Julias liv gikk fra idyll til flukt: – For første gang på en måned sover jeg godt om nettene

– Det føles rart, vondt og surrealistisk å si det. Men vi er flyktninger. Flyktninger på flukt fra en brutal krig i hjemlandet, sier hun stille, og kikker ut over sjøen, langt fra Russlands krigsherjinger i Ukraina.

Her i Stathelle, med utsikt over Trosbyfjorden, fant Julia, hennes to sønner Makar (13) og Ivan (12) og moren Elena (64) trygghet i sokkelleiligheten i huset til stortingsrepresentant og Frp-politiker Bård Hoksrud.

Her kan de bo så lenge de ønsker.

– De hjelper oss med mat og klær, og jeg får til og med låne bilen deres, sier hun takknemlig.

[ "Russernes overgrep sjokkerer og må aldri glemmes" ]

På flukt

Hennes hverdag var som folk flest i Kyiv fram til 24. februar. Hun var i full jobb som leder for et kreativt verksted innen trehåndverk, og ledet avdelinger i både Kyiv og Lviv, og dagene gikk med til jobb, ta seg av sønnene, fritidsaktiviteter og venner.

Det føles rart, vondt og surrealistisk å si det. Men vi er flyktninger. Flyktninger på flukt fra en brutal krig i hjemlandet.

—  Julia Favoritova

– Vi jobbet i Kyiv som vanlig til den siste dagen før krigen, og forventet virkelig ikke at dette ville skje. At store Russland ville invadere lille Ukraina. Er ikke det landet stort nok som det er, sier hun og illustrerer ved å tegne en stor og liten sirkel med fingrene, for å vise størrelsesforholdet.

I løpet av de neste tre timene forteller Julia om livet i Ukraina, om utdannelse, arbeid, fritid og et helt vanlig og godt liv, i det som hun betegner som et liv i den øvre middelklasse.

– Jeg har en leilighet i et bevoktet og inngjerdet område. Vi har tennisbane, et par små innsjøer, fotballbane og store bilfrie lekeområder for ungene, sier hun.

– Og et femstjerners bomberom, som betyr et mer eller mindre rent, og tørt bomberom, sier hun sarkastisk om fasilitetene i kjelleren.

– De færreste bomberom i Kyiv har det, sier hun.

Overgangen til å flykte fra krig til et land i fred er stor. Fra den ene dagen gikk hun fra å være en av Kyivs mange innbyggere, til å være krigsflyktning.

– Tro meg. Russland får aldri landet vårt. Det er virkelig en forferdelig krig i Ukraina nå. Ukraina står i brann. Mange ukrainere blir drept. Den ukrainske hæren og lokalbefolkningen kjemper så godt de kan. Jeg er stolt av å være ukrainer, sier hun, og feller en liten tåre.

Russiskspråklig

Julia er født i Ukraina, og hennes første språk var russisk. Nå er det et «ikke»-språk.

– Nå snakker jeg bare ukrainsk og engelsk, sier hun.

Hun er født i Zaporizhzhia, Ukrainas sjette største by med 790.000 innbyggere. Nå bor hun i Kyiv, noe hun har gjort siden 1999, som har like mange innbyggere som Norge, rundt 5,5 millioner innbyggere.

Fortsatt bor bestefaren på 95, og faren på 65, og en bror på 25 år i hjembyen.

[ Her blir ukrainske Viktoria gjenforent med kjæresten i Oslo ]

– Jeg bor bare en fem minutters kjøretur unna det store kjøpesenteret som ble bombet, sier hun og stirrer tomt ut i luften.

Det tar på å fortelle om opplevelsene, men med klar røst går hun videre.

I slutten av januar hadde hun besøk av en venninne som lurte på «hvorfor hun ikke hadde klargjort for krig». Hvorfor hun ikke hadde pakket det mest nødvendige i en bag, så hun fort kunne komme seg vekk.

«Hvorfor sitter du bare her, sa hun til meg», sier Julia.

– Men jeg trodde det ikke ville bli krig. Vi har mer eller mindre levd med «krig» siden 2014, da Russland tok Krim-halvøya. Men da utenlandske ambassader begynte å kalle hjem sin ambassadører, begynte alvoret å gå opp for meg. At det kanskje ville bli krig, sier hun.

Julia fikk tak i lista med nødsaker myndighetene anbefalte, og pakket bager i tilfelle de måtte flykte.

– Jeg sørget for å ha alle dokumenter som pass og andre viktige papirer tilgjengelig. Eller så handlet det om varme klær, mat med lang holdbarhet, vann og sjokolade, sier Julia, og ber moren hente en pose med tørt brød som de har hatt med seg helt siden de pakket for krig.

– Posen er nesten tom, og brødet tørt. Men tro meg, er du sulten, så spiser du dette. Og det kan fortsatt spises, sier hun og tar en liten bit.

Hørte bomber

Natt til 24. februar forløp som normalt, helt til Julias mor vekket henne halv syv om morgenen.

– Hun kom løpende inn med iPaden i hånda. Der viste hun meg nyhetene om at Russland hadde invadert Ukraina. Mamma har ukrainske venner i USA, og de hadde sett det på nyhetene der, og ringte mamma og fortalte at vi var i krig, sier hun.

– Denne morgenen hørte vi lyden av artilleri som russerne skjøt mot Kyiv. De var langt borte, så det var ingen umiddelbar fare for oss, sier hun.

Det som var aller viktigst var å ikke panikk. Jeg måtte tenkte klart, både for min egen del og de rundt meg.

—  Julia Favoritova

Heldigvis har de færreste erfaring med krig. For Julia handlet det nå mest om de hverdagslige tingene.

– Det som var aller viktigst var å ikke panikk. Jeg måtte tenkte klart, både for min egen del og de rundt meg. Panikk og frykt tar bort den rasjonelle tankegangen, sier hun.

– Jeg ringte først rundt til alle kollegene mine for å forsikre meg om at de hadde det bra. Så dro jeg til jobben, hvor jeg stengte ned, tok med meg pc, ladere og det lille som var av kontanter der. Vi har lokaler i første etasje, med store glassfasader, så jeg fikk stengt med rullegitter, som vi har på grunn av kriminalitet, og ikke krig, sier hun.

På det kvarteret det tok å kjørte til arbeidsplassen, la hun merke til at byen var på flukt.

– Det var lange køer ved bensinstasjonene, ved apotekene og i minibankene. Det virket som hele byen var på flukt, men det var ingen panikk, sier hun.

– Heldigvis hadde jeg fylt full tank på min egen bil dagen før, så jeg var ikke bekymret for det. Det som bekymret meg var hvor vi skulle dra, sier hun.

I dag er den en venninne som bor i og passer på Julias leilighet.

– Hun bor vanligvis i en mindre sikker bygning enn min, sier Julia, og håper at russernes artilleri når området hun bor i.

[ - Dette er krigens sanne ansikt ]

Hørte og så krigsfly

Hun fylte bilen med det hun hadde lille hun hadde pakket og fikk plass til i bilen.

Hun hadde ikke lyst til å skremme sønnene for mye, og sa til dem at de bare skulle være borte et par netter. Som en liten ferie.

– Jeg ringte en venninne som bodde rundt 10 mil sør for Kyiv, og spurte om vi kunne bo der et par netter. Så på kvelden den første krigsdagen kjørte vi dit. Vi var ikke alene i det gamle huset. Vi var tre barn og åtte voksne som bodde der. De hadde nok rom, men ikke sengeplasser til alle, så vi måtte improvisere, sier hun.

Julia har dokumentert bruddstykker av familiens flukt. Dette skrev hun på Facebook 28. februar.

«For øyeblikket har vi nok mat i landsbyen vår. Vi har mye potet, løk og grønnsaker på lager. Og det er mulig å kjøpe mat i små butikker ikke langt fra oss og i et supermarked cirka fire kilometer fra der vi er. Men det er mange tomme hyller i butikkene, men jeg forstår at det er vanskelig å levere mat overalt nå. For et par dager siden fikk vi to kyllinger helt gratis. Det var en fra lokalsamfunnet som kom med en lastebil med kyllinger og delte ut til oss.»

I landsbyen følte de seg trygge, og det var ingen ting de trodde at russerne ville ødelegge med sine bomber og artilleri.

– Men vi hørte og så russiske fly rett over hodene på oss. Noe som skremte oss. Bedre ble det ikke da en bombe, eller artilleri falt ned rett i utkanten av landsbyen. Heldigvis traff det ikke noen hus, og ingen ble skadd. Jeg var der et par dager senere, og da så vi et digert krater i bakken, og det hadde brent rundt, sier hun.

Da skjønte hun at selv ikke dette var et blivende sted.

Det som skulle bli et par netter i sikkerhet, ble tre og en halv uke.

7. mars skrev hun på Facebook:

«Takk Gud, alt er bra med oss her. Føler meg litt sliten … Jeg tror gode nyheter kommer veldig snart. Jeg har ikke tatt noen endelig beslutning om å forlate landet. Her med familie og venner i en liten landsby holder jeg meg rolig. Jeg jobber og har kontakt med kollegene mine. Jeg må lage noen rapporter og betale lønn til laget mitt, vi jobbet som vanlig til den siste dagen før krigen. Vi forventet ikke denne kollapsen. Jeg sprer også informasjon og samler inn penger for å støtte hæren og folket vårt. I går svarte jeg at jeg tror mer enn 100 mennesker fra hele verden. Folk fra forskjellige land finner kontakten min hos Airbnb, booker mesterklassene våre og betaler for dem. Alle sender oss mange støtteord. Jeg er så stolt av Ukraina og veldig takknemlig for verdens hjelp. Tro meg, Russland får aldri landet vårt».

Dro sammen

De fulgte med på nyhetene hver dag, og så hvordan landsbyer ble utslettet og store byer som Mariupol ble systematisk ødelagt, mens sivilbefolkningen ikke hadde muligheten til å flykte. Nødhjelp kom heller ikke inn i byen som var helt isolert.

– Situasjonen ble bare verre og verre. Selv om vi var sør for Kyiv, i et område som vi mente ikke hadde noen strategisk interesse for Russland følte vi oss ikke trygge. Og det var fryktelig å høre hva den russiske hæren gjorde med de sivile, sier hun.

Mens Julia forteller deres dramatiske historie er gutta på hvert sitt rom hvor de prøver å følge undervisningen på skolen i hjembyen Kyiv digitalt.

Fra kjøkkenet setter duften av ukrainsk bakverk smaksløkene i startblokka.

– Vi ønsker et mest mulig normalt liv, sier hun og kikker bort på moren, Elena, som smiler tilbake, uten helt å skjønne hva som blir sagt.

Faren til gutta har stiftet familie på nytt, og har to små barn. Siden han har minst tre barn under 18 år, kan han forlate landet med myndighetenes velsignelse.

– Vi snakker ikke så mye sammen vanligvis, men nå la vi planer sammen, og vi ble enige om å krysse grensa mot Polen sammen, sier hun.

Sin egen bil satte hun igjen hos vennene utenfor Kyiv, hvor hun hadde tilbrakt de siste ukene.

– Jeg hadde ikke lyst til å kjøre selv. jeg har en gammel og liten bil, og veiene er av dårlig standard, og det var stressende nok med alle kontrollpostene, om jeg ikke skulle kjøre også. Så vi leide en minibuss med sjåfør, som kjørte oss, sier hun.

De kjørte via Kyiv og ankom Lviv nær den polske grensen midt på natten. Et annet problem var portforbudet som sa at ingen kunne være ute om natten uten gyldig grunn.

Bare tre madrasser

– En time før vi skulle ankomme Lviv innså jeg at vi ikke hadde noe sted å være. Så jeg ringte en venninne, og spurte om vi fire kunne komme dit. Hun beklagde seg, og sa at hun bare hadde tre ekstra madrasser, og ikke fire. Jeg sa at det ikke var noe problem for vi hadde delt madrasser de tre siste ukene, sier hun.

19. mars skrev Julia på Facebook at hun hadde bestemt seg for å forlate Ukraina, med barna og mamma.

« Nå er vi i Przmysel i Polen, på flyktningsenteret. Vi venter på bussen til Norge som skal gå neste morgen. Det viktigste at vi er på et trygt sted nå.»

– Vi vurderte både Tyskland, Frankrike, Spania og Frankrike. Men jeg ønsket å dra til et land hvor de snakker engelsk. Det er flotte land de andre også, og det kunne vært deilig å kunne ligge på stranden i Italia eller Spania. Men det vi skulle begi oss ut på var ikke ferie, sier hun.

De sto på grensen til et nytt liv, i et nytt land, uten å vite om de noen gang kunne vende tilbake til hjemlandet.

I Lviv måtte de tre ganger gå i bomberommet etter at luftvernsirenene gikk.

– Der får man ikke gjort annet enn å sitte å vente. Det gikk fra en halv time til en time, før en ny sirene fortalte at vi kunne gå ut igjen. Det var kaldt og rått i bomberommet, sier hun.

Så hvordan havnet hun og familien i en sokkelleilighet i huset til en profilert Frp-politiker ved Telemarks kyst?

– Jeg ble kjent med Bård Hoksrud og en kompis da de bodde i leiligheten min forbindelse med Champions League-finalen som ble spilt i Kyiv i 2018. Jeg møtte dem i Kyiv, og viste dem rundt i byen før de dro hjem, sier hun.

– Alt var bortleid under finalen, og det var vanskelig å finne et sted å bo. Jeg fikk en telefon fra en venninne som lurte på om jeg kunne leie bort leiligheten min til to norske karer, siden jeg selv ikke bodde der akkurat da. Jeg sa at jeg ikke ønsker å leie bort leiligheten min til to gale fotballfan, men hun gikk god for dem, og sa at han ene var en kjent norsk politiker. Så da sa jeg ja, ler hun.

– Det morsomme nå er at min venninne hadde fått i oppdrag å høre om hun kjente noen som kunne engelsk og kunne kjøre dem litt rundt i byen. Jeg foreslo en annen venninne som sa seg villig til å hjelpe dem. Hun og Bårds kompis er samboere i dag, og bor på Stathelle, sier hun med et smil.

Julia har hatt god kontakt med Bård og hans familie siden det første møtet, og besøkte Bård Hoksrud og familien sammen med sønnene i 2019.

Bård sendte melding til Julia tidlig i krigen, hvor han tilbød sin hjelp.

– Da svarte jeg at jeg trodde vi kunne fortsette å være der vi var ikke så langt fra Kyiv og at vi var trygge her, sier hun og kikker ned.

De hadde de neste ukene jevnlig kontakt, før de endelig bestemte seg for å forlate Ukraina.

Da de måtte rømme landet, og siden hun allerede kjente Bård Hoksrud og hadde venner i Norge, bestemte de seg for å dra hit.

– Da snakket jeg mer med Bård om detaljene, sier hun.

Etter opphold i flyktningleiren, hvor de fikk plass i et overfylt kjøpesenter, dro bussen til Norge, hvor de ankom Oslo på kvelden 25. mars.

Her gikk turen videre til Horten, hvor de ble møtte av Bård Hoksrud, som tok dem med det siste stykket til Stathelle.

[ Hold deg oppdatert på krigen i Dagsavisens livesenter ]

Trygghet

Godt plassert i sofaen, med en kaffekopp og mors bakverk innen rekkevidde, kan hun endelig slappe av.

– For første gang på en måned sover jeg godt om nettene, og slipper frykten for luftvernsirener, og artilleri og bomber som sprer død og ødeleggelse rundt seg, sier hun.

For første gang på en måned sover jeg godt om nettene, og slipper frykten for luftvernsirener, og artilleri og bomber som sprer død og ødeleggelse rundt seg.

—  Julia Favoritova

– Bare det å sitte her, drikke kaffe, prate og se ut over sjøen er terapi for meg og de andre i familien. Her blir alle bekymringene blåst bort, sier hun stille.

Hva fremtiden vil bringe, vet hun ikke ennå. Men hun ser for seg en annen fremtid enn i Ukraina.

– I Ukraina er du ikke trygg noen steder. Du aner ikke hva morgendagen vil bringe. Selv har jeg vært avhengig av å vise gutta mine at jeg har roen, og at jeg har alt under kontroll. Men slik har det ikke vært. Jeg håper at barna ikke så at jeg var redd, sier hun.

Hun tror det vil ta lang tid å få Ukraina på fote igjen.

– Jeg håper krigen stopper fortest mulig. Men vi vil ikke kunne vende tilbake til våre normale liv raskt. Det vil ta tid å gjenoppbygge landet, sier Julia, som håper å kunne leve ut sine drømmer i Norge.

– Oppdraget mitt er å dele ånden av kunst, kreativitet og livsstil i Ukraina med hele verden. Jeg er interessert i å åpne det ukrainske, kreative trebearbeidingsverkstedet Sverlyk i Norge slik vi har gjort i Kyiv og Lviv til nå. Så jeg skal studere norsk språk, og finne ut hvordan jeg kan gjøre drømmen min til virkelighet, sier hun optimistisk.

Nå vil hun først bruke noen dager på å hente seg inn, før hverdagen slår inn.

– Jeg har time på mottaket i Råde om et par uke for registrering. Og jeg skal få gutta inn på skole her. Ting tar tid, men den tiden skal jeg nyte. I fred, sier hun.

– Vi har fått en mulighet ved å komme hit. Den har vi tenkt å ta vare på, sier hun og kommer med et råd hun har gitt sønnene.

– Ikke legg noe i sekken. Legg det i hodet eller i hjertet. Du kan miste alt, men ikke det du har i hodet eller hjertet, sier hun og avslutter med «Tusen takk».

– Det er det jeg har lært av norsk språk foreløpig, sier hun med et smil.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen