Festival-tragedien som endret alt
Roskilde-tragedien revolusjonerte sikkerheten på festivaler verden over, og førte til varige endringer som sikrer tryggere musikkopplevelser i dag.
Kultur
Annonse
En ny festivalsommer er allerede i gang. Både her hjemme, og ute i verden. Oslo skal i løpet av de neste ukene være vertskap for flere hundre tusen festglade musikkelskere, og alt skal gå trygt for seg.
Du vet de lange billettkøene, sekkesjekk, vakter både ved ankomst, på konsertene, foran og bak scenen også selvsagt de lange slusene og sikkerhetsbarrierene.
Men før den 30. juni 2000, var det ikke sånn.
– Et sjokk. Lyn fra klar himmel. Jeg trodde ikke på meldingene vi fikk, det var for fjernt. Det var ingen som trodde at noen kan dø foran scenen på konsert.
Annonse
Ordene tilhører Svein Bjørge. Når vi snakker sammen, er det like før hans egen festival skal dundre i gang i Steinkjer.
Spørsmålet mitt, om han var på Roskilde-festivalen for 25 år siden, vekker først overraskelse. «Er det 25 år siden??»
Deretter ettertanke.
Det som endret alt
Annonse
Den fredagen står Kent, Pearl Jam og The Cure øverst på plakaten. Men kvelden skal ikke gå som planlagt, verken for Bjørge, arrangørene, publikum eller bandene som skal avslutte kvelden på Orange scene – festivalens hovedscene.
Det er beregnet at rundt 50 000 har møtt opp å se det amerikanske grungebandet Pearl Jam. Kjent for et heftig liveshow, intens energi og en vokalist som herjer vilt og gjør halsbrekkende stunt når han klatrer i sceneriggen. Rett og slett et spektakulært liveband.
– Jeg sto ganske langt framme, foran scenen, forteller Bjørge.
– I det kaoset …
Annonse
Allerede før konserten startet, var det trengsel foran scenen. Det svenske poprockbandet Kent hadde nettopp gått av. Klokka nærmet seg halv elleve. Folk ville lenger fram, se bedre, høre bedre.
– Jeg hadde et nært forhold til Pearl Jam og hadde også jobbet med dem da jeg var selger på Sony Music. Så jeg gikk og stilte meg der jeg ofte gjør, foran scenen. Det var ubehagelig, så trangt, at jeg tenkte at jeg ikke får noen fin konsertopplevelse om jeg står her. Så jeg trakk meg ut på høyresiden, og sto heller der under konserten. Eller, så lenge det varte.
Roskilde- festivalen er en av verdens største musikkfestivaler, med rundt 70 000 betalende publikummere. Ethvert år er det nærmere 30 000 frivillige, partnere mellom og andre i organisasjonen som jobber i festivalbyen ute på det gigantiske jordet, bygget opp i kvartaler, med gågater og food courts, informasjonssentra og et flertall utescener.
Det høres kanskje kjent ut for dagens festivalgåere, fordi de fleste store utendørsfestivaler er bygget over Roskildes lest. I flere titalls år har det kommet delegasjoner hit for å lære hvordan man lager en god festival.
Annonse
Og «Alle festivalers mor» lærer bort, villig vekk. Arrangementet er tuftet på kjærlighet, respekt og frihet. Ikke så rart, når den første utgaven fant sted i 1971. Hippienes tidsånd har hele tiden vært det bærende etiske elementet.
Den såkalte «orange feeling». Alle tar vare på alle.
Kanskje det er derfor tragedien ble ekstra stor. Ekstra vanskelig å forstå. Eller, for å sitere Bjørge; «umulig å fatte».
At denne junikvelden, dør åtte festivaldeltakere i kaoset foran hovedscenen. Flere titalls publikummere blir skadet. Fem dager senere dør enda en, av skadene han har fått.
Annonse
Ni liv tapt. Alle unge menn i alderen 17 til 26 år, som kom fra Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland og Australia.
En rettsmedisinsk og en statlig rapport konkluderer sju år senere med at årsaken til de ni dødsfallene var klemskader og kvelning. De skyldige: publikum.
De ni dødsfallene endret alle festivaler, for all framtid.
– De klarte å takle det, sier Bjørge.
Annonse
Men bare så vidt. For det er ingen tvil om at hendelsen endret livet til alle som var til stede. Bandmedlemmene i Pearl Jam. Alle festivaldeltakerne. Og arrangørene.
– Leif Skov, som var festivalsjef, ble aldri den samme, mener han.
Svein Bjørge står bak Tons of Rock og Hove
Svein Bjørge har gått på festivaler hele livet. Og han har startet flere av de største festivalene i Norge, som Hove-festivalen og Tons of Rock.
Annonse
Han vet hva han snakker om når det kommer til organisering av store arrangementer og sikkerheten til mange, mange tusen mennesker.
I dag tar vi det for gitt at det er stødige barrikader og at sikkerhetspersonell opptrent i folkemengdekontroll, førstehjelp og krisehendelser jobber for at ingen blir skadet på konsert.
Men som nevnt, var det ikke sånn før hendelsen på Roskilde i 2000.
Da var det ingen fysiske barrikader mellom publikum i første rekke ved gjerdene foran scenen, og folkehavet på mange titalls tusen bak dem.– Det er helt tilfeldig at det skjedde på Roskilde, og akkurat da, sier Svein.
Annonse
– Et av verdens største band spilte den kvelden. Alle skulle dit. Så skjedde det som skjedde. Det hadde ikke noe med musikksjanger å gjøre, eller et voldelig publikum.
At folk kunne bli skadet på konsert, var kjent, om det var i en moshpit eller man fikk luften klemt ut av seg på en innendørskonsert.
– Men dette var utendørs. Det kunne skjedd hvem som helst, på en hvilken som helst stor scene, hvor som helst i verden, reflekterer han.
– Det er et tidsskille før og etter Roskilde. Definitivt.
Utallige vitneforklaringer blir tatt etter hendelsen.
Drukner i folkehavet
Folk forteller om hvordan presset var så stort, at de blir låst fast mellom andre mennesker, og løftet opp fra bakken når folkemengden vugger fram og tilbake, fra side tid side.
Denne kvelden regner det, og det danner seg gjørme på bakken foran scenen. Noen forteller at de ramler ned i gjørma, og ikke klarer å reise seg opp.
Alle konsertgjengere vet at om noen ramler, hjelper man dem opp igjen. Men denne kvelden står de så tett at ikke klarer ikke å bøye seg ned for å hjelpe. En publikummer kjenner en hånd rundt leggen sin, men tenker ikke over det før etterpå. At det kan ha vært en som lå der nede og kjempet.
Mange står med armene låst opp i været, som en evigvarende salutt til bandet på scenen. Andre har hendene bøyd opp mot ryggen foran seg. Bandet på scenen har lyskastere rettet mot seg, og ser ikke at noe er galt der ute. De fortsetter å spille.
Samtidig ligger stadig flere publikummere i gjørma og kjemper for livet. I en NRK-podkast forteller to av dem hvordan de overlevde. En stund inn i konserten blir en av vaktene foran scenen urolig. Han ser panikk i blikket til publikum foran seg, skjønner at noe ikke stemmer, og klatrer opp på en krakk for å se bedre hva som foregår der ute i folkehavet.
Da oppdager han et hull i massen av mennesker: På ett sted har så mange ramlet og viklet seg inn i hverandre, at de ikke klarer å komme seg løs.
Han skjønner at noe er alvorlig galt, og kaster seg inn i folkemengden for å hjelpe. Han finner flere slappe, livløse kropper og organiserer publikum til å hjelpe med å «crowdsurfe» kroppene ut av kaoset. Så ber han flere ganger om at konserten må stoppes. Til slutt forstår også andre i teamet alvoret.
Når musikken stilner har konserten vart i nesten tre kvarter.
På scenen rettes lyskasterne mot publikum, og en gråtkvalt Eddie Vedder prøver desperat å få folk til å trekke seg bakover for å lette på trykket lengst fram. Etter noen minutter knekker han sammen i gråt, over synet av det som skjer foran han.
– Det er en skrekkens eksempel, sier Bjørge, som på dette tidspunktet har trukket seg tilbake til backstage-området for arrangører og andre vip-publikummere.
– Så kom første melding om to var døde. Noen minutter senere, fikk vi vite at det var tre. Så fem. Seks. Det ble bare verre og verre. Den timen glemmer jeg aldri, forteller Bjørge.
– Det var en helt forferdelig opplevelse. Den følelsen i kroppen da vi satt bak der ... Vi skjønte ikke hvorfor konserten stoppet, jeg tenkte at noen kanskje var alvorlig skadet. Jeg klarte ikke å ta inn over meg at noen faktisk døde.
Aldri mer
Arrangørene vurderte å avlyse hele festivalen. Diskusjonen gikk heftig, der alle følelser og tanker kvernet rundt hva som ble riktig å gjøre, noen mente det var respektløst overfor de døde og skadde. Ute i campen, satt folk og gråt, og mimret. Mange spilte Pearl Jam på anleggene sine.
Ledelsen endte med å bestemme at festivalen måtte fortsette.
De arrangerte minnestund dagen etter, der folk kunne komme og gråte og snakke. Presten var der. Psykologer og kriseteam til alle som måtte ha behov. Men mange bearbeidet hendelsene sammen med vennene sine, og kom seg gjennom det fordi alle hadde vært der sammen og opplevd det samme.
– Jeg tror det at de fortsatte festivalen, var helt riktig. Hadde de sendt alle hjem rett etter en sånn opplevelse, tror jeg det hadde traumatisert mange tusen.
Tragedien har sikret utallige festivalgåere fra å oppleve lignende hendelser. Allerede året etter hadde bransjen snudd seg rundt og begynt å utveksle erfaringer og samarbeide om å gjøre utendørs festivaler tryggere.
– Festivalene i inn- og utland kom sammen og laget en mal. Denne bransjestandarden er også lovpålagt å følge, i enkelte land.
Noe av det viktigste tiltaket, er de fysiske barrierene.
– De hindrer publikum å bli én masse. For når den begynner å forflytte seg, er den umulig å stoppe. Derfor har man sikkerhetssoner, der massen på hver sone regnes ut slik at den ikke skal bli for stor, forteller Bjørge.
Det har også blitt opprettet en standard for gater mellom sonene, og barrikadene har blitt oppgradert.
– Kravene er slik at de ikke skal velte, og at vaktpersonell og crew skal kunne stå på barrikadene og komme en halvmeter opp, slik at de kan se inn i massene.
På den måten kan alle i sikkerhetspersonellet få bedre overblikk, uten å måtte belage seg på en tilgjengelig krakk, slik som den danske vakten hadde kvelden for 25 år siden.
– Sikkerheten er det viktigste. Alle i bransjen er opptatt av det, og følger reglene. Da vil det aldri komme en Roskilde-tragedie til.
