Navn i nyhetene

Bjørn Olav Jahr om Viggo Kristiansen: – En forbausende normal fyr

– Jeg er helt sikker på at Viggo Kristiansen blir en ressurs utenfor murene også, sier forfatter Bjørn Olav Jahr.

Hvem: Bjørn Olav Jahr (51)

Hva: Forfatter og journalist

Hvorfor: Har fulgt Baneheia-saken tett, og utga i 2017 boka Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet. Denne uka ble det kjent at påtalemyndigheten ber om at Viggo Kristiansen løslates. Tirsdag 1. juni slipper han ut av fengsel.

Hva er din reaksjon på at Kristiansen løslates?

– Jeg synes det er veldig bra at statsadvokaten har snudd. Og så er jeg litt forundret over at mediene ikke forsøker å resonnere seg frem til hvorfor. Hva er annerledes nå enn da de for en måned siden ba om forlenget forvaring? Jeg er sikker på at det handler om at påtalemyndigheten nå har sett hva slags sak de har mot Viggo. Eller rettere sagt hva slags sak de ikke har. Slik jeg tolker det, er dette et åpenbart steg mot en endelig frifinnelse.

Familiene til drepte Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen har, via bistandsadvokat, uttalt at de er overrasket og skuffet, og har bedt om politibeskyttelse når Kristiansen løslates. Hva tenker du om det?

– Jeg tror de etterlatte dessverre lider under dårlige råd fra sine bistandsadvokater. Om de sistnevnte hadde satt seg inn i saken, burde ikke avgjørelsen vært overraskende. Det er ingen grunn til å frykte Viggo Kristiansen, noe også statsadvokaten gir uttrykk for, og jeg synes det er synd at de etterlatte ikke er bedre realitetsorientert. Jeg tenker svartmalingen av Viggo tvert imot øker faren for at noen skal kunne utsette ham for noe.

Gjenopptakelseskommisjonen besluttet tidligere i år å gjenåpne straffesaken mot Viggo Kristiansen. Hva tror du vil skje framover?

– Jeg har vært sikker fra den dagen kommisjonen heldigvis sa ja til å gjenoppta saken at påtale til slutt kommer til å innstille på frifinnelse. Det finnes ingen bevis mot Viggo Kristiansen, og da har de heller ingenting å gå i retten mot Viggo Kristiansen. Hadde de likevel gjort det, så ville det blitt svært pinlig for påtalemyndighetene.

I en NRK-sak fra mars i år kom det fram at en ny sakkyndig rapport konkluderer med at samfunnet bør vernes mot Kristiansen, og at gjentakelsesfaren har økt. I samme sak vises det til at han tidligere er dømt for overgrep mot en jente – i tillegg til Baneheiadommen, at det er skrevet 30 hendelsesrapporter om negativ oppførsel og at han i 2009 ble dømt for drapstrusler mot en fengselsbetjent. Kan du forstå at det for noen – i hvert fall fra utsiden – kan framstå som underlig at han nå trolig løslates?

– Hadde NRK vært opptatt av å gjengi fra hele rapporten, ville også de sett at den i stor grad tegner et positivt bilde av Viggo, han er en enorm ressurs for Ila (fengsel, red.anm.) og blir omtalt – også i rapporten – som den innsatte som nyter størst tillit. Hvordan det samsvarer med offisiell informasjon om at han ikke er samarbeidsvillig, er noe jeg tenker Ila må svare mer for senere. Overgrepene han som ungdom begikk mot en jente er selvsagt problematisk, men Viggo har gått i terapi siden 2004 og psykologen er tydelig på at han angrer, at han er rehabilitert og klar for samfunnet. Viggo var sint de første soningsårene, fra 2010 finnes det knapt en hendelsesrapport på ham. Med andre ord: han har hatt en svært positiv progresjon. Slik Viggo blir presentert i mediene kan jeg naturligvis forstå at det for noen virker underlig med løslatelse. For meg som kjenner både saken og Viggo godt, er det overhodet ikke underlig.

Slik jeg tolker det, er dette et åpenbart steg mot en endelig frifinnelse

—  Bjørn Olav Jahr

I boka «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet» fra 2017 konkluderer du med at Jan Helge Andersen begikk voldtektene og dobbeltdrapet i Baneheia, og at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Kan du se noen etiske dilemmaer knyttet til at du den gangen – og nå – anklager en mann i full offentlighet for alene å ha stått bak denne grufulle forbrytelsen?

– Jeg er opptatt av bevisene i saken. De peker kun mot én mann: Jan Helge Andersen. Man har funnet hans kjønnshår på åstedet, og det er funnet DNA som beviser at Jan Helge Andersen har begått alvorlige seksuelle overgrep. Viggo har mobiltrafikk som viser at han ikke kan ha vært på åstedet da ugjerningene fant sted. Så svaret er nei, jeg ser ikke etiske problemer med å si og skrive basert på bevisene i saken. Det er ikke jeg som demoniserer Jan Helge Andersen, det har han selv gjort gjennom sine grufulle handlinger.

Kan du fortelle litt om hvilke reaksjoner du fikk etter at du utga boken?

– Fra publikum har jeg stort sett fått svært positive reaksjoner. Anmelderne delte seg mer. Noen var klart positive, andre mer kritiske. Blant den siste gruppen fantes det flere som mente at boken min ikke flyttet saken en millimeter. Og så fantes det konstruktiv kritikk jeg har tatt til meg, men mye av det andre som kom – som ofte gikk på sterke følelser – har jeg valgt å forholde meg mest mulig rasjonelt til. I tillegg har jeg mottatt et par drapstrusler.

Har du fått reaksjoner i forbindelse med at saken har fått ny aktualitet den siste tida?

– Absolutt. Det er mange som tar kontakt, både folk som har lest boken min og ikke. Jeg opplever et voldsomt engasjement for saken.

Hvor mange ganger har du møtt Viggo Kristiansen, og hvordan vil du beskrive ham?

– Jeg tipper jeg har møtt ham 35 – 40 ganger, og det er alltid veldig hyggelig. Han er reflektert og lett å snakke med, han bryr seg om andre folk og er – slik jeg opplever ham – en fyr med sosial intelligens. Han får fantastiske attester fra sine arbeidsledere, og jeg har selv sett hvor flink han er med kunder på Gartneriet på Ila, der han også bidrar. Han er tillitsvalgt og har et godt forhold til de ansatte på Ila. Skal jeg oppsummere, så må jeg si han er en forbausende normal fyr som gjør det beste ut av det voksenlivet noen har tildelt ham.

Viggo Kristiansen har vært fengslet siden 2002. Mye har skjedd på den tida, Kristiansens støttegruppe har blant annet trukket fram den digitale utviklingen. I hvilken grad er han klar for å returnere til samfunnet, slik du ser det?

– Viggo har alltid vært opptatt av å holde begge beina på jorda. Jeg vet han har drømmer for livet utenfor murene, men han har – fornuftig nok – holdt tilbake. Han er svært arbeidsom, og har tatt fagbrev både som tømrer og sveiser. Jeg er helt sikker på at han blir en ressurs utenfor murene også. Ellers er han flink på det tekniske, så jeg tror ikke han skal slite voldsomt med å få en smarttelefon eller et minibankkort til å fungere, nei. Viggo er svært klar for å returnere til samfunnet. Det samme sier psykologen hans som har hatt ham til behandling siden 2004.

Du skrev i sin tid også boka «Hvem drepte Birgitte Tengs?», om drapet på Birgitte Tengs på Karmøy i 1995, som – i likhet med Baneheia-drapene – er en av de mest omtalte kriminalsakene i Norge de siste tiårene. Hva er grunnen til at du har dykket ned i akkurat disse sakene?

– Jeg har alltid vært litt skeptisk til autoriteter og etablerte sannheter. Felles for disse sakene er at argumentene for skyld virket så tynne. Og så har jeg vært så heldig at jeg har klart å få tilgang til sakens dokumenter – noe som er et eldorado for en gravejournalist. Jeg liker å fordype meg, og synes det er motiverende å skrive frem stemmer som ellers ikke blir hørt. Og så er det jo veldig inspirerende å vite at mitt arbeid har gjort en vesentlig forskjell både i Tengs-saken og Baneheia-saken.

Viggo har alltid vært opptatt av å holde begge beina på jorda

—  Bjørn Olav Jahr

Har du planer om å grave i flere drapssaker – enten uløste eller der det har vært strid om skyldspørsmålet?

– Jeg jobber med en oppfølger på Baneheia nå, den skal hete Prosessen mot Viggo Kristiansen og handler særlig om årene fra første gjenopptakelsesbegjæring fra 2008 og utover. Jeg trodde det skulle bli en enklere bok å skrive enn den forrige, men der tok jeg feil. Det er mye å sette seg inn i, og jeg tror den kan bli like viktig som Drapene i Baneheia. Etter det skal jeg ta en lang pause. Men jeg har neppe skrevet den siste boken om manglende rettssikkerhet.

Da skal vi over på de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Fint spørsmål. Jeg begynte å lese bøker for sent, men for en åpenbaring det var da jeg ble dratt inn i det fra 19-årsalderen. Husker Øst for Eden av John Steinbeck som en fantastisk bok, og som kanskje da best kan illustrere stor leseglede. Ellers har jo de to siste bøkene jeg selv skrevet betydd mye, da.

Hva gjør deg lykkelig?

– Dykke inn i en god bok. Drikke vin med Ellen (kona) og gode venner. Være sammen med barna mine. Score på fotballtrening. Seile med laseren min (liten seilbåt). Reise. Og så er jeg ganske lykkelig når jeg får skrevet – og ikke minst etter at jeg har skrevet, om det er blitt bra.

Hvem var din barndomshelt?

– Tom Lund, LSKs fantastiske offensive midtbanespiller. Norge var vel ikke helt seg sjæl på hans tid, men han løftet jo også landslaget. Helt vilt god spiller, sympatisk, løftet frem andre. Drømte veldig om å bli som ham. Og det ble jeg jo ikke.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har null viljestyrke på alt som er søtt og godt, skulle gjerne byttet ut vaskeballen med et vaskebrett, men heller ikke der trår jeg spesielt godt til. Ellers tror jeg nok jeg scorer ganske bra på selvfølelse. Synes selv at jeg stort sett er ganske grei.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser og drikker godt på restaurant. Som de fleste andre har jeg gjort altfor lite av det i det siste. Men får forhåpentligvis tatt det igjen nå fremover. Og så drømmer jeg om å fornye garderoben, finne en ny dress som passer godt, må bare levere manus på Baneheia-oppfølger.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det må jo være kampen mot justismord. Gledelig nok virker det som stadig flere tenker tilsvarende. Ofte er de som blir utsatt for justismord noe belastede typer som ikke er så lett å forsvare i ett og alt. Men rettssikkerhet er ekstremt viktig. Og – synes jeg – noe det er altfor lite fokus på. Jeg tror og håper utviklingen i Baneheia-saken kommer til å endre på det.

Er det noe du angrer på?

– Ja, jeg angrer på at jeg ikke studerte enten utenlands eller i en annen større norsk by. Ikke for det, jeg var veldig glad i Blindern, altså, men jeg ser jo at jeg kunne skapt meg noen flere minner for livet om jeg hadde hatt litt utfartstrang.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– De beste kompisene mine. Har sett altfor lite til dem de siste årene – altfor mye jobbing.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!