Sykepleierens drømmeparole: – Kvinnehelse!

– Nå er det kvinnedagen. Og det er faktisk flest kvinner som blir drept.

Det sier Britt Rode Bøen til Dagsavisen. Hun er sykepleier på Mortensrud. Helt nøyaktig er hun faktisk «klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie» på Søndre Oslo Distriktspsykiatriske Senter (DPS). Hun har master i psykososial støtte ved selvmord, rus, vold og traumer. Sykepleierfrakken henger stort sett på en knagg i hjørnet av kontoret hennes, som ser mer ut som om det tilhører en kreativ professor enn en klassisk hardtarbeidende sykepleier med tunge løft og dårlige bein.

Likevel er Britt Rode Bøen en ivrig 8. mars-tog-vandrer. Hun pleier til og med å delta på møtene i 8. mars-komiteen, på vegne av Norsk Sykepleierforbund. Og nå i forkant av kvinnedagen er hun langt mer opptatt av kvinners utfordringer, enn av det som har vært den store kjønnsdebatten sist uke.

Handler om holdninger

– Når opptrappingen til kvinnedagen er hvordan en ung mannlig politiker skal få flest mulig ligg. Jeg synes jo det er interessant, sier hun.

Bøen snakker om saken om «tinderifiseringen» av samfunnet, som Fpu-leder Simen Velle har vært i alle kanaler og snakket om i det siste. Om hvordan menn taper terreng på sjekkemarkedet, samtidig som likestillingen har styrket kvinner.

– Det handler om holdninger. Hva er det gutter og menn vokser opp med? Det er mange spørsmål ved det.

– Hvilke holdninger da?

– Når han sier dette, så tenker jeg det er menn som er usikre i sin kjønnsrolle. Kamp for likestilling er en kamp for kvinner og menn og familier. For en familiepolitikk som gjør at vi kan være i arbeid alle sammen. Norge er en rik nasjon i stor grad fordi kvinner er i arbeidslivet, sier hun.

– Jeg er mer redd for mobbing og vold, og at det er greit å kalle småjenter for «hore» og tafse på dem. Det er liksom lov, sier hun.

Kampene for kvinners rettigheter er ikke vunnet en gang for alle, mener hun. Ikke abortkampen. Og ikke kampen mot trakassering.

– Det er en evig kamp. Men jeg mener likestillingskampen også er en kamp for at menn skal få være menn. Likeverdighet er ikke likhet. Og det gjelder jo i behandling også. Lik behandling blir feil det også. Man må ta hensyn til folks spesielle behov, sier hun.

Les også: Kjønnsforsker knuser myter om «tinderfisert sexkultur»

Kritiserer frontfagsmodellen

– Hva ville din 8. mars-parole vært?

– «Ikke én til. Stopp menns kvinnedrap», er hovedparolen på Youngstorget i år. Det er preget av alle drapene i nære relasjoner. Jeg er veldig fornøyd med den. Og den «Jin, jiyan, azadi: Kvinne, liv frihet», fra i fjor.

– Jeg er veldig fornøyd med de to, sier hun.

– Men hva er egen parole? Hvis du skulle lage håndplakat?

– Kvinnehelse! Det er feltet mitt.

Men Britt Rode Bøen kunne like gjerne gått inn for paroler på andre områder. Likelønn, for eksempel:

– Frontfagsmodellen har ikke vært god for sykepleiere. Vi vil ha likelønn nå, men hvis man faktisk mener kvinneyrker skal få like mye penger som tradisjonelle mannsyrker, så må man fravike den. Ellers vil kvinneyrkene alltid tape.

Men aller mest opptatt er hun av kvinnehelse. Om hvordan medisiner og behandlingsmetoder er utprøvd på menn. I fjor kom det en NOU fra Kvinnehelseutvalget. Bøen skulle svært gjerne ønsket seg at den endte opp i en stortingsmelding, konkret politikk og penger.

– Jeg har jobbet fulltid i oslopsykiatrien siden 1988. Jeg ser at kvinner faller gjennom. Hvis du er utsatt for mye vold får du både fysiske, psykiske og sosiale vansker. De er litt syke på mange områder, og fyller ikke kriteriene for å få helhetlig oppmerksomhet noe sted, sier hun.

– Det er ikke mange som snakker så mye om de fysiske plager som kvinner som er utsatt for vold får.

I jobben på Søndre Oslo Distriktspsykiatriske Senter behandler hun blant annet voldsutsatte for traumer.

– Er det stor forskjell på damer og menns plager med sånt?

– Nei. De som er voldsutsatte har mye av de samme symptomene, enten de er kvinner eller menn. Vi er ganske like, på tvers av både kjønn og kultur. Vi har de samme depressive symptomene. Har du vært utsatt for tortur, så har du ganske like symptomer som de som har vært utsatt for mange voldtekter for eksempel.

– Det som er spesielt dreier seg om seksuelle overgrep og vold som går på intimitetssonen. Krenkelsen er enda større, og det gjør noe med nærhet og relasjoner videre i livet. Mange jeg snakker med sier at det å bli slått er én ting, men den psykiske volden er det de strever mest med. Man behøver ikke slå så mange ganger. Senere kan det hende at det holder med et blikk. Det er maktbiten.

– Menns makt over kvinner?

– Menn er nå en gang sterkere enn kvinner. Det kan hende det har med tradisjonelle kjønnsrollemønstre å gjøre også. Jeg har jo hatt pasienter som har fått høre at de er blitt for vestlige, siden de ikke aksepterer å bli slått av sin mann.

Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Han har en lang «fiende-liste» (+)

Emosjonelt slitsom jobb

På den psykiatriske poliklinikken er Bøen er selv en av få sykepleiere. Men selv utover sykepleierne er det stor overvekt av kvinner i psykisk helsevern, forteller hun.

– Hva tror du hadde vært annerledes om dere var menn?

– Bedre lønn, kanskje? Jeg vet ikke. Jeg har aldri jobbet et sted hvor det har vært flest menn. Jeg er jo på psykiatrisk. Både psykologene og legene her er jo stort sett kvinner.

Ved siden av jobben på Mortensrud jobber Bøen deltid på psykiatrisk legevakt på Aker.

– Hvorfor det?

– For å tjene penger. Og fordi det er utfordrende og et meget godt fagmiljø. Men så er det å kunne gjøre en jobb og gå hjem. Å ikke ha noe oppfølgingsansvar. Det er slitsomt i et yrke som dette. Jeg blir ikke utslitt av å løpe i gangene, men av at det blir så veldig mange alvorlige historier. Mange av pasientene jeg jobber med har opplevd omsorgssvikt og alvorlig vold fra tidlig alder. Det er en emosjonell slitsom jobb.

– Drar du det med deg hjem?

– Nei, i liten grad. For da holder man ikke ut. Den første jobben jeg hadde var på Oslo Hospital i Gamlebyen. Der lærte jeg at jeg måtte legge fra meg jobben før jeg kom til Sjømannsskolen. Hvis ikke, så satt jeg på så høy musikk i bilen at jeg ikke greide å tenke, sier hun.

Som 61-åring er det lenge sida første jobben. Men Bøen har noen råd også til sin yngre «jeg». Eller til ungdommene som skal gå i tog fredag:

– Det er lett å tenke at rettighetene vi har i dag bare er der. Men sånn er det ikke. Kvinnebevegelsen, fagbevegelsen, alle disse kampene er langvarige. Det er lett å ta det for gitt at det er sånn det er, sier hun.

Les også: I yrket til Ine er det «ingen» som jobber til pensjonsalder

Les også: Kollega ble tilbudt «sugar daddy» på jobb: – Økende problem

Les også: – Vi skulle hatt høyere lønn

Les også: Alle kvinner fortjener ledere som jeg har hatt

Les også: De færreste utlyste stillinger i helsevesenet heltidsstillinger. – Absurd

Hjelp oss å bli enda bedre. Delta i vår spørreundersøkelse

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen