Nye takter

Sønn til naboen vender hjem

Bibelsk-episk sangfortelling viser det norske bygdedyret i sin reneste form.

Publisert Sist oppdatert

Nye Takters nasjonalsanger

Nr 7: «Sån av Salve» (2012)

Artist: Tønes

Tekst: Frank Tønnesen

Melodi: Frank Tønnesen

Alle har et søskenbarn på Gjøvik, fastslo Alf Prøysen. Og alle har møtt sønnen til Salve, slik Prøysens arvtaker Frank Tønnesen beskriver ham. Gjennom snart 20 år har Tønnesen skildret det store i det små, fra sitt utkikkspunkt i en avkrok av Sørvestlandet. I 2012, på sitt sjuende album, slo han til med en sang av så episke dimensjoner at den tåler sammenligning med Bob Dylan (som Tønnesen siden har gjendiktet og transportert til lokale forhold, med stort hell).

«Sån av Salve» er ladet med religiøs symbolikk, både i navnet Salve, og i parallellene til den kjente bibelske lignelsen: Denne sangen er rett og slett historien om den bortkomne sønn, fortalt fra synspunktet til den sjalu naboen. Også kjent som bygdedyret.

Med sin faste trio Tønes har Frank Tønnesen hovedsakelig spilt akustisk, og operert innen viseformatet, oftest med korte revyaktige vignetter fra bygdelivet, men også med lengre historiefortellende sanger. På «Sån av Salve» slår han an tonen med en elektrisk akkord, og gir umiddelbart fortellingen en skarpere egg, en hardere undertone. Det som følger dette anslaget, er en ren leksjon i kontrollert låtskriverkunst. Vi ser gjennom jeg-fortellerens øyne hvordan en nymotens bil svinger opp utenfor nabohuset, og parkerer halvveis inne på «okka» - vår eiendom! Ut stiger naboens sønn, han som ingen har sett på mange år. «Sån av Salve e‘ heima - det e‘ kje te å tru!» Ingen i bygda har sett ham på mange år, han er sikkert bare kommet på besøk for å sikre at han ikke blir arveløs. Mens riffet kverner og går i bakgrunnen, slentrer teksten av gårde i sitt eget tilforlatelige tempo. Sakte, men sikkert skrur fortellingen seg til, mens Tønes lar sine hovedpersoner framstå stadig mer usympatiske. I «Sån av Salve» fanger Frank Tønnesen noen av de mørkeste sidene ved den norske folkesjela: Misunnelse, baktaling, mistenksomhet avlet av isolasjon. Det handler om bygd mot by, om blodsbånd som aldri kan brytes, og betydningen av et hjem - eller «heima» som Tønes synger.

Albumet «Sån av Salve» fikk strålende kritikker og gjorde at et stort norsk publikum fikk ørene opp for Tønes. Noen måneder etter utgivelsen befant jeg meg på en flybuss langs en sørvestlandsvei, på vei til Øyo-festivalen på Stord. Ved vinduet satt Tønes-produsent Frode Strømstad. Vi passerte et byggefelt med identiske norske 50-/60-tallshus, alle like store og med de samme smårutete vinduene. Men midt i rekka stakk det seg ut et nytt funkishus, en enorm konstruksjon i glass og tre med store rene flater. Frode Strømstad og jeg så på hverandre, pekte ut, og sa i kor: «Det der er huset til sån av Salve»! Og begge skjønte hva den andre mente.

På kort tid, i grunnen allerede fra første gang jeg hørte den, var «Sån av Salve» blitt et referansepunkt, et symbol på noe større. Det er en sang som strekker seg langt ut over sine omstendigheter, sin tid og sitt sted. Den gir et nytt blikk på noe gammelt, urnorsk, arketypisk. Alle i Norge kommer fra et lite sted. Og alle i Oslo kommer fra et annet sted. Vi forlater Distrikts-Norge, og bærer med oss et navn fra en gammel gård. Og på nabogården er det alltid en jækel med fin, ny bil. Om ikke det er deg selv.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Powered by Labrador CMS