Kultur

Fra nytale til nysnakk

Storebror ser deg stadig: Nå kommer George Orwells evig aktuelle framtids­visjon i ny norsk oversettelse.

1 av 3

– «Nysnakk», sier Bjørn Alex Herrman og smaker på sitt eget nyord.

– Det skurrer. Jeg kjenner det. Mens «nytale» låter pent. Det er dannet dagligtale. Men det skal ikke være pent! Ideen med Orwells «newspeak» er å radbrekke språket til det blir tomt for mening. I originalteksten heter det jo «newspeak», ikke «newspeech». Det er en ugrei sammenstilling. Og det er hele poenget. Så derfor: Nysnakk.

Les også: – Minner om Facebook

Stammer fra «1984»

«Nytale» er et begrep som er gått inn i det norske språket.  Det stammer fra George Orwells berømte roman, som vi hittil har kjent som «1984». Mens originalen het «Nineteen Eighty-Four», og som nå har fått den norske navnet «Nittenåttifire», i den nye norske oversettelsen. Her har oversetter Bjørn Alex Herrman blant annet erstattet «nytale» med «nysnakk».

Den forrige norske oversettelsen var fra 1950 – året etter at den kom ut i Storbritannia. Siden har boka vært trykket opp på ny og på ny i en rekke utgaver, men språket har vært det samme helt til nå.

– George Orwell skrev et svært nøytralt engelsk, han var ikke ute etter å være fiffig. Den første norske oversettelsen er god på mange måter. Men når du oversetter en dagsaktuell bok, blir den fort preget av språket i samtiden. I dag kan 50-tallspråket stenge for opplevelsen av boka, sier Herrman.

– Mange ungdommer leser «Nittenåttifire», det er en sånn bok du gjerne leser på videregående. Og blir det for mye gammelmodig språk, dropper du den, eller leser den på engelsk. Men dette er en bok som bør være tilgjengelig på norsk som en del av vårt felles referansegrunnlag. Nettopp fordi den stiller i en klasse for seg som referanseverk fra det 20. århundres litteratur, mener Herrman, som tidligere har oversatt en rekke klassikere fra engelsk, inkludert «Moby Dick», «Det suser i sivet» og flere Shakespeare-stykker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Totalitært

«Nysnakk» er betegnelsen på språket som det herskende partiet har innført i det totalitære Oceania. Orwells bok inneholder et eget tillegg om prinsippene for nysnakk.

– «Nittenåttifire» er jo en roman om språk, om hvordan språket skaper virkeligheten, kanskje i større grad enn vi liker å tro. Ordforrådet bestemmer hva du ser og hvordan du ser det. For makthaverne i Oceania er målet med nysnakk å innsnevre tankemulighetene til det punktet at det ikke lenger er mulig å tenke en kritisk tanke,  Herrman.

Prolfor

I Herrmans oversettelse er språket skrudd hardere til. Ordene er ofte kortere –  «prolfor», «paxdep» – og enda mer fremmedartede, inntrykket blir enda mer kaldt og brutalt.

– Det er mer brutalitet i den engelske originalteksten, enn i oversettelsen vi til nå har lest på norsk. Vi har vent oss til den norske versjonen og glemt hvor streng den engelske teksten er, sier Herrman.

«Nittenåttifire» ble skrevet med et utbombet etterkrigs-London som bakteppe. Boka foregår i en analog verden av rørpost, snakkeskrivere og teleskjermer. Selv om dette nå fremstår gammeldags, er boka like aktuell, understreker Herrman:

– Alt dette er bare rekvisitter for det Orwell vil uttrykke. Politisk og samfunnsmessig er boka ubehagelig aktuell fremdeles. Teleskjermen Orwell beskriver har nå alle i stua – det er internett før internett var påtenkt. Hjemmeovervåkningen er på plass, fastslår Herrman.

– Å se igjen den skjermen er mer ubehagelig nå enn første gang jeg leste boka, på 70-tallet. Da var skjermen truende fordi den var så fremmed og usannsynlig. Nå har vi alle installert hver vår skjerm og overvåker oss selv helt frivillig. Det å prøve å være seg selv og leve sitt eget liv, men det er umulig fordi du er overvåket hele tiden – det får nye overtoner i dag, sier Herrman.

Diskutert i snart sju tiår

Bokas politiske innhold har vært diskutert gjennom snart sju tiår, og blir tatt til inntekt for både høyre- og venstresida.

– Orwell var demokratisk sosialist, understreker Herrmann.

– Han var ikke motstander av en sterk stat, han var imot en totalitær stat. Da boka kom ut rett etter andre verdenskrig, ble  den brukt som advarsel mot stalinismen og kommunismen, mens den egentlig retter seg mot enhver form for totalitarisme. Det er et poeng å løfte denne boka ut av den kalde krigen, også språklig.