Klima, plast, natur og hav: Kan avtalene redde verden?

Nylig ble FN-landene enige om en ny global havmiljøavtale. Det har tatt sin tid.

– Etter to tiår med forhandlinger er det gledelig at dette endelig kom i mål, sa klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) da avtalen var i boks i New York.

Avtalen har som mål å verne og beskytte naturmangfoldet i internasjonalt farvann, et område som til sammen dekker halvparten av Jordas overflate.

Et tidligere forsøk på å verne biomangfoldet på jorda, lyktes ikke som forutsatt.

Bommet på 20 mål

I 2010 ble medlemslandene i FN-konvensjonen om biologisk mangfold enige om en tiårig plan for bevaring av det biologiske mangfoldet. Planen omfattet 20 delmål. Norge klarte ikke å nå ett eneste av disse 20 såkalte Aichi-målene innen 2020.

I stedet har det gått fra vondt til verre. Ifølge FNs naturpanel har naturmangfoldet aldri før vært så truet som det er i dag. Én million arter verden rundt står i fare for å bli utryddet.

– Hva gikk galt i arbeidet med å nå Aichi-målene?

– Aichi-målene var gode, men de ble ikke fulgt opp med konkrete tiltak, svarer Karoline Andaur, generalsekretær i WWF Verdens naturfond.

– En stor utfordring var også manglende implementering på tvers av sektorer. Det hjelper ikke at miljømyndighetene er ambisiøse om ikke resten av styresmaktene ønsker å ta sin rettmessige del av ansvaret, fortsetter Andaur.

– Hva måtte norske politikerne ha gjort for å oppfylle Aichi-målene?

– De burde ha sørget for at hele regjeringen var ansvarlig for, og aktivt måtte bidra til, å nå disse målene, gjennom politiske tiltak og bevilgning av midler til oppfølgingsarbeidet. I tillegg burde man ha jobbet langt mer for å gjøre kommuner i stand til å gjennomføre de nødvendige tiltakene. I dag mangler en del kommuner både kompetanse og kapasitet til å jobbe med å ta vare på naturen, svarer Andaur.

[ – Dagens unge står overfor svært alvorlige trusler ]

Reddet ozonlaget

Men det finnes også internasjonale avtaler som har endt med livreddende suksess. Montrealprotokollen fra 1987 er selve kroneksempelet på det, mener WWF.

Formålet med denne avtalen var å redde ozonlaget som beskytter livet på jorda mot ultrafiolett stråling fra sola, ved å redusere bruken av freon- og halongasser som bryter ned ozonlaget.

I sin nyttårstale i 2007, kunne daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) konstatere følgende:

– For 20 år siden var vi alle redde for skadene på ozonlaget som beskytter jorda. Dette får vi nå kontroll med. Ny kunnskap og ny teknologi har løst det som vi for kort tid siden trodde var uoverkommelig.

– Hvorfor klarte verdens land å redde ozonlaget når de ikke klarte å oppfylle Aichi-målene?

– Montrealprotokollen inneholder konkrete og rettslig bindende tiltak som for eksempel et globalt forbud mot en rekke skadelige gasser. I tillegg har Montrealprotokollen en finansieringsmekanisme som gjør det mulig for land å levere på forpliktelsene. Tilsvarende bindende tiltak og finansiering har manglet på naturfeltet, svarer Andaur.

[ Vil heller ha vei enn vern ]

– En kraftig advarsel

Hva som blir utfallet av Parisavtalen om å redusere den globale oppvarmingen, er så langt mer uvisst.

Avtalen som ble inngått i 2015, har som mål å forhindre at temperaturen på kloden øker med mer enn 2 grader før dette århundret er over. I tillegg skal verdens land gjøre alt de kan for at temperaturen ikke skal stige med mer enn 1,5 grader.

Verdens klimagassutslipp må reduseres med 50 prosent innen 2030 hvis vi skal unngå katastrofale klimaendringer, ifølge FNs klimapanel IPCC. Men det landene så langt har forpliktet seg til, tilsier tvert imot at utslippene vil øke med 10 prosent fram til da, ifølge FN.

Konsekvensene av klimaendringene er allerede tydelige.

– 2022 har gitt verden en kraftig advarsel om hva som skjer hvis vi ikke tar global oppvarming på alvor, sier Andaur i WWF.

– Fjoråret var nemlig et av de varmeste årene som er registrert på jorden, med flere ekstremværhendelser. Klimaendringer fører som kjent til at hetebølger, tørke, skogbranner, styrtregn og flommer skjer oftere, og til at slike hendelser blir mer intense. Det er ingen grunn til å tro at 2023 blir annerledes enn 2022.

[ – Jeg er ikke imot vindkraft ]

– I praksis uunngåelig

Bjørn Hallvard Samset, som er forsker ved Cicero Senter for klimaforskning, er enig med Andaur i det.

– Det er i praksis uunngåelig at verden blir minst en halv grad varmere enn den er i dag, antakelig mer, og den oppvarmingen vil ikke gå sin vei på lang tid. Det vil si at vi er nødt til å tilpasse oss et varmere, våtere og villere klima – i tillegg til å kutte utslippene. Dette må vi ta hensyn til når vi velger løsninger for å oppfylle alle de gode internasjonale avtalene vi nå har fått.

– Hvorfor har ikke de globale klimautslippene gått ned når verdens land er blitt enige om å redusere utslippene?

– Hovedgrunnen er at utslippene er så tett knyttet til energibruk og økonomisk aktivitet, og disse er det vanskelig å kutte raskt uten å samtidig skape andre problemer for samfunnet, svarer Samset.

– Men flere steder i verden har utslippene faktisk gått ned, og det er typisk der hvor man har forsøkt å koble energibruk og økonomisk aktivitet fra hverandre, fortsetter han.

– Europa har klart å kutte, og USA har redusert utslippene ved å bytte ut kull med gass. Det siste er en midlertidig løsning, men det går likevel i riktig retning. Og som en mager trøst – veksten i utslipp er lavere nå enn den var for noen tiår siden. Det viser at vi har tatt tak i problemet, selv om vi fortsatt er veldig langt fra å løse det.

[ – Sp ønsker å utrydde flest mulig rovdyr ]

– Det mest betydningsfulle

I mars i fjor ble verdens land enige om å få på plass en internasjonal avtale mot plastforurensning. I år skal det forhandles videre om denne avtalen, med mål om å ferdigstille den i 2024.

– Resultatet fra Nairobi er det mest betydningsfulle som har skjedd for miljøet siden Parisavtalen ble vedtatt i 2015, uttalte klima- og miljøminister Espen Barth Eide i etterkant av møtet i Kenya for ett år siden.

Plastforurensning er et av de raskest økende miljøproblemene i verden. De neste 20 årene er økningen i plastavfall estimert til å dobles. Uten effektive tiltak kan plastlekkasjen til verdenshavene firedobles i samme periode, konstaterer regjeringen.

– Eide sier at den nye havmiljøavtalen ble en realitet først «etter to tiår med forhandlinger». Kan vi da stole på at plastavtalen ferdigstilles i 2024?

– Det er fullt mulig å forhandle en avtale på to år. Det avhenger i stor grad av politisk vilje og folkelig mobilisering, svarer Karoline Andaur i WWF.

– Vi ser nå at flere land setter av store økonomiske og diplomatiske ressurser til å vanne ut avtalen. Avtalens suksess vil derfor også avhenge av om mer ambisiøse land som Norge, trapper opp sin innsats og sørger for at avtalen blir så sterk og ambisiøs som mulig.

Også Hans Peter Arp håper politikerne legger seg i selen for en best mulig plastavtale. Han er ekspertrådgiver på miljøkjemi ved Norges Geotekniske Institutt, og professor II ved Institutt for kjemi på NTNU.

– Som en forsker som er bekymret for påvirkningene av akkumulerende plast og miljøgifter globalt sett, er mitt håp at den globale plastavtalen blir så ambisiøs som mulig, sier Arp.

Arp ønsker seg en avtale i tråd med målene en koalisjon av land, blant annet Norge, har satt seg for å stanse plastforsøplingen. Disse målene innebærer mindre produksjon, mindre bruk av farlige kjemikalier og giftstoffer, mer sirkulær bruk og reduserte utslipp av plast.

– Hvor mye av dette som blir del av avtalen er uklart, men målet om mindre utslipp av plast er sikkert minst kontroversielt. Noen av landene som produserer mer plast enn før, har tidligere bare villet snakke om dette målet. Andre land, som Norge, mener alle de fire målsettingene er ekstremt viktige, opplyser Arp.

[ Ulven setter sinnene i kok: Trusler, trakassering og punkterte dekk ]

2.500 dager gjenstår

Den nye havmiljøavtalen «er en viktig oppfølging av den ferske naturavtalen», påpeker regjeringen. Verdens land ble enige om en global naturavtale i Montreal i Canada i desember, og den handler også til dels om hav. Målet er verne minst 30 prosent av kyst- og havområdene, og like mye av landarealene, innen 2030.

Det betyr at verdens politikere har i underkant av 2.500 dager på seg til å lykkes.

2.500 dager kan synes som mye, men vern tar tid. For eksempel er det slik at det nå har gått om lag 1.800 dager siden daværende klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) tok «første steg mot en nasjonalpark i Østmarka». Fortsatt er det ikke blitt nasjonalpark der. I stedet krangles det videre om det er behov for en nasjonalpark i Østmarka. Så sent som for noen dager siden var det et debattinnlegg i Dagsavisen med tittelen «Nei, Østmarka trenger ikke nasjonalpark».

Hva må så til for å klare å verne 30 prosent av planetens arealer på mindre enn 2.500 dager? Gro Sandkjær Hanssen, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet, svarer.

– Det at denne målsettingen står svart på hvitt i en internasjonal naturavtale er jo en viktig milepæl. Ideelt sett skal jo både internasjonale, nasjonale og lokale beslutningstakere følge opp slike avtaler. Her i Norge betyr det at Stortinget og kommunestyrene må vise at de prioriterer vern av hav og land, påpeker Hanssen.

– Det gjør de blant annet gjennom areal- og transportpolitikken – ved at naturhensyn veier tyngre. Ved å fortette istedenfor at hytter, næring og bolig bygger ned natur. Ved å forbedre eksisterende veier, istedenfor å legge nye veier i natur.

– Mye avhenger også av oss som innbyggere og velgere, fortsetter Hanssen.

– Vi kan jo kreve av politikerne at de følger opp denne naturavtalen, rett og slett følge med og ettergå dem. Og bruke stemmeseddelen vår.

[ – Skummelt for rettsvernet for naturen ]

Oljetopp leder klimamøte

Mens nedtellingen fortsetter mot 2030, vil vi få stadig nye påminnelser om hva som står på spill.

20. mars lanserer FNs klimapanel IPCC sin sjette hovedrapport med den mest oppdaterte kunnskapen om følgene av klimaendringene og framtidig risiko.

I juni er det mellommøte i FNs klimaforhandlinger i Bonn i Tyskland, som forberedelse til klimatoppmøtet COP28 i Dubai i De forente arabiske emirater i desember. I Bonn blir det også en omfattende gjennomgang av hvordan vi ligger an til å nå målene i Parisavtalen.

Kravet om at FN anerkjenner at all fossil energi må fases ut for å redusere risikoen for katastrofale klimaendringer, vil stå sentralt for WWF i Bonn.

De forente arabiske emirater har utnevnt Ahmed Al Jaber som president for klimatoppmøtet COP28 i desember. 49-åringen er toppsjef i Abu Dhabi National Oil Company, en av verdens største oljeprodusenter og De forente arabiske emiraters nasjonale oljeselskap.

– Han støtter blant annet en økning i årlige olje- og gass-investeringer, til tross for at både FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået sier at det ikke er rom for flere nye olje- og gassfelt om vi skal nå målene i Parisavtalen, forteller Karoline Andaur.

– Hvilke forhåpninger har du da til COP28?

– De forente arabiske emirater sier at det ikke er noe problem å gi en oljesjef rollen som klimasjef. Det må de bevise. Vi vet også at landet ønsker et godt toppmøte. De ønsker å etablere seg som en relevant diplomatisk aktør internasjonalt, og har all interesse av et bra resultat, med sterke politiske signaler om en felles klimadugnad. De har tross alt meldt seg frivillig til å være vertskap. Det gir grunn til optimisme, svarer Andaur.

[ Inviterer nerdene til kakedyst ]