Bøker

Drivende godt om bad og demens

Julie Otsukas «Svømmerne» later lenge som den er en bok om et basseng. Andre del, om en dement mor og datteren, imponerer desto mer.

Dagsavisen anmelder

---

«Svømmerne» av Julie Otsuka

Julie Otsuka, oversatt av Ika Kaminka

«Svømmerne»

Oktober forlag

---

En gruppe mennesker møtes jevnlig. Ikke fordi de er venner, eller i familie. De treffes for å svømme, i et basseng, i en kjeller, tilknyttet en høyskole.

På land er menneskene Julie Otsuka skriver om i «Svømmerne» like ulike som folk flest.

«Noen av oss kommer hit fordi vi er skadet og må helbredes. Våre lidelser er tallrike: Vi er plattfot, har dårlig rygg, knust hjerte, brustne drømmer, angst, melankoli, manglende livsglede – de vanlige plagene på bakkeplan. [...] Noen av oss er her for å slippe vekk, om så bare for en time, fra skuffende ekteskap på land. Mange av oss bor her i strøket og er simpelthen glade i å svømme».

I bassenget tilhører de samme fellesskap. De er svømmere. Ikke proffe og raske (svømmeklubben trener til andre tider). Men dedikerte. Vanestyrte. Muligens litt monomane. I hvert fall ifølge ymse partnere og andre utenforstående.

«Her nedenunder, i bassenget, er det bare én ting som skiller oss: om vi svømmer i hurtig, middels eller sakte bane».

Store deler av boka er skrevet i første person flertall. Altså vi-form.

Amerikansk-japanske Julie Otsuka er kjent for nettopp dette litterære grepet. Hennes svært gode forrige roman, «Buddha på loftet» (2011, norsk 2014), handlet om såkalte «brevbruder» som kom fra Japan for å gifte seg med japanske menn i USA. Der brukte forfatteren vi-formen til å vise hva som var likt mellom de mange ulike kvinnenes ofte ganske ublide skjebne som kone, innvandrer, mor, japansk-amerikaner.

Hun viser fram likhetene, men også forskjellene. Viser at en gruppe er så mye mer enn delene. Men også at en gruppe faktisk er en gruppe. At noe er felles, i hvert fall sett utenfra. Når man uansett klumpes sammen under en merkelapp satt av andre.

Grepet har samme effekt i «Svømmerne». Kanskje kommer det av at «vi» jo er førsteperson. Leseren inviteres inn i fellesskapet av «oss svømmere». Det er et fint sted å være, enten man liker å svømme eller ikke. Følelsen av fellesskap. Påminnelsen om at folk er forskjellige, men også ikke.

En gjennomgripende forståelse av rutiner som del av livet. Strukturen i dagene, ukene, livet – og i språket.

Gode observasjoner av ting og fenomener man kanskje ikke hadde tenkt på, men nikker gjenkjennende til idet Julie Otsuka peker på dem. I tillegg til førsteperson flertall, altså vi, bruker hun andreperson entall, altså «du», og skaper slik enda tettere bånd mellom teksten og den som leser. Enda tettere identifikasjon.

«Sjokket i møtet med vannet – noe sånt finnes ikke på land. Den kjølige, klare væsken som dekker hver millimeter avroppen. Den midlertidige fristillelsen fra tyngdekraften. Og din egen mirakuløse flyteevne der du glir uhindret over den skinnende blå vannflaten i bassenget. Det er akkurat som å fly. Ren og skjær fryd over å være i bevegelse. Alle begjær oppheves. Jeg er fri. Med ett er du høyt oppe. Ekstatisk. Euforisk. Du driver. I en frydefull, transelignende lykketilstand. Og du svømmer så lenge at du ikke lenger vet hvor kroppen din slutter og vannet begynner, og det finnes ikke noe skille mellom deg og verden. Det er nirvana».

Dessverre virker det ikke som oversetter Ika Kaminka, som normalt oversetter fra japansk, er like erfaren med amerikanske svømmehaller som Julie Otsuka. Det hun ett sted kaller «svenske svømmebriller» fordi de sier «Swedish goggles» på engelsk, heter bare «konkurransebriller» på norsk. «Master swimmers» blir til «mestersvømmere» hos Kaminka, men er egentlig bare «voksne konkurransesvømmere», oftest kalt «mastersvømmere» også her hjemme. Og når noen i en bassenggarderobe spør «where’d you get that cap» er det neppe «hvor fikk du tak i den capsen?» man spør om, men om hvor vedkommende fikk tak i den swimming cap, altså badehetta.

Pirk, muligens, for det ødelegger ikke helheten. Julie Otsuka drar meg inn og med også i Ika Kaminkas norske oversettelse, selv om det skurrer nok til å bremse litt et par steder.

Også i «Svømmerne» begynner det å skurre. Etter ett langt kapittels harmoni og vannglede, oppstår en sprekk. Helt konkret, i bassengbunnen. Noen av svømmerne blir bekymret. Andre bryr seg ikke. Diverse kontrollinstanser kalles inn til å vurdere. Ufarlig, er deres første konklusjon. Da sprekken utvider seg, og flere kommer til, må bassenget imidlertid stenge. Takk og farvel til svømmerne.

Historien tar en saltovending. Det skal ikke lenger handle om svømming, eller om et basseng, eller om sprekken i det. Nå er det Alice, som var en av de få faste brukerne av bassenget som ble nevnt med navn i innledningen («Alice, en pensjonert laboratorietekniker med demens i tidlig stadium – kommer hit fordi hun alltid har gjort det») det skal dreie seg om.

Alice husker ikke så godt lenger. Eller, hun husker noe, men ikke nok. Og ofte feil ting, til feil tid.

Hun husker mye viktig. Og har glemt mye viktig. Til sammen deler som utgjør et liv, i en sammenheng.

«Hun husker». Eller «hun husker ikke». Slik innleder Julie Otsuka alle setningene i «Svømmerne»s tredje del, etter delen om bassenget og den om sprekken. Hun ramser opp. Alice husker mye viktig. Og har glemt mye viktig. Til sammen deler som utgjør et liv, i en sammenheng, som førstegenerasjons japansk-amerikaner.

«Hun husker at datteren som ble født før deg, levde i en halvtime før hun døde. På utsiden virket hun helt perfekt. Hun husker at moren hennes sa til henne, mer enn én gang: Du må aldri la noen se deg gråte. Hun husker at hun ga deg ditt første bad på din tredje dag i verden. Hun husker at du var en ordentlig lubben baby. Hun husker at det første ordet ditt var «Nei». Hun husker at hun for mange år siden plukket epler i en hage sammen med Frank. Det var den beste dagen i mitt liv».

Nydelig gjort av Julie Otsuka. Rørende. Godt. Og vondt.

Du’et her er Alices datter, som besøker sin demente mor, og som er vitne til hvordan demensen gjør at oppramsingene med det Alice husker, blir stadig kortere, mens listene over det hun ikke husker, vokser tilsvarende.

Det er nydelig gjort av Julie Otsuka. Godt. Og vondt.

Ingen kald forklaring, men datterens ambivalente fortvilelse over morens sykdom. Den voldsomme sorgen det er, å se et liv svinne fra hukommelsen. Smerten også i Alice, som selv merker at ting svinner. Oppramsingen av gode minner, men også vonde. Den førstefødte datteren, som døde. «Den skrekkelige barndommen din under krigen». Amerikansk hverdagsrasisme. Ensomheten i å se annerledes ut. Lengselen etter andre som ligner. Datterens anger over at hun ikke gjorde mer for moren da hun fremdeles var ved sine fulle fem. Samtidig vissheten om at det var en grunn til det.

Alice blir plassert på en institusjon for folk med demens.

«Du er her i dag fordi du har strøket på prøven. Kanskje du ikke klarte å tegne alle tallene på urskiven, eller stave «verden» baklengs eller huske en eneste av de fem tilfeldige ordene som en av de profesjonelle testerne sa til deg for bare noen minutter siden. Eller kanskje du for første gang i livet ikke klarte å kopiere den kuben».

Nå er det institusjonen som er «vi», Alice og de andre beboerne som er «du». Av og til er datteren med i «vi»-et, av og til ikke. Effekten er en følelse av avstandtagen. Kulde og upersonlighet, omsorg som virksomhet. Slik omsorg jo er ved en institusjon, og muligens må være, men som likevel gjør vondt når Julie Otsuka staver det fram uten å stave det fram.

Så kaldt, så presist, så rørende.

Når hun bruker språk til å skape avstanden, skape kulden, skaper maskinen. Oppramsing av regler for nyankomne Alice, som kunne vært nyankomne hver som helst. Tv-en skal alltid stå på. Utsikt mot plassen med trær koster ekstra.

«Hovedaktiviteten din vil selvsagt være å vente. På at medisinen skal virke. På «ettermiddagskaffen». Fredagens frityr. Fødselsdagen din (ett enkelt lys på en glasert cupcake til lunsj)».

Så kaldt, så presist, så rørende. Julie Otsukas enkle, forklarende setninger sniker seg plutselig innpå, og treffer rett i følelsessenteret. Avstanden skaper nærhet. Alt som ikke blir sagt, likeså, sammen med et tydelig anstrøk velrettet, institusjonskritisk sarkasme.

«Svømmerne» er, kort oppsummert, en nydelig roman, øm og vakker og klok. Dessuten uventet morsom, i hvert fall om man har sansen for mørk humor.

Denne uka ble den tildelt det amerikanske bibliotekforbundets fremste utmerkelse, den prestisjetunge Carnegie-medaljen, for det juryen kalte noe sånt som «Otsukas vonde (engelsk «devastating») mesterverk, en eksepsjonell utforskning av svakhet i forholdet mennesker imellom». Meget velfortjent.