Kjempet seg tilbake til livet etter å ha falt 10 meter

KVITESEID (Dagsavisen): 28. september 2016. En ganske alminnelig høst-onsdag.

De færreste av oss husker vel hvor vi var eller hva vi gjorde den dagen. For de fleste var det nok en helt vanlig onsdag, med jobb, skole, fritidsaktiviteter og slumring foran TV-skjermen på kvelden.

For Espen Hauglid (26) fra Kviteseid i Telemark ble det en dag som handlet om liv og død.

– Det jeg forteller, har jeg blitt fortalt i ettertid, sier han til Dagsavisen.

For han husker ingen verdens ting av det som skjedde dagen som snudde opp ned på livet hans.

– Måtte «omskolere» meg

Vi møter ham på arbeidsplassen hans på Scania i Brunkeberg, mellom Seljord og hjemstedet Kviteseid, hvor han nå har overtatt familiegården. På Scania jobber han fulltid som motormekaniker, etter han fikk fagbrevet i 2019.

– Akkurat nå jobber jeg med materiell for Forsvaret. Vi holder på med å montere nye akslinger på store hengere. Disse er pusset matte, før de skal lakkeres i Forsvarets grønne farge, sier han, og viser rundt på verkstedet.

– Her står en henger som snart er ferdig, sier han, og viser vei ut til sandblåsingshallen, hvor han bruker mye av arbeidstiden.

Hele gulvet er dekket med et fint lag av metallsand, omtrent som på en strand i Karibia, men ikke like behagelig å tråkke på.

– På grunn av de skadene jeg fikk, kunne jeg ikke fortsette med arbeidet jeg hadde før ulykken. Så jeg måtte «omskolere» meg, sier Espen Hauglid, og viser fram verneutstyret han bruker når han sandblåser.

– Sikkerhet er aller viktigst, sier han.

Men veien fram til der han er nå, har vært lang og kronglete. Og det har ikke vært gitt at han skulle komme tilbake til arbeidslivet.

[ Mener Nav ikke fungerer – støtter forslag om sosialminister ]

Stans

Etter fullført yrkesfag på videregående skole, hvor han studerte teknologi- og industrifag, hadde han i ett år jobbet som lærling hos Bilfinger ved Yaras ammoniakkfabrikk på Herøya i Porsgrunn. En av oppgavene, på overtid, denne onsdagen, var å være med og løfte ut en kjøletank som sto inne i fabrikken.

– Selve tanken var montert i 1997 og trengte vedlikehold. Vi hadde derfor bygd et permanent stillas rundt det 30 meter høye kjøletårnet, med gulvrister for hver etasje. Men kjøletanken var aldri helt rett og gulvplankene var skjært til deretter. Men da tanken ble skrudd på plass igjen etter vedlikeholdet, så var tanken helt loddrett, og da passet ikke gulvristene 100 prosent, forteller Espen Hauglid.

– For hver etasje satte vi på plass gulvristene igjen, sier han stille, og må lete etter ordene.

For dette husker han selv ingen ting av, men er blitt fortalt det i ettertid.

– Vi hadde fallsikring på hele veien, men da jeg var på toppen, ble jeg fortalt at det nå var så sikkert at vi kunne ta fallsikringen av. Men så var det en gulvrist som ikke var satt helt i sporet sitt, og da sparker jeg borti den for å få den på plass. Det resulterte i at alle ristene ble forskjøvet, og den rista jeg sto på hadde ikke noe bæring, og jeg falt rett ned – 10 meter, forteller 26-åringen.

[ For Trond Giske er selvforsvar det beste angrep i sin egen Fugl Føniks-fortelling ]

Stoppet av rør

Etter å ha falt omtrent ti meter, traff han en større ventil, som han tredde venstrebeinet ned på. Her ble han hengende fast – flere meter over betonggulvet.

– Den ventilen reddet livet mitt, men ødela beinet, sier han, og trekker opp arbeidsbuksa over ankelen. Han viser fram to store arr som for alltid vil minne ham på ulykken.

– Hadde jeg falt helt ned, ville vi ikke stått her i dag, sier Espen ærlig.

– Da hadde jeg landet på en masse spisse metallspyd, og livet ville vært over, legger han lavmælt til.

Siden vi hadde en revisjonsstans på fabrikken denne dagen, så var det full beredskap med brann og ambulanse på stedet. Så ambulanse kom veldig raskt på plass.

—  Espen Hauglid

En rekke tilfeldigheter reddet livet til Espen denne dagen.

Siden de holdt på med vedlikehold, var det flere kraner på plass. Den nærmeste krana hadde last som ble firt ned før en båre ble heist opp med samme kran. Arbeidskamerater fikk han løs fra ventilen, la ham på båren og firte ham ned. Der ventet ambulansen.

– Siden vi hadde en revisjonsstans på fabrikken denne dagen, så var det full beredskap med brann og ambulanse på stedet. Så ambulanse kom veldig raskt på plass, sier han.

[ Avtroppende FO-leder Mimmi Kvisvik: – Vi må få en egen sosialminister ]

Fløyet til Ullevål

Fra Herøya gikk turen til Telemark sentralsykehus i Skien i ambulanse. Her ble han raskt lagt i kunstig koma, før han ble fløyet til Ullevål sykehus.

Hvor nye, heldige tilfeldigheter bidro til at han raskt kom under kyndig behandling.

– Etter det jeg er blitt fortalt, var det et team av kirurger, som er spesialister på fotskader, til stede akkurat denne dagen. De jobber på forskjellige sykehus i Norge, og er på Ullevål kanskje et par ganger i måneden. Så at de var her akkurat denne dagen, var flaks for meg, sier han med et smil.

Fra luftambulansen bar det rett på operasjonsbordet, hvor kirurgene hadde en stor jobb framfor seg.

– I den venstre foten var alle små-beina knust. Så der er det satt inn en 8–10 skruer på kryss og tvers. Det er også satt inn et titan-rør i stedet for det ødelagte leggbeinet som sto rett ut fra kneet og ned i foten, forteller han.

Men det var hodeskadene som skapte mest bekymring. Og som har tatt lengst tid å rehabilitere.

[ Sykepleierforbundet varsler kode rød i Nord-Norge: I ferd med å gå galt ]

Familien på gangen

Da foreldrene fikk vite om ulykken, heiv de seg i bilen og kjørte til Skien for å være hos sønnen. De ante ikke hva som ventet dem, og hvor alvorlig det var med ham.

Hjemme i Kviteseid satt Espens lillebror Erlend på 16 år, som da hadde fått beskjed om ulykken. Han leste på nettet om en arbeidsulykke på Herøya, og at personen var sendt videre til Oslo med luftambulanse. Han fikk varslet foreldrene, som fikk snudd, og kjørt mot Oslo i stedet.

– Jeg hadde også søskenbarn og en bror som bodde i Oslo som ble varslet, og dro rett til Ullevål, og var der da jeg kom dit, sier han.

I timene han lå på operasjonsbordet, satt redde foreldre, søskenbarn, storebror Eirik og hans kjæreste Borghild på gangen og ventet nervøst. De ante ikke hvordan det gikk med Espen, og fryktet det verste.

Først klokken to om natten var han ferdig operert. I hodet var trykket så stort at det ble satt inn et dren, og han var lagt i kunstig koma, og fikk pustehjelp via respirator.

Men kirurgene var fornøyd, og det var ikke lenger kritisk.

– Etter 14 dager fikk jeg lungebetennelse, og noe senere en allergisk reaksjon etter en blodoverføring. Jeg har nøtteallergi, så jeg tror jeg har fått blod av en som nylig har spist nøtter. Men jeg kom meg, så det kan ikke ha vært livstruende, sier han og ler.

[ Frykter konsekvensene av halvert pott til psykisk helse-tilbud i skolen ]

Hjerneskade

I fallet på fabrikken traff Espen noe med hodet på veien ned og pådro seg også en alvorlig hjerneskade.

– På Ullevål kategoriserer de hjerneskader fra 1–6. Og jeg fikk høre at jeg hadde 6 eller noe, sier han.

Selv lå han i koma og husker ingen verdens ting fra tiden på Ullevål.

I seks uker lå han i kunstig koma, før han ble vekket langsomt opp.

– Ifølge legene skulle jeg ha pratet da, men jeg sa ingen ting. Mamma trodde jeg skulle bli stum resten av livet, sier han, og trekker på smilebåndet.

Det var først da han skulle videre fra Ullevål til rehabilitering på Sunnaas sykehus, det første ordet kom.

– Legene ønsket meg lykke til videre, og jeg sa takk, sier han.

De første minnene etter ulykken har han fra Sunnaas.

– Ikke for det, jeg husker ikke så mye fra oppholdet der heller. Først da det begynte å dra seg mot jul er tiden jeg husker noe fra sier han.

I tre måneder var han på Sunnaas sykehus, hvor dagene gikk med til blant annet opptrening av det ødelagte beinet.

– Jeg måtte lære å gå på nytt, sier han.

– Jeg gikk mye fram og tilbake langs et rekkverk, så jeg hadde noe å støtte meg til. Og jeg gikk i trapper, opp og ned for å trene det ødelagte beinet. I dag er beinet helt fint, og jeg kunne nok ha løpt maraton, om så skulle være, sier han humoristisk.

[ Rødts alternative budsjett: – Haster å tette hullene i velferdsstaten ]

Måtte lære å lese

Beinet gikk fort å rehabilitere. Verre var det med hjerneskaden.

– På Sunnaas fikk jeg en ukeplan, hvor alt jeg skulle gjøre gjennom dagene sto. Det være seg fysioterapi, ergoterapi og andre treningsformer jeg skulle gjennom. Men jeg fikk ikke med meg hva som sto der. Da trodde legene at det var noe galt med synet mitt, og fikk forstørret ukeplanen til A3-format. Uten at det ble noe bedre av det, sier 26-åringen.

Jeg måte lære alt på nytt. Det var som førsteklasse om igjen. Selv alfabetet måtte læres på nytt

—  Espen Hauglid

– Til slutt fant vi ut av det. Jeg kunne rett og slett ikke lese lenger, sier han.

Språket kom gradvis tilbake etter at han sa takk til legene på Ullevål. Lesingen var det verre med.

– Jeg måte lære alt på nytt. Det var som førsteklasse om igjen. Selv alfabetet måtte læres på nytt, sier han.

– Fortsatt sliter jeg med å lese. Jeg leser bra, men ikke like raskt som før. Så om jeg skal se en film på TV, nytter det ikke å ha på undertekster. De skifter før jeg får med meg hva som står der. Så skal jeg se en film, må jeg forstå språket. Så det blir dårlig med filmer på fransk og italiensk, sier han med glimt i øyet.

– Jeg husker da jeg hadde logoped, så sa jeg at «det som irriterer meg mest med ikke å kunne lese, er at jeg ikke får med meg underteksten på TV». Men han sa at det kan du på en måte ikke ha som et mål, siden det er veldig forskjellig fra kanal til kanal, og fra film til film hvor lenge teksten er der, sier han.

Og blir alvorlig igjen. For skadene han fikk i hodet stopper ikke med lesevanskene.

– Jeg sliter med ansikts-blindhet, visuell agnosi, og har fått dårligere hukommelse, sier han, og forklarer:

– Jeg kjenner ikke ansikter. Jeg ser de helt klart, men greier ikke å plassere hvor jeg har dem fra. Men når jeg hører dem prate, så tar jeg dem på stemmen. Så om min egen far passerte meg, kan det hende at jeg ikke ville kjent ham igjen, men jeg ville tatt ham på stemmen. Så om jeg ikke hilser, så er det ikke fordi jeg er overlegen, ler han.

Jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg uføretrygd, noe som kunne vært aktuelt med tanke på de skadene jeg fikk. Men jeg sa blankt nei til det «tilbudet»

—  Espen Hauglid

[ Politiker og leger hardt ut mot Helse Nords arbeid: – Vi føler oss urettferdig rammet ]

Veien tilbake

Etter oppholdet på Ullevål sykehus, og rehabilitering på Sunnaas, kunne Espen Hauglid endelig se fremover. Videre oppfølging ble ivaretatt av et team med fysioterapeut, ergoterapeut, logoped og Nav på hjemstedet i Kviteseid.

Én ting var han fast bestemt på. Han skulle tilbake til arbeidslivet for fullt.

– Jeg fikk spørsmål om jeg kunne tenke meg uføretrygd, noe som kunne vært aktuelt med tanke på de skadene jeg fikk. Men jeg sa blankt nei til det «tilbudet», sier han, og kikker rundt i verkstedhallen.

– Et liv på sofaen ville aldri passet for meg. Jeg liker å jobbe, sier han.

Dermed var det forslaget lagt dødt en gang for alle.

Månedlig ble det holdt møter, hvor Espen, foreldrene, Nav og fagpersonell i kommunen deltok.

– Jeg fikk veldig god oppfølgning av hjemkommunen Kviteseid, sier han, og fortsetter.

– Logoped har jeg gått til helt til det siste, sier han.

[ Har et landsmøte for sykepleiere noe til felles med helsepersonell på Gaza? ]

Fikk jobb

Etter å ha gått sykmeldt i ett år, gikk han over på arbeidsavklaringspenger (AAP) i påvente av å bli frisk nok til å jobbe. Noe han var et drøyt år etter ulykken.

– To dager i uken var jeg på min gamle arbeidsplass i Porsgrunn. Den gamle sjefen min ville imidlertid ikke at jeg skulle ha de samme arbeidsoppgavene som jeg hadde før ulykken. Jeg var fortsatt preget av de hodeskadene jeg fikk, og han tok rett og slett ikke sjansen, sier han.

– Jeg var fortsatt lærling, så i stedet for å demontere og montere pumper ute i fabrikken, ble jeg satt til å reparere og overhale de pumpene jeg tidligere jobbet med, sier Espen.

De resterende tre dagene i uka jobbet han hos en bekjent som drev motorverksted i Kviteseid.

– Jeg hadde sånn arbeidslyst, så jeg kunne gjort hva som helst, ler han, og forteller at venner og familie kjørte og hentet ham slik at han kunne komme på jobben.

For det ble tidlig konkludert med at Espen aldri kunne kjøre bil igjen etter ulykken. En skjebne verken han selv eller foreldrene Arnt Helge og Elsa Ann godtok.

Etter mye byråkratisk kamp og forskjellige kognitive tester, fikk han tilbake lappen i august i 2020.

– For meg var det veldig viktig å kunne stå opp om morgenen, og ha noe å gå til. Det å ha et normalt liv, var alt, sier Espen, som hadde hatt førerkort i 10 måneder før ulykken.

Espen trivdes som mekaniker på motorverkstedet, men problemet var at Kviteseid Motorservice ikke var lærlingbedrift.

Da tok eierne av bedriften grep, og gjorde den om til lærlingbedrift, slik at Espen fikk fullført læra.

– Den opprinnelige planen min var å bli industrimekaniker, men på grunn av ulykken kunne jeg ikke jobbe som det. Så da byttet jeg til motormekaniker. De yrkesgruppene er så like, så jeg fikk godskrevet det ene året jeg hadde vært lærling før ulykken. Jeg gikk opp til fagprøven i oktober 2019, og besto den, sier han.

På motorverkstedet i Kviteseid var det mest å gjøre om sommeren, med service og salg av gressklippere.

– Da var det unødvendig at eierne skulle betale for tre personer når det bare var jobb til en. Så da jeg så det var en ledig stilling her, så søkte jeg. Og fikk jobben, rett før Norge ble nedstengt i 2020, sier Espen.

Til å begynne med så var Nav med og betalte lønnen hans, men nå er han ute av Nav-systemet.

– Men Nav har vært en veldig god støttespiller. De har hjulpet meg mye på veien tilbake til arbeidslivet. Jeg kunne sittet hjemme og hevet uføretrygd hver måned resten av livet. Men det var aldri noe tema for meg, sier han.

Han er glad han har en arbeidsgiver som tar hensyn til de helseutfordringene han har fått etter ulykken, og som lar ham jobbe i sitt eget tempo. Han har også en annen ansatt som fungerer som en slags «mentor».

– Han er der, men jeg har ikke så mye bruk for ham lenger, sier han.

– Motorikken er ikke helt som før, og jeg har fått litt dårligere hukommelse, og har problemer med å kjenne igjen ansikter. Selv kolleger jeg ser daglig kan jeg ha problemer med å kjenne igjen, sier han.

[ Se til den danske arbeidslinja ]

Fikk erstatning

Espen føler seg 100 prosent ferdig med ulykken, og er på ingen måte bitter for det som skjedde. Han velger heller å se fremover.

– Jeg fikk en erstatning etter ulykken, men Arbeidstilsynet konkluderte med at ingen kunne pålegges noen skyld for det som skjedde. Saken ble etterforsket av politiet, og vitner ble avhørt, men saken ble lagt bort siden det ikke hadde skjedd noe straffbart, sier han.

Han er optimist og vil ikke dvele ved det som har skjedd.

– Målet er å komme tilbake 100 prosent. Jeg var tross alt heldig, når det først gikk veldig galt. Jeg kunne vært død, eller jeg kunne ha tilbrakt livet som rullestolbruker. Men jeg er her. Nå. Og jeg har livet fremfor meg, avslutter Espen Hauglid.

[ Allerede som 30-åring sier kroppen stopp ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Ekspert: – Putin har forgiftet Russlands posisjon ]