Molly ble født i uke 26. Åtte dager senere fikk moren holde henne

– Stolene på rommet på Drammen sykehus var like vonde som på Rikshospitalet. Men der kunne jeg skyve senga bort til kuvøsen, og ha henne i senga hos meg. Og jeg var heldig og fikk ordnet meg en sånn Tempur-madrass, så jeg hadde det behagelig, sier Charlotte Ringqvist (38) til Dagsavisen om oppholdet på Drammen sykehus.

– Den måneden vi var på Rikshospitalet følte vi at vi var på besøk hos vårt eget barn. På Drammen sykehus var vi mer som en familie, sier hun.

To måneder med familierom på nyfødtintensiven på Drammen sykehus ga premature Molly (18 måneder) og familien en myk start på livet, hvor mye hudkontakt med foreldrene var viktigere enn kuvøse.

Mamma Charlotte var gravid med trillinger, men de to guttene døde i mors liv. Også for Molly sto det om livet, da hun ble tatt med keisersnitt i uke 26 og lå tre måneder i kuvøse, og etter hvert i åpen varmeseng, på prematuravdelingene på Rikshospitalet og Drammen.

---

Kengurumetoden

• Det premature eller syke nyfødte barnet ligger hud-mot-hud på foreldrenes bryst, kun iført bleie og eventuelt en lue.
• Kenguru-hud-mot-hud, betegnet som Kangaroo Mother Care (KMC), ble utviklet i Colombia på 1970-tallet som et alternativ til moderne kuvøsebehandling for barn med lav fødselsvekt.
• Barnet ligger hud mot hud på foreldrenes bryst i flest mulig av døgnets timer.
• KMC er anbefalt for å fremme fysiologisk stabilitet hos barnet, mors melkeproduksjon og amming, og tilknytning og samspill mellom foreldre og barn.

Kilde: Sykepleien.no

---

I dag leker 18 måneder gamle Molly lykkelig uvitende på gulvet, og vet ingenting om dramaet hun var en del av i mai i fjor.

Trillinger

Etter å ha blitt befruktet med to egg, ble Charlotte Ringqvist gravid med trillinger. Men gleden og kanskje frykten over plutselig skulle bli firebarnsmor ble snudd til fortvilelse, og en kamp om å redde barna.

– Jeg utviklet noe som på fagspråket kalles Tvillingtransfusjonssyndrom (TTTS). Det vil si at den ene tvillingen får mer næring enn den andre. Molly lå i en egen fostersekk, så hun var ikke berørt av dette. Dermed ble vi stilt overfor et vanskelig valg, sier Charlotte stille.

Dagsavisen er hjemme hos familien i Bødalen, rett ved Slemmestad, hvor pappa Erik, mamma Charlotte og storesøster Stella på seks år deler sin historie. En sjokoladekjeks blir raskt forvandlet til herlig griseri, noe Molly synes er kjempestas, der hun sitter med hele fjeset fullt av sjokolade.

Akkurat slik det skal være med et barn på 18 måneder som skal prøve ut alt.

Vi kunne prøve å redde en av guttene, eller begge. Men legene mente det var større sjansen for at en ville overleve. Så da valgte vi å ta bort den ene, for å prøve å gi den andre størst mulig sjanse for å overleve.

—  Charlotte Ringqvist

– Vi kunne prøve å redde en av guttene, eller begge. Men legene mente det var større sjansen for at en ville overleve. Men legene var klare på at det var vår avgjørelse. Det ble sagt at det er større sjanse for å kunne gå lengre i svangerskapet hvis det var to i stedet for tre. Da valgte vi å ta bort den ene, for å prøve å gi den andre størst mulig sjanse for å overleve, sier hun.

De ble hele tiden tett fulgt opp på Rikshospitalet, men denne typen operasjon måtte de til Stockholm for å ta.

– Inngrepet var vellykket, men på ultralyd dagen etter hadde også den andre gutten dødd. Jeg var da i uke 18, sier Charlotte.

De neste ukene var hun mye ut og inn av sykehus, men i uke 26 pluss fem dager, hadde hun hatt kynnere og småblødninger samt vannavgang fra tvilling-guttene sin fostersekk, noe som også ga fare for infeksjon for Charlotte. I tillegg var det en fare for at kroppen i en viss tid etter operasjonen i Stockholm ville støte ut fostrene som var døde. Det ville ha vært kritisk for Molly. Da bestemte legene på Rikshospitalet seg for at hun måtte ta keisersnitt for å redde det tredje barnet.

– Jeg gikk hele tiden med måleapparater på meg, for å følge med på fosteret, og målingene hadde hele tiden vært fine, men nå var de plutselig dårlige, og de slet med å finne hjertelyd. Men den kom igjen, og det ble bestemt da at jeg skulle ta keisersnitt morgenen etter den dårlige målingen, de følte ikke at de hadde kontroll på henne og at vi kunne risikere at hun døde i magen. På utsiden hadde de i hvert fall mulighet til å hjelpe henne og behandle henne. Hun hadde så liten tilvekst at vi hadde ikke noe å vinne på å la henne bli der inne bare for å prøve å nå uke 28, forteller hun.

[ Lars lever med blodkreft: – Jeg taper penger på å være syk ]

Måtte ta keisersnitt

Så 9. mai 2022 ble Molly født. 508 gram tung og 28 centimeter lang.

– Gutta ble tatt ut samtidig, for de lå fortsatt i magen, sier hun.

– Jeg fikk holde dem en lite stund, sier hun om sønnene, som senere fikk navnene Lucas og Oliver.

Molly ble raskt tatt ut, og tatt inn i naborommet, hvor et stort team sto klart for henne.

– Hvor mange de var aner jeg ikke. Men det var mange. Selv følte jeg at jeg var med i en scene i en film, som det var umulig å komme ut av, sier hun.

De første dagene var de veldig redde for at Molly ikke skulle overleve.

– Selvfølgelig var vi det. Jeg turte ikke spørre om det da jeg fikk komme inn og se henne første gang, sier pappa Erik Morgan Karlsen (41).

– Hun så ut som et lite fuglefoster da vi så henne første gang, sier mamma Charlotte.

Dagen før den dårlige målingen fikk hun covid, og rett etter fødselen begynte Charlotte å kjenne seg dårlig. Den skikkelige ille hosten begynte samme kveld som keisersnittet ble gjort.

Jeg fikk lov til komme inn til nyfødtintensiven hvor Molly lå i kuvøse. Det ble mye bilder og face-time de første dagene.

—  Erik Morgan Karlsen

– Først kom hosten. Og du kan tenke deg, hoste med et ferskt keisersnittsår er ikke er ikke moro, sier hun med et lite smil.

I fire-fem dager ble hun liggende på isolat før hun selv fikk se datteren.

– Jeg fikk lov til komme inn til nyfødtintensiven hvor Molly lå i kuvøse. Det ble mye bilder og face-time de første dagene, supplerer Erik, som var hos datteren så mye han kunne.

På isolat

Men heller ikke han kunne holde datteren.

Og på isolatet på Riksen lå Charlotte alene med korona og ute av stand til å være der for sin nyfødte datter.

– Bare det å pumpe morsmelk uten en gang å ha sett barnet ditt, føltes veldig merkelig, sier Charlotte.

– Jeg fikk også mange bilder hvor personalet hadde skrevet små tekster på, samt flere videoer. Det var veldig kjærkomment i den situasjonen jeg var i, sier hun.

Først 17. mai fikk hun lov til å holde datteren for første gang.

– Fram til da hadde jeg kun fått lov til å ta på henne og holde rundt. Da jeg da fikk ta henne ut, da skjedde relasjonen. Det var helt merkelig. Som at noen skrudde på en bryter. Først da følte jeg meg som en mor. Da var det sånn, «her er hun, og hun er min. Det er mitt barn». Da jeg skulle legge henne fra meg …, det var så vondt. Nå har jeg henne liksom. Man skulle tro at det ligger latent i deg uansett, men for meg var det akkurat der og da, sier hun.

I en måned var de Rikshospitalet, hvor Erik og Charlotte bodde på foreldrehotellet, som lå ved en annen del av Rikshospitalet.

– Da skulle vi overføres til Drammen sykehus, hadde jeg egentlig ikke lyst. Jeg følte meg trygg, og godt ivaretatt der jeg var, sier Charlotte.

På Rikshospitalet har de ikke foreldrerom der barna er, så nettene må tilbringes vekk fra barnet. På dagtid var de på nyfødtintensiven hos datteren.

– Hver gang det var legevisitt eller andre ting skjedde med noen av barna på intensiven, måtte vi ut. Vi skulle ikke høre legene diskutere et annet barn. Satt vi allerede med vårt barn i «kenguru», de vil si med barnet på brystet, fikk vi øreklokker med musikk. Men det var helst sånn at vi ikke skulle være der, sier Charlotte.

– Jeg husker at i kengurutiden var det jo mye utstyr og de har på en hodehjelm til CPAP’n så man kjenner jo ikke huden direkte på hodet, men den dagen hun gikk over til «butterfly» som er en sånn nese greie med oksygen så trengte hun ikke den hodehjelmen lenger og jeg busker jeg endelig kunne susse henne på toppen av hodet da vi satt i kenguru, det var fantastisk deilig, minnes Charlotte.

[ Chris Michael svevde mellom liv og død på nyfødtintensiv-avdelingen. Nå advarer moren om sykehusplaner ]

I ambulanse

Molly ble overført til Drammen i ambulanse, mens Charlotte kjørte etter i egen bil.

– Det er en stor prosess å frakte en kuvøse i ambulanse, og det var ikke plass til meg. De sa at «vi kjører blått, men pent». Så ser du blålysene forsvinne mens du selv står igjen. Det var tøft, sier hun ærlig.

– Det føltes som om jeg var med i en spillefilm, eller mareritt. Der sto jeg med koffertene mine, mens ungen min ble kjørt av gårde i ambulanse med fulle blålys, sier hun.

Fortsatt trengte Molly pustehjelp, og hun fikk næring gjennom en sonde i nesa.

– Det var vel først en måned etter at vi hadde kommet til Drammen, at jeg kunne gi henne mat selv, sier Charlotte.

Det føltes som om jeg var med i en spillefilm, eller mareritt. Der sto jeg med koffertene mine, mens ungen min ble kjørt av gårde i ambulanse med fulle blålys.

—  Charlotte Ringqvist

Selv om familien var fornøyde med oppholdet og behandlingen de fikk på Rikshospitalet, var det ren luksus å være på Drammen sykehus.

– Det er ett av få sykehus hvor de har foreldrerom på nyfødtintensiven. Det gjorde at vi kunne være nær Molly døgnet rundt, og vi kunne også ha med Stella på overnatting, sier hun.

– De har pusset opp en etasje på sykehuset, hvor det er 12–13 familierom. Hver familie har sitt eget rom, med bad, og det er en skyvedør, mellom vår del og der hvor kuvøsen er, slik at Molly kunne få tilsyn uten å forstyrre oss. Selv sov jeg ganske godt om nettene, men det var vel også fordi jeg var veldig sliten. Det var lytt, og man blir liggende og lytte på de forskjellige monitorene som Molly var koblet til. Og det peip stadig i alarmer, uten at de nødvendigvis betydde at noe var galt, sier hun.

– På Rikshospitalet var det kun et tynn gardin vi kunne skjule oss bak, og alle kunne høre hva vi snakket om. Samt at vi ikke var alene, og vi måtte være rolige av den grunn. På Drammen kunne vi være mer private, selv om det var leger og sykepleiere rundt oss hele tiden. Vi fikk veldig gode relasjoner til de ansatte, både på Drammen og Riksen, sier hun.

Les også: Overlege: Hudkontakt veldig viktig for premature barn (+)

Hverdagen på sykehus

For Charlotte og Erik var det viktig å kunne ha hudkontakt med Molly så ofte og så mye som de ønsket.

– På Rikshospitalet prøver de jo å la deg ha så mye kontakt som mulig og går langt for å la det skje, det er kun når det kommer ett nytt barn du ikke kan være der eller hvis det er legevisitt eller vaktbytte så må du vente til det er over før du kan være der. Forskjellen er at på familierommet slipper man å ta disse hensynene, alt foregår på vaktrommet og ikke på selve rommet til barnet. På Riksen så må du gå på besøk og du sitter inntil kuvøsen på høye kontorstoler, mens på familierommet der du bor så er du veldig ofte borte å koser og gir nærhet til barnet ditt utenom kengurutiden også, barnet trenger også denne type kontakt, sier hun.

– Når man er i en sånn type situasjon med en prematur født og man bor på sykehus, hverdagen er totalt annerledes enn du er vant til, så er man også mer sårbar og selvfølgelig emosjonell. Det skjer jo innimellom at man får noen emosjonelle knekker og trenger å få gråte og samtidig lufte tanker med de rundt deg. På Riksen holdt jeg mer igjen fordi det er så mange rundt, mens på Drammen kunne jeg la det stå til for det var bare meg, Molly og sykepleier til stede, det er lettere å slippe det løs i den settingen, sier Charlotte.

Sverre Medbø er overlege på nyfødtintensiven på Rikshospitalet. Han er enig i at kroppskontakt er viktig for alle nyfødte, også premature. I dag har Rikshospitalet fire enkeltrom, som er forbeholdt de sykeste. Det er planlagt flere enkeltrom når de nye byggene kommer om rundt åtte år.

– Da Rikshospitalet, og andre sykehus ble planlagt på 90-tallet var ikke enerom på prematuravdelingen et tema. Nå tenker man annerledes, og alle nye sykehus planlegges og bygges med dette formålet, sier Medbø.

For mens samboeren og Molly lå på Drammen sykehus prøvde Erik og Stella å føre et så normalt liv som mulig, hvor hun var i barnehagen om dagen, mens pappa var hos Charlotte og Molly på dagtid.

– Det var ikke lett, men vi måtte jo bare prøve. Man vil jo helst at hun skal ha det bra og normalt som mulig, sier han om Stella.

– Hvor mye skjønte Stella av det hele?

– Vi var veldig ærlige, og fortalte alt på et barnenivå. Hun skjønte det jo, men hun hadde jo ikke noe å sammenligne med. Hun synes det nok var litt kjedelig å være der, for henne var Molly bare en liten klump som lå inne i et bur. Hun ville helst ut på lekeplassen. Etter hvert som kuvøsen ble til åpen varmeseng og hun lettere kunne se Molly og ta på henne fikk hun større kjærlighet og omsorgsfølelse for henne, da klarte hun å danne en relasjon. Hun sto og sang og dullet for Molly. Hun fikk også mye oppmerksomhet av de som jobbet på avdelingen, og det synes hun var stor stas, sier Charlotte, mens Stella kommer bort med en liten forgylt beholder, formet som et pote, med innskriften Tia på.

– Det er urnen til hunden vår, som døde midt oppi alt dette, 16 år gammel, forklarer pappa Erik, mens Stella går og henter et bilde av hunden.

[ Overlege: – Det er bare barn det dreier seg om, da er det ikke så viktig ]

«Mistet» mamma

Familien gir Drammen sykehus skryt for å se hele familien. Ikke bare mor og barn.

– De ga blant annet Stella doktorkoffert, ballonger og mye oppmerksomhet. De har også et veldig godt tilbud med blant annet psykologer, som vi benyttet et par ganger for å få noen triks og råd. Og for å bearbeide det vi hadde vært igjennom, sier hun.

– Stella begynte etter hvert å reagere mye på det som var. En ting var at hun hadde fått en søster, men hun hadde mistet meg. Noe hun gjorde i lang tid. Og hverdagen hjemme er ikke den samme når en av oss er borte. Så vi fikk veldig god hjelp i det teamet vi hadde på Drammen, sier Charlotte og Erik.

Store deler av dagen ble brukt til å sitte i «kenguru» med Molly på brystet, hud mot hud.

– På Drammen hadde de en slags «kenguru-topp» som du trer på deg, som en slags buff. Men det å sitte i kenguru er en prosess, og noe som må planlegges. Man bør ha spist på forhånd, ha gått på do, og være forberedt på å sitte rolig i flere timer. Det er en sjekkliste man skal i igjennom. Man kan heller ikke reise seg å gå rundt, da barnet er koblet til flere forskjellige ledninger, sier Charlotte.

– Hud mot hud kontakt føles mer avslappende og personlig når du får gjøre det i ro og fred på ditt eget familierom. Når man er i åpne fellesskap med mange andre så hører man også maskinlydene til alle de andre som piper, summingen fra andre som prater, summa summarum blir det en del bakgrunnsstøy. Jeg husker at da jeg hadde mitt eget familierom falt det meg også da naturlig inn å både prate og dulle mer med Molly og synge hyggelige barnesanger for henne. Det ble liksom en mer koselig stund for oss, sier Charlotte.

Charlotte opplevde tiden på Drammen som litt luksuriøst.

– Der kunne jeg si at nå går jeg og legger meg, og lukke døren inn til der kuvøsen med Molly var. Så tok de nattstellet, og jeg kunne sove. Og de vekket meg hvis det var det noe spesielt. Da vi man ankom Drammen var det en egen perm til oss foreldre som tok for seg rutiner og også forventninger til oss som foreldre, blant annet at det var forventet at vi skulle være våkne og klare for dagen inne et visst klokkeslett på morgenen. En fin perm som var enkel og konkret å forholde seg til, sier Charlotte.

– På familierom så er jo ikke sykepleierne der inne hele tiden, for de har en telefon de bruker som er direkte koblet til maskinene til Molly, så det piper hos de samtidig som på rommet og da kommer de ilende til. På Riksen er de jo i rommet hele tiden, dog det er jo sikkert det de må være der, for der er de jo så små så man sikkert må være rett ved hvis noe skjer, sier hun.

[ Kjempet seg tilbake til livet etter å ha falt 10 meter ]

Skrekkblandet fryd

Først da det hadde gått tre måneder, og Molly var i nærheten av det som ville vært en normal fødselsvekt, var det tid for endelig å kunne reise hjem.

– Eller, vi måtte bli noen dager ekstra, fordi Molly fikk en reaksjon etter å ha fått en vaksine, sier Mollys foreldre.

Eter å ha et av verdens beste helseapparat i ryggen, både på Rikshospitalet og Drammen, skulle de greie seg på egen hånd.

– Det ar en skrekkblandet fryd å komme hjem. På sykehuset fikk vi all den hjelpen vi behøvde og ønsket. Nå var alt oppå til oss, selv om vi fikk veldig god oppfølging her hjemme i starten. Molly måtte fortsatt mates med sonde, som vi hengte opp i gardinstanga. Hver tredje time måtte hun ha mat, og vi måtte passe på at hun fikk i seg nok mat, og ikke gulpet det opp igjen. Da måtte vi justere mengden for hvor fort maten skulle gå gjennom ved å justere på hvor høyt eller lavt utstyret hang i gardinstanga, sier Charlotte.

Det som var mest deilig da vi kom hjem, var å bli kvitt alle maskinene som Molly var koblet til. Men det var det som ar tøffest også. Man merker hvor avhengig man bli av disse, og hvor mye trygghet det var i dem.

—  Charlotte Ringqvist

– Det som var mest deilig da vi kom hjem, var å bli kvitt alle maskinene som Molly var koblet til. Men det var det som ar tøffest også. Man merker hvor avhengig man bli av disse, og hvor mye trygghet det var i dem. Det var sånn, «stoppet hun å puste nå?». Man blir veldig redd, sier Charlotte, og kikker bort på Molly som leker med storesøster.

For familien i Bødalen har muligheten til å kunne bo på familierom vært veldig viktig.

– Jeg håper alle andre i samme situasjon får den muligheten, sier hun.

I dag er Molly en frisk og rask unge. Med et par små unntak.

– Hun har en mild variant for BPD, lungesykdom, så noen løpestjerne blir det ikke av henne. Dette er noe hun aldri vil vokse av seg. Hun er ikke plaget av det i hverdagen, men når hun blir syk. Når hun får luftveisinfeksjoner, merker vi det på henne. Og hun har lengre sykdomsperioder når hun er syk. Vi har nettopp hatt en fire ukers periode med sykdom nå. Og hun har et lite hull i forkammeret mellom hjerteklaffene, og jeg har hørt at disse to i kombinasjon kan gjøre at de blir ekstra syke, avslutter Charlotte.

[ Heliplattform: Godkjente det mest skånsomme alternativet ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Tryggere skoleveier: – Foreldre er også en del av problemet ]

[ Putin-talsmann: – Én ting gjør det umulig å beseire Russland ]