Skal stanse avfallsmareritt i Indonesia og India

Også i Tabanan på øya Bali i Indonesia, og i Tamil Nadu i India, er målet å strupe den strie strømmen av avfall som havner i naturen.

– Det vil ta tid å gå fra nærmest ingenting til et system med tilnærmet 100 prosent innsamling og forsvarlig behandling av avfallet. Men vi tror det er mulig, og at disse områdene vil ha kommet et langt stykke på vei i løpet av fem til ti år.

Det sier Sigve Ånderå, programdirektør i CLOCC – Clean Ocean through Clean Communities.

666 tonn avfall daglig

CLOCC ble etablert i 2018 av Avfall Norge og samarbeidspartneren ISWA (International Solid Waste Association). Prosjektet finansieres av Norad og er en del av Norges bistandsprogram mot marin plastforsøpling og mikroplast.

Som Dagsavisen nylig skrev, er plastforsøpling et enormt problem i mange land i Sørøst-Asia. Filippinene havner på førsteplass på listen over verdens verstingland når det gjelder tilførsel av plast til havene, ifølge visualcapitalist.com. India, Malaysia, Kina og Indonesia ligger like bak Filippinene på lista.

– Mye av plasten som forbrukes i disse landene, er engangsplast som ikke kan gjenbrukes. Samtidig er det store mangler i avfallssystemene, forklarte Tora Toreng, leder for plastteamet i WWF Verdens naturfond, til Dagsavisen.

[ «Gleden med skjeden»-forfatter: – Kvinner har både ereksjoner og «morrabrød» ]

Det siste vil CLOCC gjøre noe med, ved å «etablere fungerende og bærekraftige avfallssystemer» med «fokus på materialgjenvinning og ressursutnyttelse av avfallet» de tre stedene hvor de nå har prosjekter.

– I Banyuwangi bor det cirka 1,7 millioner mennesker. I Tabanan bor det cirka en halv million, og i distriktet hvor vi har startet i India – i Tamil Nadu, er det drøye 700.000 innbyggere. Totalt er vi altså engasjert i områder tilsvarende halve Norges befolkning, sier programdirektør Sigve Ånderå.

Alle disse menneskene bidrar til enorme mengder med avfall på vidvanke.

– I Banyuwangi havner 666 tonn avfall i naturen daglig. Én lastebil kan ofte bære 14 tonn avfall, så dette tilsvarer altså cirka 47 lastebiler daglig, påpeker Ånderå.

– I Tabanan på Bali havner 48 prosent av generert avfall i naturen – 422 tonn daglig. Det vil si omtrent 30 lastebillass daglig, gitt at lastebilen tar 14 tonn. Tenk da på at en vanlig brødpose veier cirka fire gram, så er det kanskje lettere å forstå hvilke mengder man snakker om.

[ Her er Høyres liste: Dette skal de gjøre den første uka i byråd ]

[ Ingen offentlig granskning av plastutslipp som «kan vare i flere hundre år» ]

30.000 tonn mindre plast

Hvis de lokale myndighetene med hjelp fra CLOOC lykkes med å øke innsamlingen av avfall til nærmere 100 prosent i disse områdene i Indonesia og i Tamil Nadu i India, kan det få stor positiv miljø- og klimaeffekt.

– Det vil redusere mengden plast på avveie med minst 30.000 tonn per år. Cirka 15–20 prosent av dette antas å ende opp i havet, sier Ånderå.

– Hvorfor havner så mye avfall i naturen på disse stedene?

– Generelt i Indonesia finnes det oftest ikke organisert avfallsinnsamling utenfor byene. Det meste av avfallet her brennes åpent – noe som er veldig forurensende og helseskadelig, eller dumpes på uformelle eller formelle søppelfyllinger, eller dumpes i elver. Dette skjer fordi det ikke finnes noe annet alternativ, svarer Ånderå.

– Tradisjonelt var ikke dette noe stort problem da det meste av avfallet var nedbrytbart, men med endret forbruk og voksende befolkning har det blitt et enormt stort problem. Mye av avfallet som kan selges videre for resirkulering, samles inn av private aktører. Men det selges også store mengder produkter og varer i plastemballasje det er vanskelig eller kostbart å resirkulere. Dette avfallet havner ofte på avveie i naturen. Det finner ofte veien til havet via elver, spesielt i monsuntiden. Dette er svært skadelig for dyreliv, fiskeri og turisme, sier han.

[ Mobiliserer for plastrydding: – Skal ta fjord for fjord ]

– Plastavtale er viktig

For at CLOCC skal lykkes med å stanse de enorme mengdene med avfall fra å havne i naturen, er de avhengige av både global og lokal drahjelp.

– En internasjonal plastavtale er viktig for å redusere mengden plast som kommer på markedet, for forbud mot noen typer plast, og for å sikre bedre finansiering av avfallshåndteringen, påpeker Ånderå.

Som Dagsavisen nylig skrev, gjenopptas forhandlingene om en slik avtale i Paris 29. mai, og målet er en endelig avtale i løpet av 2024.

– Det er likevel slik at selve avfallshåndteringen skjer lokalt, fortsetter Ånderå.

– Både i Norge og Indonesia og i de fleste andre land er avfallshåndtering et kommunalt ansvar. Så selv om vi forhåpentligvis får bedre reguleringer både på internasjonalt og nasjonalt nivå, vil det fortsatt være et enormt stort behov for kapasitetsbygging lokalt, både i form av kompetanse og fysisk behandlingskapasitet.

– Hvor mye av avfallet havner i naturen i Norge?

– Det har vi ikke tall på, en slik kartlegging finnes ikke, svarer Ånderå.

Det finnes likevel tall for Oslo, som Dagsavisen nylig skrev om. I fjor fjernet Oslo kommune 1.055 tonn med avfall som folk hadde kastet fra seg, ifølge en rapport fra konsulentselskapet Norwaste.

– Av dette var 33 prosent plast, forteller Ånderå.

– Foreningen Hold Norge Rents rydderapport fra 2022 opplyser at det ble ryddet 986.285 kilo i 2022 i Norge. 82 prosent var plast, sier han.

[ Klima, plast, natur og hav: Kan avtalene redde verden? ]

Mer avfall per innbygger

Dette er likevel bare toppen av det ubehagelig søppelfjellet.

– Det er mye rydding som ikke registreres, og mye avfall som ikke blir ryddet. En god del av det som ryddes kommer også med havstrømmer fra andre land enn Norge, sier Ånderå.

Den norske «avfallsproduksjonen» er dessuten mye større enn den indonesiske.

– I Norge genererer hver innbygger litt over ett kilo avfall per dag – 411 kilo i året, mens i Indonesia genererer hver innbygger under en halv kilo per dag, opplyser Ånderå.

– Hvorfor er det slik?

– Vi har jo generelt et høyere forbruk i Norge, og så er det et litt annerledes forbruk. Vi har litt mindre organisk avfall fordi vi bruker mer ferdigprodukter, men så har vi for eksempel mer tekstilavfall, svarer Ånderå.

– Har dere gjort dere erfaringer i Indonesia som kan komme til nytte her til lands?

– Det er kanskje ikke så mye som er direkte overførbart, men det er ganske interessant at de har vel så mye plastindustri og plastgjenvinning som oss. Innsamling og sortering er den største utfordringen, og at det er mange plasttyper som ikke er økonomisk gjenvinnbare uten at det kommer på plass politiske virkemidler. Det er egentlig mye av det samme vi ser her hos oss.

– Er det svakheter ved avfallshåndteringen i Norge?

– Vi ligger ganske godt an i Norge når det gjelder innsamling av avfall og å forhindre forsøpling, men vi har en del igjen å gjøre for å resirkulere mer. Det er mange spennende initiativ på gang i norske kommuner og bedrifter nå for å øke andelen som går til gjenbruk og gjenvinning av materialer og næringsstoffer, så vi jobber på her også for å bli stadig bedre.

[ Før regnet det med plastkonfetti. Nå tar Vålerenga og andre fotballklubber grep ]