Krever krisesentre: – Jeg kunne like gjerne begått drap den natta

– Viljen til å få til noe, for at voldsutsatte kvinner i rus også skal ha et sted hvor de finner trygghet og folk som vil dem vel – den må komme nå, sier Lisa, som mener denne saken handler om grunnleggende menneskerettigheter.

«Lisa» har valgt å fortelle sin historie i Dagsavisen fordi hun ser muligheten til å påvirke noe hun brenner sterkt for: Et egnet tilbud om krisesenter for voldsutsatte kvinner i rus.

For – hvis en kvinne i rusmiljøet blir banket opp og kommer seg til et krisesenter, er det ikke sikkert at de vil slippe henne inn. Da er sjansen stor for at hun vender tilbake til voldsutøveren, erfarer både Actis, rusfeltets samarbeidsorgan, og kvinnen som snakker av egen erfaring.

Hun heter egentlig ikke Lisa. Dagsavisen kjenner kvinnens identitet, men har valgt å anonymisere.

[ Slik vil Støre knuse Nav-fordommer ]

90 prosent har vært utsatt for vold

Norge har bare 12 krisesentre som sier ja til å ta imot kvinner med rusproblemer. Sju sier nei og 24 sier at de vurderer det i hvert enkelt tilfelle. Store norske byer som Trondheim og Stavanger har i dag ikke tilrettelagte tilbud for rusavhengige kvinner som trenger beskyttelse, ifølge Actis.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) la nylig fram en ny rapport om omfang av vold og voldtekter i den norske befolkningen. Den viser at én av fem kvinner har opplevd å bli voldtatt, halvparten før de var 18 år. Én av ti norske kvinner utsettes for alvorlig fysisk vold av partneren eller ekspartneren.

Tallene er enda mer dramatiske blant kvinner i rusmiljøet. I en kartlegging fra Thereses hus i Oslo, som er et akutt hjelpetilbud til rusavhengige kvinner, oppgir 90 prosent av disse kvinnene å ha vært utsatt for vold i løpet av livet.

En svensk undersøkelse blant kvinner i rusbehandling tegner det samme bildet, ifølge Actis, mens i et pågående prosjekt i Trondheim er det bare én av de 25 kvinnene med langvarige rusproblemer som ikke har vært utsatt for vold.

[ – Vold i nære relasjoner er et stort og vedvarende menneskerettighetsproblem i Norge ]

– Jeg sto over ham med en kniv

Kvinnen i 40-årene fra Østlandet levde i et rus- og voldshelvete i en årrekke som ung. Krisesenter, visste hun ikke engang hva var.

Det har tatt tid å bearbeide vonde følelser. I dag orker hun imidlertid å fortelle, for å vise hvor håpløs situasjonen kan være for voldsutsatte kvinner i rus – uten reelle fluktmuligheter.

– Jeg ble jevnlig utsatt for fysisk, psykisk og seksuell vold. Han kjøpte heroin til meg og det var underforstått at han ville ha sex i gjengjeld. Han hadde etter hvert full kontroll på meg, opplevde kvinnen, som i dag har vært rusfri i mange år, er i jobb og lever et såkalt vanlig liv.

«Lisa» måtte flere ganger bli hentet av politiet etter å ha blitt banket opp, forteller hun – men turte ikke selv å anmelde.

– Politiet sa at de ville anmelde fordi de så grunnlag for det, men det skjedde aldri. Det fikk meg til å føle at jeg ikke var verdt det, forteller hun.

«Lisa» hadde en ruskonsulent og flere andre rundt seg som kjente til situasjonen hennes. Ingen av dem presenterte et tilbud om krisesenter for henne.

– Hvis jeg ikke var rusavhengig, ville jeg fått tilbud om krisesenter i de tilfellene hvor politiet måtte komme, mener kvinnen.

– Men jeg visste ikke at sånt noe fantes, fortsetter hun.

Norges institusjon for menneskerettigheter og Europarådet har nylig slått fast at det er et alvorlig brudd på rettighetene til kvinner i aktiv rus, at de ikke har tilgang til krisesenter på lik linje som andre.

Thereses hus er ikke et ordinært krisesenter, men har en krisesenterfunksjon i tillegg til primæroppgaven. Huset fungerer sånn sett slik at Oslo kommune oppfyller lovmessige krav om krisesentertilbud til kvinnelige rusbrukere, ifølge leder ved senteret, Gun Hansen.

– Loven er veldig klar. Noen steder har de løst det ved å ha egne avdelinger mens andre er rusinstitusjoner skjermet for kvinner, som legger til oppgaver. Dette er ikke lett å få til for små kommuner, mener Gun Hansen, som likevel mener krisesentertilbudet bør fortsette å være et kommunalt ansvar.

[ Flere ukrainske flyktninger har blitt utsatt for vold i Norge ]

– Jeg var så lei av å bli voldtatt

Kvinnen i 40-årene er i dag takknemlig for et skjebnesvangert og avgjørende valg hun selv tok for mange år siden. I det hun kaller «øyeblikket mitt», hadde hun både muligheten og vurderte å ta livet av voldsutøveren sin.

– Da hadde jeg fått juling og sto over eksen med en kniv midt på natta, mens han lå og sov. Jeg sto der og vurderte om jeg skulle ta livet av ham, ta livet av meg selv eller oppsøke rusbehandling. Heldigvis valgte jeg det siste, og jeg er veldig glad for det i dag, sier hun.

Den natta la kvinnen seg til å sove igjen. Da mannen hadde dratt på jobb morgenen etter, oppsøkte hun hjelp.

– Jeg skulle egentlig ha vært tvangsinnlagt halvåret før og hadde beholdt kontakten med inntakskonsulenten på en institusjon. De ordnet først avrusning og deretter behandlingsplass.

– Hva var det som gjorde at du klarte å ta det valget og følge det opp dagen etter?

– Jeg var så lei av å bli voldtatt, og følte at jeg i flere år levde nærmest som en sexslave. Jeg brukte nesten alltid opp det han hadde kjøpt og utsatte å legge meg – i håp om at han ikke skulle orke. Jeg hadde hele tiden rent rulleblad, og det tror jeg var fordi jeg aldri mistet håpet om et normalt liv. Trua var borte, men det er jo ikke sånn at noen ønsker å være rusavhengig. Så det var nok håpet som reddet meg fra det som var et veldig intenst og avgjørende øyeblikk. Jeg kunne like gjerne begått drap den natta, sier «Lisa» ettertenksomt.

[ Frykter for fødselstilbudet: – Vi blir straffa for godt jordmorarbeid ]

Vil børste støv av stortingsvedtak

Gjennom Krisesenterloven har man en lovfestet rett til krisesentertilbud ved vold i nære relasjoner. Men i praksis gjelder det mange steder ikke de som også har et rusproblem.

– Det er et alvorlig brudd på rettssikkerheten til disse kvinnene at de ikke har tilgang til et egnet krisesentertilbud. Rusfrihet skal ikke være et kriterium for vern mot vold, understreker generalsekretær Inger Lise Hansen i organisasjonen Actis.

Actis mener at det er på tide å børste støv av et stortingsvedtak fra 2021, til et forslag fremmet av Ap, Sp, Frp og SV, om å gi også personer i aktiv rus et krisesentertilbud.

– Stortingsvedtaket fra 2021 er ikke fulgt opp, derfor bør Stortinget nå utfordre regjeringen på dette. Et likeverdig krisesentertilbud må på plass i år. Kvinnene i rusmiljøet har ikke tid til å vente enda lenger, sier Inger Lise Hansen.

Actis og flere andre organisasjoner har i flere år jobbet for at kvinner i aktiv rus skal ha tilgang på krisesentre, enten i tilknytning til eksisterende krisesentre eller som et eget tilbud.

Generalsekretæren understreker hvorfor tilbudet er så viktig å få på plass:

– Ingen skal måtte tåle vold. Kvinner som er rusavhengige er svært utsatt for vold. De trenger også at vi bryr oss gjennom å sikre dem informasjon om hvilke muligheter og rettigheter de har, sier Hansen.

Vi må ha en løsning på at kvinner avvises i døra.

—  Inger Lise Hansen, generalsekretær i Actis

Et fullverdig tilbud vil måtte tilrettelegge for at kvinnene kan bruke rusmidler på krisesenteret og at de møter personer med tverrfaglig kompetanse på voldsproblematikk og rus.

Samtidig vil det, av hensyn til andre sårbare kvinner og barn som oppholder seg ved krisesentre, være vanskelig å ta inn kvinner i aktiv rus uten egne avdelinger for disse.

– Utfordringen der vi står i dag, er nok en blanding av en presset kommuneøkonomi og at systemet ikke er stramt nok til å sikre at vedtak blir fulgt opp. Vi trenger en presisering i krisesenterloven, som sier at krisesentertilbud til rusavhengige voldsutsatte ikke er et tilbud som er frivillig for kommunene, mener Inger Lise Hansen.

Barne- og familiedepartementet jobber med en revidering av Krisesenterloven, som skal ut på høring til høsten. Deretter blir det høringsrunder og bearbeiding før en ny lov kommer på plass. Det kan ta årevis.

– Slike prosesser tar lang tid. Det har vi ikke tid til å vente på, sier Hansen.

[ Derfor er det fortsatt ikke full likestilling i Norge ]

Det farlige avhengighetsforholdet

I dag lever kvinnen vi har intervjuet det normale livet hun aldri slapp håpet om. De vonde erfaringene gjør henne engasjert.

Hun føler seg sikker på at et krisesenter som beskyttelse fra volden også ville fungert som et springbrett ut av rusen for mange.

– Med et alternativ til å dra tilbake til voldsutøveren, og litt tid til å slippe volden, får man plass til å tenke. Å leve som voldsutsatt er veldig tøft i seg selv, da man alltid går på tå hev og tråkker litt på eggeskall. Da blir rusen både en flukt og en trøst, forklarer «Lisa».

Lederen ved Thereses hus tror at hun kan ha rett i det.

– Ja, det kan godt være. Man har ikke overskudd til å tenke på rusfrihet mens man opplever vold. Først må man få lov til å bo trygt, godt og sikkert. Vi initierer ikke samtaler om rusfrihet, det har vi ikke hjemmel til. Men vi har flere ganger erfart at kvinner selv har uttrykt ønske om å finne en vei ut av rusen etter at de har kommet hit, forteller Gun Hansen.

De manglende hjelpetilbudene til voldsutsatte rusavhengige er en form for aksept av den volden som rusavhengige kvinner utsettes for, mener Inger Lise Hansen i Actis.

– Og det kan vi ikke være bekjent av. Vi må ha en løsning på at kvinner avvises i døra, sier hun.

[ – Kvinner taper mange ganger i løpet av livet ]

«Lisa» kjenner seg godt igjen i at samfunnet aksepterer vold mot en bestemt gruppe. For hennes del, som for mange andre, resulterte det i et mareritt hun ikke kunne komme seg ut av. Avhengighetsforholdet til voldsutøveren er ofte nærmest uløselig for rusavhengige kvinner, påpeker hun.

Hun er klar i sin erfaringsbaserte oppfatning av hvorfor det er så vanskelig for voldsutsatte kvinner i rus å komme seg ut av forholdet – uten en trygg havn de kan oppsøke.

– Vold er så vanlig i rusmiljøet at det blir normalisert for dem som har vært der en stund. Det blir på én måte trygt, bare fordi det er det eneste som er kjent. Og så er det selvfølgelig avhengighetsforholdet jeg selv opplevde å stå i: Voldsutøveren er ofte den som skaffer narkotika, og blir på den måten nøkkelen til at kvinner slipper å begå kriminalitet eller prostituere seg for å få tilgang til rusmidlene. Kvinnen kan også være redd for straff dersom hun drar, noe som kan være enda grovere vold enn hun er vant med, forklarer hun.

[ Bare trøtt eller rammet av folkesykdom? Her er symptomene ]