Gode bøker å lese i sommer

Nydelig nostalgisk

Ia Genberg: «Detaljene»

Roman oversatt av Bodil Engen

Oktober forlag

Husker du gamle dager? Altså 1990-tallet?

Alias den siste epoken da folk fortsatt kunne forsvinne for hverandre, uten å kunne nås på mobilen eller finnes igjen i sosiale medier? Da alle røyka overalt, og reising betydde papirkart, avtaler gjort på fasttelefon, og billetter fra et reisebyrå?

Samme hva du husker eller er for ung til å ha fått med deg, så er svenske Ia Genbergs nydelige lille roman «Detaljene» en opplevelse verdt å unne seg.

Ved hjelp av nettopp detaljer, alle nøye utvalgt, skriver Genberg fram fire fine skisser over mennesker som en gang betydde mye for fortelleren, men som av fire ulike grunner har forsvunnet ut av livet hennes nå. Folk som kom, og som gikk, og som satte spor. Minner som plutselig bobler til overflaten igjen.

Fin og gjenkjennelig tematikk, fantastisk turnert språklig og kompositorisk. Alle disse tingene som omgir oss til enhver tid, hvor viktige er de.

En kort roman, som sitter lenge i, og som lett leder til lange søk i egen ungdoms- og voksentid.

[ Intervju med Ia Genberg: – Før gikk det an å miste folk. I en kø på et utested. På Roskilde. ]

Omstridt om kjønn og sex

Maia Kobabe: «Gender Queer»

Tegneserie oversatt av Sonja Dalseth, Madsen Sparler

Måltrost forlag

USAs mest omstridte tegneserie er endelig kommet i norsk utgave.

Stressa amerikanske foreldre prøver stadig å forby «Gender Queer» fra skolebiblioteker og pensumlister, fordi de tror ungene deres «blir homo» av å lese den. Haha! Denne rørende, men livsfjerne, troen på litteraturens voldsomme kraft har ført «Gender Queer» øverst på lista over bøker som er sensurert og kansellert i USA.

Den fine selvbiografiske tegneserien handler om Maia, som blir tildelt jentekjønn ved fødselen, men som aldri føler seg vel innenfor jentekategorien. Eller guttekategorien, egentlig, eller noen andre faste kategorier. Noe som gjør alt med kjønn og sex og forhold komplisert.

Må man egentlig ha sex? Eller tilhøre ett av to kjønn? spør boka. Og i hvilken grad hører kropp og hjerne sammen? Slik åpner den rommet for hva seksualitet kan være, og hvilken rolle kjønn og forhold trenger å spille.

Nyttig og lærerikt for mange, eksistensielt og livreddende for andre. Bør tas inn på alle (skole-)biblioteker snarest, og leses med stolthet i det offentlige rom av folk fra hele kjønnsspekteret.

Litt i samme gate finner du også britiske Alice Osemans populære tegnede serie kalt «Hjertestopper», som også anbefales for sin inkluderende utforskning av kjærlighet, seksualitet og vennskap for unge lesere.

[ Anmeldelse av «Hjertestopper»: «Gutt møter gutt. En er skeiv, den andre tror han er streit» (+) ]

Serum, serum, sannhetsserum

Karin Boye: «Kallocain»

Roman oversatt av Per Qvale

Solum Bokvennen forlag

Hvordan blir samfunnet om individet kun ses som en lett utbyttbar del av statsmaskinen? Om det hjernevaskes og overvåkes og lever med krig som normaltilstand?

Disse spørsmålene står sentralt i svenske Karin Boyes mest kjente roman, «Kallocain».

Inspirert av nazismen og stalinismen utover 1930-tallet, skrev Karin Boye – som i Norge nok er mest kjent for lyrikeren bak diktet «ja visst gör det ont när knoppar brister» – en dystopi.

Boka kom i 1940, med handling lagt til år 2000. Nå fins «Kallocain» for første gang på norsk, i Per Qvales solide oversettelse, som en del av forlaget Solum Bokvennens serie dystopiske klassikere.

Leo Kall er bokas hovedperson og forteller. Han har utviklet et sannhetsserum, kalt kallocain, som han håper skal kunne brukes i Verdensstatens tjeneste. Folk lever under jorda, under total overvåking, under stadig mistanke om spionasje.

Da sannhetsserumet faktisk begynner å virke, og avslører hva folk faktisk ønsker seg, havner imidlertid den tidligere mønsterborgeren Leo Kall i knipe …

«Kallocain» er like god og tankevekkende som andre dystopiske klassikere, som George Orwells «1984» og Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden».

[ Om «1984»: – Politisk og samfunnsmessig er boka ubehagelig aktuell fremdeles. Nå har vi alle installert hver vår skjerm og overvåker oss selv helt frivillig.  ]

Jente med tæl

Tsitsi Dangarembga: «Nervøse tilstander»

Roman oversatt av Merete Alfsen

Press forlag

Denne boka er en moderne klassiker, svært sentral i nyere afrikansk litteratur.

Zimbabwiske Tsitsi Dangarembgas romandebut fra 1988 er dessuten en svært fin fortelling om en jente som vil opp og fram her i verden – og som klarer det.

Romanen starter friskt. «Jeg var ikke lei meg da broren min døde», forteller jenta Tambudzai, «Og jeg ber heller ikke om unnskyldning for å være så kynisk, som man kanskje vil kalle det, så ufølsom. For det er jeg slett ikke».

Så kommer forklaringen. Jenters skolegang blir ikke prioritert i fattige familier i landet som fortsatt heter Rhodesia på 1960-tallet, før landets frigjøring. Selv om Tambudzai har driven som trengs, i mye større monn enn broren. Hun er frustrert over å holdes tilbake.

Men Tambudzai kommer seg på skolen etter hvert. Dangarembga skriver fram en herlig kompleks hovedperson, som ser med samme skråblikk på hvite misjonærer og andre overherrer som hun bruker på egne familiemedlemmer og andre landsbyboere.

Det handler om by og land, fattigdom og framtidsdrømmer, rase og kjønn, vennskap og familie, tradisjon og forandring – hele tida sett gjennom den uforglemmelige heltinnen Tambudzais øyne.

[ Intervju med Tsitsi Dangarembga: – Jeg ville plante ideen om at jenter som meg også kan bli noe ]

Bli med i fellesskapet

Bjørn Hatterud, «Blokka på Bjerke»

Personlig sakprosa

Samlaget forlag

Det er umulig å lese Bjørn Hatterud uten å få sans for fyren.

Nå har han skrevet sin andre lengre selvbiografiske bok, etter gjennombruddet med «Mjøsa rundt med mor».

Denne gangen handler om å bo. Nærmere bestemt om å bo i en av blokkene på Bjerke nederst i Groruddalen i Oslo, noe forfatteren har gjort og trivdes med i mange år.

Hatterud drar igjennom litt arkitekturhistorie, litt byutviklingshistorie, forklarer fenomenet gentrifisering, og lar oss hilse på to utvalgte naboer: en aldrende krigsseiler og en enda eldre enke som vokste opp på en søppelfylling som nå er blitt badeplass.

Kunnskapsrikt, men lettlest.

Aller mest handler det om å være annerledes, og å både kjenne seg og faktisk være utenfor. Hatterud har klumpfot og andre funksjonsnedsettelser. Han er homofil, tidligere fattig og fremdeles trygda, et klassereisende barn av arbeiderklassen. Kjenner godt til angst og depresjon, mobbing og ensomhet. Utenforskap.

Likevel er han morsom, stort sett på en lun og inkluderende måte. Han inviterer inn, og byr på, i en sympatisk og lettlest tekst med like deler sjarm og politisk brodd.

[ Anmeldelse «Blokkene på Bjerke»: «Ei klok og varm forteljing å le med og lære av» (+) ]

Volden og sorgen

Joyce Carol Oates: «Natten. Søvnen. Døden. Stjernene»

Roman oversatt av Tone Formo

Pax forlag

I august besøker den 85 år gamle amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates hovedstadens litteraturhus. Ukene før passer det fint å lade opp med en av hennes nyeste romaner som er oversatt til norsk, nemlig mursteinen «Natten. Søvnen. Døden. Stjernene», som også fins i pocketutgave.

Det hele starter med at familien McClarens patriark, som går under kallenavnet «Whitey», blir vitne til alvorlig politivold. Whitey er aldrende, hvit og rik. Tidligere borgermester, privilegiumsblind og naiv. Da han ser politiet banke opp en annen mann, prøver han å stoppe dem.

Resultatet er at også Whitey selv blir utsatt for vold, og havner i koma på sykehus. Etterpå prøver politiet å dekke over hele episoden. De sier at Whiteys skader skyldes et trafikkuhell, ikke deres bruk av -pistol. Dessuten at mannen de overfalt først, var en svart narkotikaselger, selv om han var en indisk sykehuslege.

Med Whitey på sykehus, faller hans oppofrende og vellykkede kones verden i grus. Parets fem voksne barn er også sjokkerte, men takler situasjonen svært ulikt. De sørger og raser – dette er en roman om sorg, og om relasjoner familiemedlemmer imellom. Hvor mye har søsken egentlig til felles, og hvor like trenger de å være? Og hva gjør sjokk og trauma med allerede vanskelige relasjoner?

Joyce Carol Oates kan være ujevn – det er ikke alle bøkene hennes som er nobelprismateriale, selv om hun stadig figurerer på tippelistene over dem som en gang kan komme til å motta en nobelpris i litteratur. Men «Natten. Søvnen. Døden. Stjernene» er god. Dessuten svært aktuell, idet den også tar for seg brennhete politiske spørsmål som politivold og rasisme, økonomiske og kulturelle privilegier i et klasse- og rasedelt USA.

[ Kommentar: «Trollet Trump sprekker visst aldri» ]

Gutta på tur

Lars Ramslie: «Fjellet, geværet, vannet»

Roman

Oktober forlag

Fins det noe sterkere enn et barns uendelige lojalitet overfor en forelder som ikke fortjener det?

I «Fjellet, geværet, vannet» tar Ramslie leseren med på en fjelltur en sommerdag i 1983. Gutten Lars er ni år. Faren har invitert ham med på tur opp på fjellet bak gården han vokste opp på, men ikke lenger har odel på. De har lite mat, ikke noe vann, bare hvert sitt gevær.

Turen er hard. Varm. Bratt. Faren vil bevise noe. Men hva?

Lars forstår ikke. Men han går på. Samtidig minnes han flere situasjoner der farens omsorgsevne også har vært så som så. De to bor ikke sammen til vanlig. Det er gode grunner til det. Faren sliter med rus. Alkohol. Sterkere saker også, senere i livet. Det ender ikke godt med Lars’ pappa til slutt.

Det er likevel en fortelling om kjærlighet. Gjennom Lars’ tanker, som igjen filtreres gjennom en voksen forfatters blikk, får leseren innblikk i barnets hengivenhet overfor en far som ikke fikser å være far, men som likevel prøvde, i hvert fall innimellom. En far med skader på frontallappen, der kontrollsenteret for følelser sitter, og sinnet normalt kontrolleres.

En imponerende godt skrevet roman, like spennende som den er rørende, fra første til siste side.

[ Intervju Lars Ramslie: – Krigen mot narkotika har forårsaka mye mer lidelse enn den har kurert ]

Hva er frihet?

Lea Ypi: «Fri»

Selvbiografi oversatt av Inger Sverreson Holmes

Gyldendal forlag

Albania har en fascinerende nyere historie. Fra 1944 til 1985 ble det styrt av den paranoide kommunistiske diktatoren Enver Hoxha, som utøvde streng kontroll med befolkningen. Ikke fikk de snakke eller tenke fritt i landet, og ikke fikk de forlate det.

Her vokser Lea Ypi opp. Hun føler seg fri. Hun lærer det på skolen også, hvor fri hun er. Mye, mye friere enn folk i alle andre land, faktisk, hun som har både onkel Enver Hoxha og selveste Stalin til å passe på seg!

Når Lea er elleve år, i 1990, faller imidlertid regimet. Kaos følger, i landet og i Leas liv. Plutselig er sannhetene hun er vokst opp med, ikke lenger sannheter. Ordene, som «frihet», betyr heller ikke det samme.

Lea Ypi, som nå er voksen og professor i politisk filosofi ved prestisjeuniversitetet London School of Economics, skriver spennende og smart om nettopp begrepet «frihet». Er det noe i seg selv, uten kontekst? I tilfelle hva?

Med utgangspunkt i sin egen familie og sin egen oppvekst forteller hun om et helt folk, og et helt land. Om indoktrinering og systemkollaps, løgner og selvstendig tanke. På kjøpet får man en lettfattelig innføring i Albanias nyere historie – et land i hvert fall jeg ikke kunne spesielt mye om fra før.

[ Anmeldelse «Fri»: «En innsiktsgivende selvbiografi om barndommen i Europas siste sosialistiske land, og en interessant refleksjon rundt hva frihet egentlig betyr» ]

Nedstengt med eksen

Elizabeth Strout: «Lucy ved havet»

Roman oversatt av Hilde Rød-Larsen

Press forlag

Dette er fjerde bind i Strouts herved høyt anbefalte serie om Lucy Barton. Hun vokste opp i en fattig og dysfunksjonell familie, men klarte å bli forfatter mot alle odds. Har et komplisert forhold til sine egne foreldre, til (eks-)mannen William, til folk generelt. Døtrene, som hun elsker, har flyttet ut, og hun vil ikke miste dem.

Da verden stenges ned i mars 2020, flytter hun likevel fra Manhattan til en småby i Maine, sammen med eksmannen William. Der bor de, temmelig isolert, mens viruset herjer over verden, og Trump fortsatt er president i USA. Til han taper valget, og kongressen okkuperes av tilhengerne hans.

I «Lucy ved havet» er det likevel de nære ting som dominerer. Tanker om isolasjon, om å stenges inne. Følelsen av å være så tett på et menneske, og kjenne på både avstand og forbindelse. Dynamikken som fins i et par, hvilke roller man tar og får. Hva som skjer når en annen mann entrer tosomheten, og faktisk hører etter når Lucy snakker.

Morsomme betraktninger om matlaging og andre nedstengingshobbyer. Tometers avstand, munnbind og køer.

Men aller mest refleksjoner rundt det man litt svulstig oppsummert kan kalle Selveste Livet. Om hva mennesker betyr for hverandre. Lucy Barton er en nydelig figur, i all sin angstfylte og nevrotiske engstelighet. Full av skader og sår, men desto mer elskelig.

Begynn gjerne med første bind i serien, «Jeg heter Lucy Barton», men «Lucy ved sjøen» står også fint på egne bein, som første introduksjon til Elizabeth Strouts fine litterære univers.

[ En annen nydelig roman: «Svømmerne» av Julie Otsuka, om en mor med demens og datteren som sørger over henne (+) ]

Mislykka spioner ordner opp

Mick Herrons Slow Horses-serie: «Sløve hester», «Døde løver», «Ekte tigre», og «Agentene»

Spionkrim oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Aschehoug forlag

Dette er ikke serien om du lar deg irritere over politisk ukorrekte, ufine, faktisk bein fram kjipe romanfigurer generelt, eller krimhelter spesielt.

Premisset for Mick Herrons spionserie, er at den tar utgangspunkt i en gruppe MI5-agenter som har begått utilgivelige feil eller tabber i tjenesten. En eksagent glemte igjen en koffert med statshemmeligheter på toget. En er spilleavhengig. En tabba seg ut på en spesielt viktig terrorøvelse. En irriterte feil sjef. Og så videre.

Alle er sendt på hodet ut av prestisjeinstitusjonen MI5, til taper-underbruket som kalles «Slow House». Over dem råder sjefen Jackson Lamb, en storrøykende, stordrikkende, illeluktende, ekstremt frekk og utrivelig fyr og leder – som selvsagt er en dyktig agent likevel. Sakene han tar på seg, blir løst, om enn på ukonvensjonelt vis.

Bøkene tar for seg minst en krimgåte per bind, det være seg høyreekstrem kidnapping, russiske avhopperspioner fra sovjettida, eller en dement eksagent med hemmeligheter som ikke bør røpes. Det mest spennende er imidlertid det som foregår av maktkamp og renkespill internt i etterretningstjenesten og politikken.

Artig, velskrevet og maktkritisk underholdning – vel å merke om en holder ut med den uutholdelige grinebiteren Jackson Lamb, og hans kompani av sinte og bitre antihelter.

[ – Ny bok, jublet Elizabeth «Eat, Pray, Love» Gilbert. Få dager senere hadde hun trukket boka, etter press fra ukrainske lesere ]

Vinterglede om sommeren

Tove Jansson, «Trollvinter»

Roman for voksne og barn, oversatt av Gunnel Malmström

Cappelen Damm

Av åpenbare grunner, er det mange leser og gjenleser Tove Janssons «Sommerboka» om sommeren. Men jeg vil gjerne slå et slag for å lese det vinterlige motstykket, «Trollvinter», når sola skinner og dagene er lange, for riktig å se hvor fin den er, uansett årstid.

Mummitrollet våkner av dvalen, midt på mørkeste og kaldeste vinteren. De andre sover, så han kjenner seg temmelig ensom. Etter hvert tør han likevel å gå ut i den kalde, hvite, snødekte verdenen der ute. Der oppdager han til sin forundring at det ikke er så farlig likevel. Her er faktisk en hel del liv!

Lille My aker i snøen, på et brett hun har tjuvlånt av mummifamilien. Den vakre, men farlige Isfruen sprer ekstrem kulde. Hun må man passe seg for. Stamfaren bor bak kakkelovnen, mens Too-tikki holder badehuset i stand. Hufsa glir rundt, som manifestasjonen av en depresjon, og prøver å bli del av fellesskapet, uten å klare det.

Det kommer plutselig masse gjester, nesten flyktninger, som trenger mat og ly og fellesskap. Mummitrollet ordner opp. Det er mye av poenget i boka – endelig forstår Mummitrollet at han kan selv. At han klarer.

«Trollvinter» er dessuten en morsom påminnelse om hvor deilig det er å slippe de overdrevent entusiastiske skifolka om sommeren, i boka representert ved vinterbader og slalåmentusiast Hemulen.

[ Arvingene trekker Mummitrollet ut av Russland ]