfunnskontakt og politikk.
For oss som er politisk engasjert, og i hvert fall for meg, så er dette vår tid Spanske Borgerkrig, hvor veldig demokratiske verdier står på spill mot fascisme.
— Torbjørn Giæver Eriksen, Fritt Ukraina
– Så hvordan kom engasjementet for Ukraina?
– Det er kanskje det viktigste i Europa nå. Det er en enkel krig å ta stilling til. Russland med en feig angrepskrig mot et annet uavhengig land. For oss som er politisk engasjert, og i hvert fall for meg, så er dette vår tids spanske borgerkrig, hvor veldig demokratiske verdier står på spill mot fascisme, sier Eriksen.
[ Lvivs ordfører: – Hver dag begraver vi en av våre falne soldater ]
Svinesund
Selv tar jeg plass i baksetet på en 20 år gammel Suzuki Grand Vitara, som er lastet opp med sprit, av den typen vi hele tiden sprayet på hendene under pandemien.
Foran oss ligger først 60 mil med norsk og svensk asfalt, en ferjetur fra Trelleborg til Rostock, og videre gjennom Tyskland og Polen, før vi ankommer målet, som er storbyen Lviv, vest i Ukraina.
I en rekke svinger vi ut fra lageret, og setter kurs mot første stopp, tollen på Svinesund, hvor alt som er med i bilene til Ukraina skal tollklareres.
– Vi har beregnet god tid. Det tok fire timer ved en tidligere tur. Men da hadde vi med droner, som er litt mer komplisert å ta med, sier Eriksen til Dagsavisen.
I hver bil hadde vi en mappe med de nødvendige papirene og hva vi hadde med oss til Ukraina var beskrevet ned til minste detalj.
Nå var nok tollen på Svinesund i godlune, for under en halvtime etter at vi svingte inn på tollen, var vi på vei ut igjen, og kusket i god hastighet nedover mot Trelleborg, hvor vi skulle ta nattferjen ned til Rostock i Tyskland.
Å finne veien til Trelleborg var ikke akkurat vanskelig, men for å forberede oss på høyere hastigheter i Tyskland, og mer aggressiv kjøring i Polen, ble vi innprentet noen militære kolonnetips.
Skulle vi kjøre forbi saktegående kjøretøy, skulle bakerste bil i kolonnen, legge seg ut, og sperre for trafikk bakfra. Slik kunne de andre i kolonnen trygt legge seg ut i tur og orden, og kjøre forbi. Og i motsatt rekkefølge tilbake i høyre felt.
Og bakerste bil kunne melde «alle på rekke» over sambandet.
Og slik gikk nå timene til vi kom til Trelleborg, og kunne kjøre ombord på MS Skåne som skulle ta oss over Østersjøen til Rostock.
[ Droneangrep mot byer i Ukraina: Norske politikere vekket av flyalarmen i Lviv ]
Flatt jern
Å beskrive time etter time på tyske og polske motorveier har lite for seg. Annet enn at det gikk fort, og vi lå hele tiden godt an i forhold til tidsskjema. Og fordelen med å kjøre på Autobahn på søndager, er at da slipper vi tungtransporten, som ikke har lov til å kjøre da. Men milene er lange, og vi ankom vårt polske hotell i grensebyen i Rzeszow noe før skjema.
Større forventninger var det til dagen da vi skulle ut av Polen og inn i Ukraina.
– Erfaringsmessig kan det ta mange timer å komme seg over til ukrainsk side, sier Torbjørn Giæver Eriksen, og formaner at vi er på en rekke når vi skal passere den første grensa, ut av Polen.
Ut av Polen gikk det greit, og også inn i Ukraina gikk det greit. Grensekontrollen hadde en god dag, og vi brukte bare 40 minutter til vi var ute.
Kanskje det hjalp at vi la stortingsrepresentantenes blå spesialpass øverst i passbunken?
– Dette gikk overraskende «smooth», nærmest måper Torbjørn Giæver Eriksen, og rister lett på hodet.
Men vi hadde ikke kjørt mange meter på hullete ukrainske veier, før det spraket over sambandet:
– Vi må stoppe på nærmeste bensinstasjon, var meldingen.
For det som tilsynelatende var en prikkfri grenseovergang, hadde mangler.
– Vi mangler stempler for innførsel av bilene, forklarer Eriksen, før diskusjonen om hva vi måtte gjøre begynte.
Skulle vi alle kjøre over grensa for å få de nødvendige stemplene. Skulle en bil kjøre tilbake, eller skulle vi bare kjøre videre, og håpe at de som skulle motta bilene ikke ville få trøbbel i etterkant.
Minuttene gikk, og telefonsamtalene mellom Fritt Ukraina i Norge, og den lokale organisasjonen i Lviv var mange og lange. Ingen visste helt hva som var lurest.
Etter en times tid, kom konklusjonen. Kjør videre alle samen til Lviv, så ordner vi dette med lokale myndigheter i morgen.
[ Hva vil Wagner-uroen bety for Ukraina-krigen? ]
Lossing
Vi ble advart mot at veiene i Ukraina ikke var av samme standard som i Tyskland og Polen, og at trafikken var en smule aggressiv, og at forbikjøringene ikke var helt etter boka.
Den timen det tok å nå Lviv, var et par militære kontrollposter det eneste som minnet om et land i krig.
Men et smil, og et vink, og soldatene vinket tilbake, og vinket oss videre.
Første stopp i Ukraina var lageret hvor bilene skulle losses. På et trangt industriområde, med mange parkerte biler, blir den største varebilen manøvrert inn mot et mørkt og slitent lager.
Men et lager som er hensiktsmessig til sitt bruk.
I forkant har Dagsavisen fått beskjed om å helst ikke ta bilder av området, i frykt for at informasjonen skal havne i gale hender.
Det går raskt å tømme bilene, kasse etter kasse forsvinner inn på lageret, på samme måte som da man slukket branner ved å føre bøtter fra mann til mann fra brønnen til brannen.
Rullestoler, krykker, rullatorer, generatorer, masker, håndsprit og annet medisinsk utstyr blir raskt losset av bilene.
Helt til slutt blir ATV-en rygget ut av den største varebilen vi hadde med oss, og som eneste bil skulle kjøres tilbake til Norge.
Taras, som er leder i «Support Ukraine», tar seg tid til en prat med Dagsavisen mens han tar imot kasse etter kasse fra sin plass i rekken. Han er fornøyd med leveransen – også denne gangen.
Inne på lageret står flere paller med feltstøvler, og annet nødvendig utstyr. Dessuten er 30 paller med fiskeboller fra Vesteraalens på vei fra Norge til fronten. Fiskebollene skal leveres i disse dager.
– Så takk Norge. Takk for alt. Vi trenger det virkelig, sier han rørt.
Jeg har tjenestegjort ved en militær enhet, men jeg var ikke «bra» nok for å kjempe ved fronten. Så det nest beste jeg kan gjøre, er å bidra her.
— Taras
Selv har han ikke vært ved fronten for den ukrainske hæren, han ble funnet for lett.
– Jeg har tjenestegjort ved en militær enhet, men jeg var ikke «bra» nok for å kjempe ved fronten. Så det nest beste jeg kan gjøre, er å bidra her, sier han stille.
[ Her blir ukrainske Viktoria gjenforent med kjæresten i Oslo ]
Preger dagliglivet
Han legger ikke skjul på at krigen preger hverdagen til innbyggerne i Lviv.
– Selv om vi ikke merker så veldig mye til krigen her i Lviv, så er den med oss hele tiden. Og praktisk talt hver eneste dag går flyalarmen. Men i dag har vi et mye bedre antiskyts-system enn vi hadde i starten av krigen, så russiske raketter slår ikke ned i Lviv, sier han.
Han forteller at de fleste flyalarmene går ved tre-fire tiden om natten, og at de fleste fortsatt tar flyalarmene på alvor, og søker dekning.
– Men mange er lei av disse stadige alarmene, og bryr seg ikke. Noe som er deres valg, sier han.
Etter halvannet år med krig er krig nærmest normalen for ukrainerne.
– Heldigvis er det ikke så ofte det blir skutt russiske missiler mot Lviv. Men krig og flyalarmer har blitt den nye normalen vår, sier han.
Litt senere på dagen møter vi Maria og Anna, begge lærere ved Lvivs kunstakademi.
Også for dem er krig blitt den nye normalen. De er ikke direkte redde, og prøver å ha en så normal hverdag som mulig.
– Vi merker at krigen er her, men vi føler oss trygge her i Lviv, sier Anna til Dagsavisen.
– På en merkelig måte så blir vi vant med det, supplerer Maria.
For Anna er krigen personlig.
– Jeg har en bror som er offiser i hæren. Han er stasjonert i Donetsk, så familien er naturligvis bekymret for ham, sier Anna.
[ – Vi venter hver dag på at krigen skal ta slutt ]
[ Julias liv gikk fra idyll til flukt: – For første gang på en måned sover jeg godt om nettene ]
