– Ungen min sa «det er for farlig for deg å jobbe i fengsel, pappa»

Det er opphold og småglimt av sol et lite stykke utenfor Bergen sentrum. Ut av en dør i murene til Bergen fengsel kommer et stort smil. Den vennlige fengselsbetjenten Jonathan hilser velkommen.

Om det ikke var for det røde arret over det høyre øyet, ville det vært umulig å gjette at han nylig har vært med i en alvorlig hendelse.

11. april meldte Bergens Tidende om at flere ansatte i Bergen fengsel ble kjørt til legevakta for tilsyn og behandling, etter at en innsatt gikk til angrep. Jonathan var en av dem.

Måtte sy

Dagen det skjer skal Jonathan overvære en rutineundersøkelse i en standard kontrollsituasjon. Alt virker til å gå bra, noe han også bemerker overfor en kollega. Men plutselig snur stemninga. Jonathan utløser alarmen for å varsle øvrige kolleger om at noe er i ferd med å skje, og går inn på rommet der tre av hans kolleger befinner seg. Så rammer slaget, og han settes ut av spill. Det hele tar bare noen sekunder.

– Jeg opplevde det som veldig vondt. Og det var skremmende, selvfølgelig. Jeg husker jeg var litt ustødig, og at jeg blødde. Mye.

Den store flenga over øyet måtte sys, og synet har siden vært litt redusert, forteller Jonathan.

– Det gjør vondt når jeg tar på det, eller beveger veldig på øyenbrynet. Ellers er det ingen smerter sånn sett. Jeg har vært hos øyelege og konstatert at det ikke er øyeskade. Når tårekanaler og blodårer får normalisert seg, vil også synet bli bra.

I dag er han tilbake på jobb for første gang siden hendelsen. Han har en «smooth start»: han er på jobb, men er ikke en del av dagens bemanningstall.

– Tanken er å få en avdelingsfølelse igjen etter å ha vært borte en stund. Sånn at jeg ikke må rett på, og det potensielt ikke går bra. Sånn får kollegastøtten sin funksjon. Hvis vi ser at det går dårlig, har jeg folk rundt meg som plukker meg opp.

Les også: Sanne har over 30 pleiere hver uke: – Familien tør ikke forlate huset (+)

Mer vold i norske fengsler

Norske fengselsbetjenter opplever en økning i fysisk vold mot dem på jobb. Tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet bekrefter det.

Men for Jonathan er dette langt ifra dagligdags. Det er første gang han opplever en så alvorlig hendelse.

– Det er oftere at man blir slengt trusler etter. Det forekommer også spytting, selv om jeg aldri har opplevd det selv, ikke målretta. Men det skjer, og oftere enn sånne store, fysiske utageringer.

Det er heller ikke uvanlig at innsatte ramponerer og «knuser» rommene sine i frustrasjon. Men de lar ikke den frustrasjonen gå utover de ansatte, forteller Jonathan.

– Sånt skjer ikke ofte mot betjenter i Bergen fengsel.

Når pappa drar på jobb

Jonathan begynte å arbeide som aspirant i Kriminalomsorgen i 2015. Først var han i Ullersmo fengsel, der han jobbet på en fellesskapsavdeling. Etter hvert følte han at ble en slags potet på jobb. Eller egentlig potetstappe, for å bruke hans egne ord.

– Til slutt hadde jeg så mange arbeidsoppgaver at jeg ikke helt visste hvor jeg hørte til. Jeg husker en episode på Ullersmo, hvor jeg skulle følge et septikfirma rundt. Det var et skikkelig gammelt rørsystem der. Da endte jeg i sjøstøvler, tråkkende rundt i møkk i kjelleren. Jeg vet ikke hvor det sto stillingsbeskrivelsen, ler han.

Da han og familien bestemte seg for å flytte tilbake til Bergen, begynte han i ressursteamet i fengselet der. Ressursteamets arbeidsoppgaver er ifølge Kriminalomsorgen å «gi et likeverdig tilbud om fellesskap og aktivitet uavhengig av funksjonsnivå til alle innsatte» og «redusere isolasjon ved å aktivisere innsatte som har begrensede fellesskapsmuligheter, ikke har fellesskapsmuligheter, er utelukket, isolerer seg selv eller ikke kan fungere i arbeidsdrift, skole eller program».

Han jobber nå på restriktiv avdeling, men mye av det Jonathan gjør på jobb hver dag handler fortsatt om å redusere og forebygge isolasjon. Det er et arbeid han er glad i, og stolt av. Men en følelse av dårlig samvittighet har begynt å slå rot, forteller han.

– Ungen min sa «det er for farlig for deg å jobbe i fengsel, pappa». Den har jo gått litt igjen nå de siste ukene jeg har vært sykemeldt. Vi har snakka mye om det, i timevis, om hva pappa gjør på jobb. Men de er fremdeles engstelige for meg. Det er ikke en god følelse å gå på jobb med.

Derfor har han tenkt på om det kanskje er tid for et avbrekk, en posisjon med mindre innsattkontakt. Ikke fordi han vil det selv, men fordi han ikke orker den dårlige samvittigheten.

– Jeg har for lengst erkjent at det er en risiko ved å jobbe her jeg jobber. Men det er i fengsel jeg har lyst til å jobbe. Jeg føler jeg hører til her, og at jeg er flink til det jeg gjør. Så arbeidet opp mot innsatte er ikke noe jeg kommer til å legge på is uansett.

Men han ønsker, som flere representanter for Kriminalomsorgen har etterspurt i Dagsavisen, flere faglærte kolleger på jobb.

Les også: Suget etter pillene ble for stort. Daniel «måtte» rane apoteket

Statisk og dynamisk sikkerhet

– Det er kjent sak at det har slutta veldig mange fengselsbetjenter de siste årene. Det merkes i den form at vi får flere ufaglærte, forteller Jonathan.

På turnuslistene ser han oftere nå enn før at antallet vikarer øker og antall fengselsbetjenter minker.

– Sånn sett skjuler man jo på en måte en bemanningskrise. Til en viss grad undergraver man jo også yrket.

For kan hvem som helst komme inn i norske fengsler og gjøre den jobben fengselsbetjenter gjør?

– Jeg mener jo nei. Vi har den utdanninga vi har. Vi lærer om kriminalitet, miljøarbeid, sikkerhet og juss. Det er mye kunnskap som ikke mannen i gata nødvendigvis har. Jeg er i aller høyeste grad enig i de som nå skriker om mer faglært bemanning.

For det trengs innsikt i miljøarbeid og endringsarbeid. Noe av essensen i det å drifte et fengsel er å prøve å få kriminelle ut av de banene de har kommet inn i, mener Jonathan.

– Å da ikke vite noe om hvordan systemet er bygd opp, og hvilke muligheter man har videre, er vanskelig. Hvem som helst er ikke nødvendigvis kjent med hvordan straffegjennomføring fungerer, og hvilke former de tar. Og kanskje særlig dette med sikkerhet, statisk og dynamisk.

Den statiske sikkerheten er den man ser med det blotte øyet. Gjerder og murer, kameraer og alarmer.

– De fleste har sin oppfattelse av fengsler av å se på filmer, gjerne amerikanske, der den statiske sikkerheten ér sikkerheten.

Men for Jonathan og kollegene er det minst like viktig med den dynamiske sikkerheten. Arbeidet de gjør opp mot hver innsatt.

– Det er å skape en relasjon, en troverdighet. Det handler om hvordan man snakker med de innsatte, og hvor man setter grenser. Det handler om å ikke akkurat bli kompis, men å skape en trygghet for de innsatte, og dermed deg selv. Og på den måten gjøre terskelen høyere for uønskede hendelser.

Vil ikke ha mer isolasjon

Kort tid etter voldshendelsen i Bergen fengsel, opplevde også en gruppe ansatte i Oslo fengsel å bli angrepet. Frp sa da til Dagsavisen at det trengs et strengere fengselsregime, ikke «kosetiltak», for få bukt med volden de ansatte i norske fengsler står overfor.

– Når jeg tenker på disse uttalelsens om at det skal være strengere, og mer straff … Det strider først og fremst imot virksomhetsstrategien. Vi skal ha straff som endrer, og jeg tror de aller fleste som jobber i fengsel har det i ryggmargen. At de gjør små forskjeller hver dag, som utgjør en stor forskjell til slutt. Bygge stein på stein, istedenfor som det blir foreslått, å bruke mer isolasjon. Som vil være å tråkke litt på dette med menneskerettigheter, som vi allerede har fått mye kritikk for. Vi har allerede for mye isolasjon i norske fengsler, sier Jonathan.

Når innsatte bryter med reglene i fengselet, strykes de ikke medhårs, forteller han. Dårlig eller farlig oppførsel får en reaksjon. Det kan vurderes som en situasjon som gjør at en innsatt på en fellesskapsavdeling blir flyttet til en restriktiv avdeling. Da blir de underlagt et strengere regime.

– De blir på en måte innelåst. Men også der er vi forplikta til å tilby de menneskelig kontakt, som seg hør og bør. Isolasjonsskader er farlig.

– Det blir umenneskelig for meg å bare låse noen inne, og la dem bli der. I mitt hode vil en større isolasjonsgrad bare medføre større sjanser for uønskede hendelser.

Les også: Voldshendelse i Oslo fengsel: – Vi ser veldig alvorlig på denne saken

Aldri vært redd for å dra på jobb

Selv om Jonathan vet, og har kjent på kroppen, at det er en risiko å jobbe i fengsel, har han aldri vært redd for å gå på jobb.

– Det er jeg ikke nå heller. Jeg føler meg trygg på jobb, og har kolleger her som jeg er glad i, som jeg vet bryr seg om meg.

En annen faktor som bidrar, er at han rett og slett er god på relasjonsbygging, den viktige biten i den dynamiske sikkerheten.

– Jeg føler jeg behandler innsatte med respekt, og får god feedback der. Når man har bygd relasjoner til de innsatte, er det enklere å sette grenser og ha en gjensidig trygghet. Alle vet at jeg ikke sier noe for å være kjip. Det er nok mange som ser uniformen og tenker at «du er en fengselsbetjent, jeg skal behandle seg sånn». Det gjelder å bryte litt ut av den, og vise at vi også er mennesker. Vi er ikke der for å gjøre dem vondt, men for å hjelpe dem videre.

For Jonathan gjelder det også være tilpasningsdyktig.

– Vi kan ikke behandle alle likt og forvente at resultatet blir det samme. Når man sitter i fengsel, er ingenting av det som skjer her normalt. Det er så normalt som mulig, men til syvende og sist blir de jo låst bak dører, enten for natten eller i andre sammenhenger. Vi kan ikke da alltid forvente normale reaksjoner.

– Derfor er det nok også en del mørketall i forbindelse med avvikshåndtering av trusler og vold. Enten fordi vi ikke har tid til å føre dem, eller fordi vi har blitt vant til det eller tillater der. Jeg kan i hvert fall tolerere at andre har en dårlig dag. Men da må de tolerere at jeg har det også, smiler han.

– En gammel historie

Lufta på kontoret der vi sitter har begynt å bli tett. Vi bytter den ut med frisk Bergensluft i det vinduet åpnes, og får samtidig skrikene fra det som må være hundrevis av hekkeklare måker med på kjøpet.

Det er ikke så mye som skal til for at fengselsbetjenter skal få en tryggere arbeidshverdag, tror Jonathan. Mindre tøff turnus, og mindre arbeidsbelastning. Et lønnsløft. Flere faglærte kolleger.

– Vi blir færre og færre faglærte. Det er ikke alle oppgaver ufaglærte kan gjøre, og det blir da lagt på oss. I tillegg er det stadig økende dokumentasjonskrav og daglig journalføring, uten at vi blir tilført flere folk til å gjøre de jobbene. De skadelidende oppi dette blir de innsatte, som får mindre tilgang til oss.

– Vi har ikke den samme muligheten til å gjøre den rehabiliteringsjobben vi skal gjøre. Det er en gammel historie, som mange har fortalt før meg, men det er sant. Vi trenger flere folk for å gjøre den jobben vi skal.

Les også: Voldshendelse i Oslo fengsel: – Vi ser veldig alvorlig på denne saken

Les også: Frp vil ha strengere soningsregime: – Trenger ikke flere «kosetiltak»

Ylva Lie Bjerke

Journalist