---
Tegneserie/TV-serie
Alice Oseman, oversatt av Gunnhild Magnussen
«Hjertestopper» («Heartstopper»)
Gyldendal/Netflix
---
«Er jeg skeiv?» googler Nick.
Han er så forvirra. Femtenårige Nick er en av skolens populære gutter, en rugbyspiller med mange andre kule kompiser. Han var jo avstandsforelska i ei jente i mange år, selv om det aldri ble noe av det?
Men. Likevel.
Nå kjenner han altså noe for Charlie, skolens eneste åpne homofile gutt. Som attpåtil er ett år yngre, en nørd som er god på skolen og har venner som er helt annerledes enn sportsgutta Nick pleier å henge med.
Hva er egentlig dette «noe» han kjenner? Forelskelse? Eller bare vennskap?
Nick har ingen han tør å spørre. Utenom google. Å ta det opp med Charlie direkte, går i hvert fall ikke!
«Hvordan vet man at man er skeiv?» skriver Nick inn i søkemotoren, og «jeg liker jenter men nå liker jeg en gutt???»
Han er usikker på om han blir klokere av svarene. Eller tryggere. For hva om svaret på første spørsmål er «ja». Hva om han er skeiv, hva skal han gjøre og si til folk da …?
Heldigvis har Nick – og Charlie – hele fem bind av britiske Alice Osemans vilt populære tegneserie «Heartstopper» til å finne utav ting på.
Her i Norge er vi kommet fram til bind tre i «Hjertestopper»-serien, i Gunnhild Magnussens norske oversettelse. Tegneserien har ligget ukevis i toppen av salgslistene for ungdomslitteratur i svære markeder som USA og Storbritannia, og hos kvalitetsforhandlere som Outland i Norge.
Emneknaggen #heartstopper har over åtte milliarder visninger på TikTok hittil, og nærmere en halv million innlegg på Instagram.
«Hjertestopper» er en skikkelig fin tegneserie, rett og slett
Mye av dette hjulpet av Netflix-serien basert på tegneserien, der tegneserieskaper Alice Oseman selv er manusforfatter og serieskaper. Også TV-versjonen av «Heartstopper» føyk rett til topplistene i 54 land, ifølge Netflix. Mange av sangene på seriens offisielle «mix tape», altså strømmeliste, er blitt hits, i mange tilfeller årevis etter at låtene først kom ut. Første episode av serien ble lagt ut for strømming i vår, mens to nye sesonger er under innspilling.

Alt dette fordi «Hjertestopper» er en skikkelig fin tegneserie, rett og slett.
Gutt møter gutt. Vennskap oppstår. Siden søt musikk. Og med den mye usikkerhet. Gjenkjennelsesfaktoren er enorm, uansett legning, uansett kjønn.
Hvordan vet man at man faktisk liker noen på den måten? Og, enda vanskeligere, hvordan vet man at den andre liker en tilbake? Hvordan fortelle verden at man er skeiv? Eller bifil? Eller usikker på nesten alt? Hvordan snakker man egentlig sammen, når alt føles så skjørt, og nytt, og usikkert?
[ – Deilig å være mann, syns Nina Lykke (+) ]
Charlie, gutten Nick plutselig kjenner uventa følelser for, ble outa – altså «avslørt» som homofil – uten at han fikk styre det selv. Etter outinga ble han først mobba. På skolen er han fortsatt «han der homoen», gutten i tiende klasse som det hviskes og tiskes om. Noen av kommentarene er klart homofobe. Uvennlige. En gutt i klassen over – ikke Nick – vil veldig gjerne møtes for å kysse, men kun i skjul. Han er redd for å bli avslørt, og er sint og kontrollerende overfor Charlie.
Men langt fra alt er trist. Folk tok også Charlie i forsvar da han ble outa. Egentlig er han en temmelig populær fyr – flink på skolen, flink å spille trommer, en rask løper – med mange gode venner av alle kjønn. Foreldrene har alltid støtta ham, storesøsteren likeså. Charlie har det mest fint, selv om han har sine sår og arr på sjela. Selv om han kan kjenne seg usikker.

Selv om han er som tenåringer flest, med andre ord.
Det virkelig nydelige med «Hjertestopper» er hvor fint Alice Oseman viser fram nettopp usikkerheten og skjørheten. Men også gleden. Lyset. Optimismen! Den enorme sprengkraften i å være ung, være forelska, og faktisk fikse livet selv om det ikke er enkelt. Det ordner seg mellom Nick og Charlie. «Hjertestopper» tar opp alvorlige temaer, men er først og fremst feelgood, både i tegneserieformat og som TV-serie.
Du fortjener et fint liv, enten du er gutt eller jente eller ingen av delene, enten du forelsker deg i gutter eller jenter eller begge eller alle.
«Ååååh, jeg husker da jeg var elleve og søkte opp akkurat det der!» skriver en bruker på Instagram under et bilde som viser scenen der Nick googler «er jeg skeiv». «Gjett da. Standarderfaring for skeive», skriver en annen, mens en tredje kjører på med hjerte-emojis og smileys før hen ganske enkelt konkluderer med at «om du må google det, er du det sannsynligvis».
Og det er fint, er den enkle og greie hovedkonklusjonen i «Hjertestopper». Det går bra. Vanskelige ting kan gjøres mindre vanskelige ved å tørre å snakke om dem. Kanskje er de egentlig ikke så vanskelige likevel.
Konflikter kan løses.
Kjærlighet fins.
Vennskap også.
Det er greit å være lei seg, vanlig å gråte, normalt å kjenne seg både trist og glad og forvirra samtidig. Du fortjener et fint liv, enten du er gutt eller jente eller ingen av delene, enten du forelsker deg i gutter eller jenter eller begge eller alle. Alle du møter på din vei, er selvsagt ikke like greie. Det er dumt. Men ikke gi opp.
Vær den du er.
[ Husker du nedstengingen? Og gjenåpningen? Klart du gjør. Men åpna vi ikke litt for fort, i grunnen? ]
«Skulle ønske denne serien hadde fantes da jeg sleit med alle disse greiene som tenåring», er en gjenganger i kommentarfeltet på Netflix-seriens Instagram-konto, og i tilbakemeldingene forfatter og serieskaper Alice Oseman mottar i alle sine sosiale mediekanaler. «Å herregud, JEG ER NICK», er en annen gjenganger.
«Denne karakterer betyr alt for meg, sånn seriøst, han har hjulpet meg å lære å elske meg selv så mye bedre, og jeg kjenner meg som ham når jeg går gjennom alle disse fasene med å akseptere hvem jeg er» skriver for eksempel en av Netflix-seriens fans på Instagram.

«Jeg ville at det skulle være lyst. Oppløftende. Positivt», har Alice Oseman forklart i mange intervjuer. Hun er selv skeiv, og opptatt av at skeives erfaringer må skildres like mangfoldig som streites. Vi er først og fremst mennesker. Forskjellige, men mest like.
Likevel var det viktig for Oseman at flest mulig av skuespillerne i serien selv identifiserte med den legningen de skulle spille. Og at de skulle være unge tenåringer, ikke voksne som later som.
Hun ønsket også flest mulig skeive folk i andre posisjoner i produksjonen, som lyd, lys, sminke og alt mulig annet.

Hovedrollene i Netflix-serien innehas av Kit Connor som Nick, og Joe Locke som Charlie. Begge nydelig casta, tydelig britiske, Locke med utstikkende ører og glitrende øyne, Connor med nystrigla blond sleik og et lurt smil. Locke er skeiv, Connor sier at han ikke helt vet hva han er ennå.
Yasmin Finney, som spiller transjenta Elle, er selv transjente. Elle har bytta fra gutteskolen, der hun gikk i Nicks klasse, til jenteskolen.
Charlies gode venn, Tao, er forelska i henne. Tao spilles av William Gao, og kaller seg i serien «Charlies stereotype streite kompis», som av og til må ta det på seg å informere om at streite folk faktisk fins, hallooo liksom.
I Netflix-serien får forholdet mellom Elle og Tao, og mellom jentene Tara og Darcy, større plass enn i tegneserien. Corinna Brown spiller Tara, og har ikke oppgitt legning, mens Kizzy Edgell, som spiller Darcy, er biseksuell, og bruker flertallspronomen.
Ungdommene i serien blir møtt av stødige, fornuftige voksne. Charlies foreldre og storesøster støtter ham. Nicks mor – i Netflix-serien spilt av selveste Olivia Colman – ønsker kun det beste for sønnen sin.
Rugbytreneren som kommer over Charlie og Nick idet de kliner på lageret med sportsutstyr, anbefaler ganske enkelt å finne et litt mer diskré sted dersom målet er ikke å bli oppdaga, før hun lover at hvis noen av de andre gutta på laget er ekle mot noen av dem på noen som helst måte, så må de si fra, så skal hun ta seg av dem. Hun og kona vet hva det går i, er forklaringen.
Også mellom to andre lærere, begge menn, oppstår det «noe» på en klassetur til Paris.
Spenningen i to hender som sakte rykker nærmere hverandre, rute for rute.


Alt dette i en tegneserie som også, i tillegg til å fortelle en rørende og alt i alt oppløftende historie, også fungerer godt innenfor tegneserien som sjanger. I svart-hvite tegninger veksler Alice Oseman elegant mellom dagboknotater, detaljert uttegnede scener, raske hopp i tid, SoMe-poster, tilbakeblikk markert med skraveringer, og fine passasjer der tegningene får tale helt selv, uten forklarende tekst.
Et utropstegn i en snakkeboble, bare, eller bare prikk prikk prikk …
Spenningen i to hender som sakte rykker nærmere hverandre, rute for rute. Ladningen i et blikk, et smil, et sett rynkede bryn. Alle meldingene man skriver, men aldri sender.
Som bonusmateriale byr Alice Oseman på tegninger som forklarer Nick og Charlies favorittklær, hvordan rommene deres ser ut, eller hun forteller bakgrunnshistorien til bipersonene.
Oseman er også ungdomsbokforfatter, og har fått romanene «Solospill» («Solitaire») og «Jeg håper noen kan høre meg» («Radio Silence») oversatt til norsk. «Hjertestopper» er likevel den aller største suksessen hennes, med mange millioner solgte eksemplarer – selv om hun opprinnelig publiserte tegneserien på nettet, helt gratis.
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]