På scenen

– Jeg måtte dykke ned i meg selv og finne mine indre demoner

I jakten på å bryte ned fasaden og bli kjent med seg selv, skrev Mimmi Tamba et album som ropte etter å dramatiseres. Lørdag er det premiere på hennes første egne teaterkonsert.

– «Semper Eadem» er et veldig personlig album, sier Mimmi Tamba (31) til Dagsavisen, og avbryter seg selv før hun fortsetter:

– Jeg bare hiver av meg skoene, jeg.

Hun plasserer beina i en slags lotusstilling og vender blikket mot meg. Vi sitter i garderoben hennes på Det Norske Teatret, som hun deler sammen med Ina Svenningdal.

«Dette albumet slår helt på egen hånd knockout på lytteren, samtidig har det en konseptuell overbygning som nærmest roper på en dramaturg, en regissør og en scene», skrev Dagsavisens anmelder om albumet i 2020, og trillet en sekser på terningen. Det Norske Teatret tok anmeldelsen på ordet.

Når vi møter Tamba er det én uke til premieren på dramatisering av albumet «Semper Eadem», det første av tre i en album-trilogi. Stykket, som hun kaller en teaterkonsert, settes opp på hovedscenen, og Tamba spiller en av de to hovedrollene. Med seg på scenen har hun Heidi Gjermundsen Broch og fem dansere. Belinda Braza har regi.

Promobildet til forestillingen Semper Eadem på Det Norske Teatret.

På jakt etter indre demoner

Tamba forteller at hun lenge følte at hun løy for seg selv, at hun skjulte seg bak en fasade, ikke klarte å være i øyeblikket eller i relasjoner.

– Jeg kjente ikke meg selv, sier hun.

Engasjementet lyser gjennom når hun snakker. Hun gestikulerer ivrig, og viker sjeldent fra blikkontakten.

Noen av sangene i albumet skrev hun da hun var 21 år. Men prosjektet «Semper Eadem» begynte for alvor da hun var 25.

– Nå må jeg dykke ned i meg selv og finne mine indre demoner, tenkte jeg.

Og da hun gjorde det, fant hun masse.

– Det høres ut som en litt heftig prosess?

– Absolutt. Det var en sjelelig reise. Det var også da jeg oppdaget at jeg var veldig interessert i dronning Elizabeth I.

Tamba bestemte seg for å undersøke interessen for den gamle, britiske dronningen nærmere. Gjennom det fant hun ut en hel masse om seg selv, som blant annet handlet om fasade: Ordet som går igjen som en rød tråd gjennom intervjuet. Tamba har alltid vært interessert i renessansetiden, forteller hun. Det fascinerte henne at dronning Elizabeth I ikke gifta seg på 40 år, og at sminken hun brukte (som riktignok var vanlig på den tiden), «spiste henne opp», slik Tamba beskriver det.

– Når hun tok av seg sminken så hun ut som en ribba kylling. Den trangen hun hadde til å opprettholde en fasade, synes jeg er interessant. Samtidig var hun ekstremt sterk, sier Tamba.

Mimmi Tamba som Eg og Heidi Gjermundsen Broch som Elizabeth.

Å sette pris på prosessen

Nå som hennes musikalske, personlige verk skal iscenesettes, ser hun tilbake på hele prosessen siden prosjektet begynte for flere år siden.

– Det har vært veldig personlig og vanskelig, men veldig nødvendig, tror jeg.

– Hvordan er det da å legge prosjektet ditt i noen andres hender?

– Det har ikke vært så vanskelig. Å jobbe med dette i sin helhet har vært utfordrende, men jeg har veldig tillit til Belinda. Jeg har også vært med på både idéutviklingen og manuset, så jeg har ikke bekymret meg for at det skal bli noe annet. Belinda og jeg har tett dialog og jeg stoler veldig på hennes teft. Jeg er glad for at det er hun som er regissør, for hun forstår dette prosjektet.

– Det vi lager sammen, hele teamet, er noe vi kan stå inne for.

Før hun satte i gang med «Semper Eadem»-prosjektet følte hun seg tom. Hun visste ikke hvem hun var, og var i en lengre periode av livet opptatt av å tilfredsstille et bilde, en stereotypi knyttet til kunsten og musikken. Mer spesifikt knyttet til stemmen hennes.

– Jeg har en sjelfull stemme. Jeg jobbet etter forventninger, både andres og mine egne.

Tamba måtte nullstille seg. Hun ville ikke at samfunnet skulle definere henne, og kjente seg ganske forvirra oppi det hele.

– Å dykke ned i seg selv og se de stygge tingene ved seg selv, alt det som er der nede, gjorde det lettere for meg å lage musikk. Jeg sluttet å tenke resultat, og fokuserte heller på å nyte og sette pris på prosessen.

Et bilde på det komplekse mennesket

«Semper Eadem» er det første av tre album i Tambas album-trilogi. «Titanic», som kom i 2022, er det andre, og det tredje har vi ennå i vente. Tamba sier «Semper Eadem» var albumet som gjorde at hun forsto hvordan hun ville lage musikk.

– Jeg vil lage musikk som kan dramatiseres. Jeg synes det er interessant å skifte form. Hvis du føler deg fastsatt i en bås, slik jeg har gjort, er albumet og denne forestillingen et bilde på det komplekse mennesket. Det er så mye potensial i oss som vi ikke tør å ta i, fordi vi har blitt fortalt hvem vi er.

– Musikk er jo egentlig en usynlig form, men plutselig dukker det opp karakterer. Jeg har sett dette for meg lenge, for albumet har en tydelig dramaturgi, sier hun.

Å skulle si med få ord hva tematikken i stykket er, synes Tamba er vanskelig. Men hun gir det et forsøk: Det er to karakterer: Eg og Elizabeth. Tamba spiller Eg, og Heidi Gjermundsen Broch spiller Elizabeth. Det handler om en person som vil finne seg selv og kjernen sin.

– Det handler om identitet, utenforskap, å finne sitt hjem. Det handler egentlig om en person som føler seg fanga i seg selv og vil bruke hele sitt potensial, men er redd og ikke tør. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det, sier Tamba.

Mimmi Tamba

Whitney Houston-papegøyen

Vi går tilbake til å snakke om forventninger. De hun har kjent på fra andre, og de hun har satt for seg selv. Tamba har siden hun var barn hatt en sterk vokal. Stemmen hennes var tidlig utvikla, moden og sjelfull.

– Det var mange som ville at jeg skulle synge Whitney Houston.

Tamba sang seg gjennom Whitney Houstons repertoar, og bega seg også ut på Billie Holiday og andre veteraner innen blues- og soulmusikken.

– Det var gøy, men det føltes som jeg bare hermet etter dem. Jeg kunne se på YouTube hvordan man «skulle» synge de sangene, uten at jeg skjønte hva de handlet om. Jeg har ikke kjent på de traumene som mine forfedre har kjent på kroppen i det hele tatt, sier hun.

Lenge ble hun formet av forventningene knyttet til hva hun skulle bruke sangtalentet sitt til. Det ga henne etter hvert et behov for å ta avstand.

– Jeg følte meg som en papegøye. Jeg merket at det var feil, men visste ikke hva som var riktig svar, sier Tamba.

Jo flere ganger hun fikk høre at stemmen hennes minnet om Whitney Houston, jo mer irritert ble hun. Da hun begynte å bevege seg inn i andre musikalske spor, fikk hun reaksjoner.

– Folk forsto det ikke. De kunne ikke plassere meg lenger.

Med bestemor i ryggen

Tamba måtte være modig og tørre å ta nye steg. Det var ikke bare enkelt, forteller hun. Mange ganger ville hun gi opp, men så kom vendepunktet.

– Jeg møtte et plateselskap som så meg. Da turte jeg å åpne meg, og jeg fikk spille inn musikken min i et rom der jeg kunne prøve og feile. Jeg føler meg heldig som møtte dem.

– For når man er ung tenker man ikke så mye, jeg brydde meg for eksempel ikke om at jeg var den eneste brune i klassen. For jeg var jo norsk. Men det var noe inni meg som minnet meg på at jeg også er fra Senegal. Jeg kan kjenne at jeg har bestemor i ryggen, og kunne ikke nekte for det.

Mimmi Tamba måtte på egen hånd finne sin form og måte å omfavne både sin norske og senegalesiske kultur. At hun skulle bli både sanger og skuespiller, kom kanskje ikke overraskende på de rundt henne. Hun er barn av musikeren Benoit Tamba og skuespilleren Guri Johnson.

– Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli skuespiller. Mamma sa alltid: Ikke bli det. Og jeg er enig med henne, det er helt forferdelig.

Hun bryter ut i latter og veiver med armene i en slags «nei da»-mimikk.

– Det er merkelig hvordan ting bare faller på plass med tiden. Men jeg har alltid vært litt redd for skuespill.

– Hvorfor det?

– Jeg synes mamma er veldig flink, og følte ikke at det fantes en plass for min spillestil. Jeg hadde ingen å se opp til som så ut som meg. Man burde ikke tenke sånn, sier hun, og irettesetter seg selv.

– Man bør stole på seg selv. Men man har jo et behov for noen å se etter. Det handler vel litt om utseende også. Mamma og jeg ligner ikke på hverandre.

Den eneste som rapper

Tamba har vært i flere situasjoner der regissører har ønsket henne til en viss type rolle, basert på hvordan hun ser ut. Det har hun prøvd å kjempe imot.

– Hvis de vil at jeg skal være en flyktning eller en som er utenfor, vil jeg prøve noe annet. Samtidig har jeg lyst til å være tro til det regissøren vil, men det er en stereotypi jeg ønsker å endre, sier hun.

– Opplever du at det er mange forventninger knytta til roller og utseende i bransjen generelt?

– Ja. Det er så subtilt. Man trenger knagger å henge ting på, men som skuespiller prøver jeg å utfordre det. I perioder kunne det skinne litt igjennom alt jeg gjorde. Jeg kunne få beskjed om å rappe når ingen andre skulle det, selv om jeg ikke er rapper. Og jeg har vært den eneste på scenen uten et bunadsmerke festet til brystet. Regissøren hadde ikke tenkt på det en gang, sier hun.

– Går det i riktig retning?

– Jeg har prøvd å gjøre det tydelig overfor meg selv og andre hvem jeg vil være, og det har kanskje bidratt til at flere skjønner hva jeg ikke vil. Om det handler om at jeg har blitt tydeligere overfor meg selv, eller om det faktisk er en strukturell forandring, vet jeg ikke. Men personlig kjenner jeg en utvikling, svarer hun.

Men i filmbransjen mener hun vi har en lengre vei å gå.

– Der er holdningen litt sånn «hun ha på seg hijab, for vi trenger en med hijab her». Jeg har også hørt folk i ledelse snakke med hverandre, og de sier jo ting som «ja, da fikk vi gjort det». Som om de sjekker av på lista når de har fått med en minoritet. Det er reelt at det er sånn de snakker om det.

Mimmi Tamba spiller Eg i sitt eget stykke Semper Eadem på Det Norske Teatret.

Skjelven, men spent

Når premieredatoen kommer har de totalt jobbet med «Semper Eadem» i åtte uker. Det er første gang Tamba setter opp sin egen forestilling. Målet for fremtiden er å lage lignende forestillinger av de to andre albumene i trilogi-prosjektet hennes.

– Skal du kjøre et maraton, da? I kjent Kristin Lavransdatter stil?

– Tror du folk orker det? Det blir ikke såå langt, da. Tre-fire timer med musikalsk teater må folk klare. Haha!

Men en ting av gangen. Første mål er å komme seirende ut av premieren.

– Det er skummelt. Det har ikke blitt satt opp før, og det er klart jeg er både nervøs og redd, men samtidig gir jeg litt faen. Mange spør meg hvordan det går, og det er lett å svare «nei, jeg vet ikke, det kan gå til helvete», men nei! De eneste som kan snakke fram prosjektet er jo vi som deltar i det.

– Jeg har troen på dette. Det må jeg få lov til å si. Jeg kommer til å skjelve, men jeg gleder meg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen



Nyeste fra Dagsavisen.no: