Kommentar

Til sjuende og sist

En av norgeshistoriens grusomste drapssaker kan også være et av våre verste justismord.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Begjæring om gjenåpning i sak nr. 2020/82 tas til følge». Denne tørre setningen, som står på den siste av de 369 sidene i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse i Baneheia-saken, er sensasjonell. Den er et gjennombrudd for de som mener at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt for drapene på to unge jenter i Baneheia sommeren 2000.

Les også: Viggo Kristiansen får prøvd Baneheia-saken på nytt

Veien hit har vært lang for Kristiansen, hans advokater og støttespillere. Dette er, om vi teller med klager, sjuende forsøk på å få saken gjenopptatt. Denne gangen lyktes det. Men det var ikke så opplagt som mange later til å tro. Av alle bevisene Gjenopptakelseskommisjonen har gått gjennom, er det bare ett som gir grunnlag for gjenopptakelse. Og på dette punktet er kommisjonen delt: Tre medlemmer vil ha gjenåpning. To vil det ikke. Én av disse to er kommisjonens leder, Siv Hallgren.

To små jenter, ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen og åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen, ble meldt savnet 19. mai 2000, etter at de ikke kom hjem fra en badetur til Baneheia utenfor Kristiansand. To dager etterpå ble de funnet. Voldtatt og drept. Den ufattelige forbrytelsen sjokkerte hele Norge.

Nesten fire måneder etterpå ble to unge menn pågrepet. Viggo Kristiansen nektet enhver straffskyld. Kompisen Jan Helge Andresen tilsto etter at han fikk vite at DNA funnet på åstedet knyttet ham til saken.

Les også: «Dommen mot Viggo Kristiansen ligner mer og mer på et justismord»

Til tross for at det ikke fantes tekniske bevis mot ham, til tross for at han ikke var observert i Baneheia i det aktuelle tidsrommet, og til tross for at han konsekvent nektet straffskyld, ble Viggo Kristiansen dømt, sammen med kameraten. To sentrale bevis avgjorde: Jan Helge Andersens forklaring om at Viggo Kristiansen hadde vært den ledende figuren i overgrepene og drapene, og at han hadde truet Andersen til å gjennomføre de grusomme handlingene – og et DNA-bevis som ble vurdert som et sikkert biologisk bevis for at det måtte ha vært to gjerningsmenn.

Det er dette DNA-beviset som nå er redusert til så å si ingenting. Ifølge nye undersøkelser er det ikke grunnlag for å si at det var to gjerningsmenn på åstedet. Det kan like gjerne ha vært bare én. Dermed rakner mye annet, også. Når det ikke er bevist at det var to om ugjerningene, svekkes også Jan Helge Andersens forklaring. Og når begge de to viktigste bevisene mot Viggo Kristiansen er så svekket, må andre bevis tillegges mer vekt, mener flertallet i Gjenopptakelseskommisjonen. Det dreier seg om et mobilbevis som viser at Kristiansen med all sannsynlighet ikke kunne ha vært på åstedet da forbrytelsene ble begått, det faktum at ingen vitner så den iøynefallende sykkelen hans, og at drapshandlingene var så like.

Les også: Inger Christine Apenes: – Jeg vil vise hvordan det var å leve med drapet (+)

Alt dette peker mot at de var én person som voldtok og drepte de to jentene: Jan Helge Andersen.

En gjenopptakelse er ingen frikjennelse. Nå skal Riksadvokaten avgjøre om det blir en ny rettssak, eller om Viggo Kristiansen skal frikjennes med én gang. Mest sannsynlig blir det ny rettssak. Det er også ønsket til Kristiansen. Det vil være den beste løsningen. De mange rundene med begjæringer om gjenopptakelse har skapt tvil om mange av bevisene i saken.

Dersom en ny rettssak fører til frifinnelse, vil det være en rettsskandale av dimensjoner. Da har en uskyldig mann sittet på forvaring i over 20 år for en forbrytelse så grusom at det ikke er til å forstå. Kristiansen har ikke bare vært dømt, han har blitt hatet og fordømt.

Nettopp det punktet gir grunn til ettertanke, og det må være en helt nødvendig refleksjon før saken skal behandles på nytt. Da Viggo Kristiansen ble arrestert, fant politiet store mengder porno, mye av den svært grov, på rommet hans og i bua hans. De fant også filmer med grov vold, samt dameundertøy. Kristiansen hadde plaget en kvinnelig nabo ved å stå og glo på henne gjennom vinduet om kvelden når hun skulle legge seg, gjentatte ganger. Sammen med kameraten Jan Helge var han glad i å leke krig i skogen i Baneheia. Og aller mest alvorlig: Han hadde forgrepet seg seksuelt på en seks til åtte år gammel jente, flere ganger, da han selv var 15 til 17 år gammel.

Les også: Fri etter 44 år: – Det har vært lang, lang, vei hit. Men det er over nå

Han var, med andre ord, et perfekt monster. Utpekt som hovedmannen bak en forbrytelse det var og er umulig å forstå. Denne kombinasjonen er voldsom. Den satte, og fortsetter å sette rettsvesenet vårt på en svært hard prøve: Er det mulig å gjøre en kjølig vurdering av bevisene, når magefølelsen melder seg med så stor kraft?

Én scene fra rettssaken i Agder lagmannsrett som beskrives flere ganger av Gjenopptakelseskommisjonen, gir et hint. Da Viggo Kristiansens forsvarer, Tore H. Pettersen, forsøkte å trekke DNA-beviset i tvil, beskrev Dagbladet juryens reaksjon slik: «Flere av de edsvorne reagerte med å sette seg langt tilbake i stolen, legge armene i kors og trekke på smilebåndet under Pettersens angrep på DNA-beviset».

Nå blir det ingen jury. Ordningen er avviklet. Men heller ingen andre kan tillate seg å sette seg tilbake, legge armne i kors og dra på smilebåndet. Ikke denne gangen.

Mer fra: Kommentar