– Anerkjennelsen er viktig, men jeg klarer ikke feire

Som jødisk israelsk statsborger var du selv soldat i militæret, før du gjorde helomvending og ble Palestina-aktivist. Fortell hvordan det skjedde?

– Jeg vokste opp i en sionistisk familie i Israel. I militærtjenesten fløy jeg Black Hawk-helikopter og utførte redningsoppdrag og transport i rundt ti år. Selv om jeg aldri skjøt eller bomben noen, skjønte jeg etter hvert at min rolle i det store bildet bidro til grusomme handlinger mot uskyldige sivile. Jeg og nærmere 30 piloter signerte et opprop der vi nektet å følge det vi mente var militærets ulovlige og umoralske ordrer. Det ble selvsagt det siste vi gjorde i militæret. Aktivismen min førte også til at jeg mistet sivile jobber i israelske selskap, men jeg ble del av ulike organisasjoner som kjempet for rettferdighet.

Les også: – Se dere selv i speilet

Hvordan reagerte folk rundt deg?

– Jeg er heldig som har en støttende familie, som skjønte at for meg dreide dette seg om kjærlighet, og et ønske om fred og sikkerhet for alle mennesker. Men det var også folk i familien og vennekretsen som ble opprørte. Likevel, den gangen føltes det trygt og fritt å være uenig med den gjeldende politikken, jeg kunne tale på offentlige arrangement om mine verdier og ideer. Men i dag er det veldig annerledes. Jeg mener landet, som egentlig aldri var demokratisk, er blitt fascistisk.

Forrige uke ble det kjent at Norge vil anerkjenne Palestina fra og med 28. mai. Hva synes du om anerkjennelsen?

– Det er selvsagt bra at Palestina omsider anerkjennes, men det skulle vært gjort for mange år siden. Men for å være ærlig klarer jeg ikke feire når det fortsatt er slik at Norge produserer våpnene som brukes.

Vil anerkjennelsen utgjøre en forskjell?

– Jeg håper det. Men hvis du spør folk i Rafah som ble bombet søndag kveld, så vil det ikke være noen umiddelbar forandring for deres situasjon. Men i det lange løp er anerkjennelsen et viktig steg.

Hva ønsker du? Enstat- eller tostatsløsning?

– Jeg er for like rettigheter for alle, men i løpet av disse siste månedene med fullskala folkemord føles det meningsløst å snakke om det i fremtiden bør være en eller to stater. Akkurat nå er det bombingen av Gaza som må stoppes. Å snakke om den fremtidige utformingen av territoriet med en pågående etnisk rensing er en vits. Det vil kun skje med nok press fra omverden. Bare da kan vi få slutt på det jeg mener er Israels koloniprosjekt og etnisk rensing av Palestina.

En FN-rapport sier det er rimelig grunn til å tro at Israel har begått handlinger som regnes som folkemord på Gaza. Israel og USA avviser konklusjonen.

Les også: Minst 45 drept i israelsk angrep mot Rafah – «et helvete på jord»

Anerkjennelsen har fått kritikk for tidspunktet den kommer på, og for å premiere angrep fra Hamas. Hva tenker du om det?

– Den overveldende majoriteten av terror utføres av Israel. I Gaza er det mange ulike politiske oppfatninger blant folket, og uansett hva de er tilhengere av fortjener de verdighet og menneskerettigheter. Denne anerkjennelsen vil kanskje gi dem litt av det.

I 2017 flyttet du til Oslo med din norske samboer og barn. Hvordan er det å følge krigen så langt hjemmefra?

– Jeg savner selvsagt familien min, og er bekymret for sikkerheten deres. Mest av alt er jeg sjokkert og knust over å se at Israel fortsetter å begå folkemord i så mange måneder, mens verden bare lar det skje. Jeg har venner i Gaza, der familiene deres har blitt drept. Jeg hører om katastrofen fra begge sider og det er hjerteskjærende. Fra Norge prøver jeg å påvirke mest mulig med den stemmen jeg har.

Tror du vi noensinne vil se en løsning på konflikten?

– Det vil kun skje gjennom press utenfra. Bare det kan stoppe det jeg mener er Israels pågående okkupasjon og nedslakting av palestinere.

Ok, over til faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Naomi Kleins «Sjokkdoktrinen» er veldig relevant for å forstå hvordan verden fungerer. Nylig leste jeg «Apeirogon» av Colum McCann, som er historien om to venner av meg, faktisk.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å snakke med min datter om filosofi og livet.

Hvem var din barndomshelt?

– Min far. Han var selve symbolet på tapperhet. Også da jeg ble voksen, og så hvilken sakte forandring han gjennomgikk frem til han til og med tok del i aktivisme for Palestina.

Er det noe du angrer på?

– Jeg skulle ha opponert mot det israelske militæret og nektet ordre mye tidligere. Det var min største tabbe, samtidig som det er blitt mitt største kall – å få unge til å nekte militærtjeneste.

Les også: Konfirmasjonstiden: – Barn kaller hverandre «First Price» og «Hennes & Mauritz»-unger

Les også: Kalle Moene: – Venstresida bør forenkle velferdsstaten (+)

Les også: Hun ga landets overfylte skittentøykurver et ansikt (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Birthe Steen Hansen

Journalist