---
5
FILM
«Natt»
Regi: Mona J. Hoel
Norge, 2022
---
Det er vanskelig å ikke bli grepet av «Natt», en skildring som på mange vis går på tvers av filmbransjens uuttalte underholdningskrav til kinoformatet. Rett og slett fordi den i all sin varme og tilnærming til et vondt tema forteller en historie om hvordan vold i nære relasjoner sliter i stykker familiebånd og evnen til å ta styringen over eget liv. Først når det ikke er andre veier tilbake, må filmens hovedperson Emma bestemme seg for hvordan hun skal bli fri fra frykten.
Mona J. Hoel er en filmskaper som alltid har gått sine egne veier, også i visuell forstand. Hun er mest kjent for den første norske dogmefilmen «Når nettene bli lange» (2000) og den fine kjøkkenbenkfarsen «Salto, salmiakk og kaffe» (2004). For to år siden kom det rustikke outsiderdramaet «Skal dere gå allerede», innspilt i 2006 men ferdigstilt først mange år etter på grunn av sykdom. Nå kommer «Natt», og det framstår som noe helt annet, selv om også dette er en i volum «liten» film som rommer svært mye under overflaten.
Personlige erfaringer
Hoel har fortalt at «Natt» bygger på personlige erfaringer. Det sterkt personlige engasjementet skinner da også gjennom i den sanselige fortellerstilen. Det er en historie om graverende familievold og mishandling, men også om behovet for omsorg og krav til rettferdighet. Tematikken forsterkes nærmest av at «Natt» ikke er en film som viser volden. Den viser i noen grad det fysiske resultatet av den, men gir snarere et bilde av avmakten, rammene rundt og den alarmerende frykten hos den som opplever å bli slått og mishandlet. Og i neste instans kampen for å slippe fri og rettsapparatets vaklende evne til å treffe en avgjørelse.
«Natt» er en uttalt aktivistisk film som skal bidra til å sette søkelyset på partnervold og partnerdrap, på meldeplikt og på de samfunnsmessige kostnadene det har, ikke minst knyttet til barn. Flere spesialvisninger er knyttet opp til arrangementer som panelsamtaler med politi og fagpersonell med tematikken som spesialfelt. Likevel gir ikke filmen i seg selv åpenbare moralske føringer eller løsninger, men viser i stedet kompleksiteten og hvor vanskelig det er for enkeltindivider å bli trodd og komme ut av det.
[ Ella Marie i «La elva leve»: – Denne filmen vil ha stor betydning (+) ]
Vil skille seg fra kvinnemishandler
Emma (Guri Glans) er mor til en 2- og 5-åring. Hun er lege og nevrolog på Ahus, og dødsdommen kommer så overraskende som den bare kan gjøre om man har den mest aggressive formen for kreft. To måneder igjen å leve. Emmas første tanke handler ikke om henne selv. Den handler om barna. Venninnen Frøydis (Marie Louise Tank) blir på null tid utpekt som forsørger. Men først må Emma formelt skille seg fra Falk, ektemannen som hun eller barna ikke har sett på to år. Og der er knuten. Hun må få en voldelig mishandler som hun har rømt fra til å skrive under alle de nødvendige papirene som gjør at han ikke kan kreve retten til barna, men når Emma oppsøker han på sitt nye hjemsted i Hammerfest blir hun deltakende vitne til at han fortsatt er en mishandler. Selv har hun aldri anmeldt han. Før nå.
[ Fans av Nicolai Winding Refns voldsbetente neonbad vil garantert la seg fascinere ]
Jørgen Langhelles siste film
«Jeg har vært livredd helt siden jeg var liten» er en nøkkelsetning i filmens dirrende prolog som antyder psykologiske trekk i mishandlingens natur. Det er også en scene som antyder ensomheten man kan stå i som offer for vold. Guri Glans spiller Emma med sterkt nærvær og skjør styrke. Hun har bare hatt et par mindre filmroller før, blant annet i «Syk pike», men har til gjengjeld solid erfaring fra scenen og da spesielt den prisbelønte frigruppen Teater Joker. Her mestrer hun overgangen til lerretet på beste vis, i en krevende rolle hvor Hoels kamera er intimt og nært til stede.
Filmens kunstneriske styrke ligger ikke bare i selve dramatiseringen, men i de små detaljene og de sterk sanselige bildene av hud, av hender, tøy, natur og blomster, fra det umiddelbare og taktile til nydelig bruk av det nordnorske landskapet. Historiens skjøre overflate understrekes ved det skjøre i naturen, men samtidig selvstendigheten, rivaliseringen og stoltheten vist gjennom blant annet filming av reinsdyr.
Jørgen Langhelle har rollen som Emmas eksmann, og viser hvordan han hadde et helt spesielt håndlag med å spille plagede mannsskikkelser gjennom blikk og tilstedeværelse. Det er også vemodig å se han i det som ble hans siste rolle. I 2021 døde han brått av hjertestans, bare 55 år gammel.
[ Disse filmene var de beste i 2022 ifølge Dagsavisens anmeldere ]
Hammerfest
«Natt» er åpenbart en lavbudsjettfilm uten tilgang til de store virkemidlene, men Hoel kompenserer med nydelig regi, bilder som berører og antyder og med få skuespillere i fortettede situasjoner. Det økonomiske åpner for andre løsninger. For eksempel ligger nok forklaringen på at de to små barna fungerer så umiddelbart naturlig i omgangen med de voksne skuespillerne, i etternavnet de deler med hovedrollen. Men igjen er filmen og dens handling mer intuitiv enn konkret, og konklusjonene ligger snarere hos mottakeren enn i bildene og ordene. Da tåler man et par snarveier og logiske brister, som at etterforskeren spilt av Henrik Rafaelsen også er aktor og at forflytningene mellom Oslo og Hammerfest i likhet med andre episoder og valg ikke blir utdypet eller forklart.
Det er sjelden at et kunstnerisk uttrykk rundt et såpass kaldt tema bæres oppe av så mye menneskelig varme og omsorg som vi ser her. Mona J. Hoel har laget en film som både er vond og vakker, og nøkternheten i prosjektet bare understreker filmskaperens sterke personlige engasjementet innenfor filmens gjennomarbeidede og fint balanserte rammer.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen