– Krigen mot narkotika har forårsaka mye mer lidelse enn den har kurert

– Jeg vil bak russtatistikken. Vise at det er mye mer der enn stereotypiene vi har om rusbrukere klarer å vise. Dessuten vil jeg levere et argument for en rusreform, sier Lars Ramslie til Dagsavisen.

Han er forfatteren av åtte romaner. Debutromanen fra 1997, heter «Biopsi». Den fikk han Vesaas’ debutantpris for.

Nå har Ramslie skrevet «Fjellet, geværet, vannet», som på mange måter slår en bue tilbake til nettopp debutromanen. Begge bøkene handler om en far og en sønn, begge tett modellert på forfatteren og hans far.

– Det er både et fadermord og et forsvarsskrift, et kjærlighetsbrev, sier forfatteren.

Jeg er ikke for legalisering av narkotika. Jeg er for avkriminalisering av rusbrukere.

—  Lars Ramslie, forfatter

– Jeg ville egentlig ikke skrive om det. Jeg ville leve mitt eget liv. Men da jeg oppdaga at jeg var blitt like gammel som faren min var da han døde, endra noe seg. «Fjellet, geværet, vannet» er også en studie av omsorg. Og av hukommelse. Undertittelen er «Minnets lysende grense», sier Ramslie.

Medisinsk morfin

Lars Ramslies far var i norgestoppen i boksing, og en stødig sjømann. Etter en bilulykke, hadde han en skade på pannelappen. Pannelappen eller frontallappen er hjernens senter for blant annet impulskontroll. Siden fikk faren Buergers sykdom, som gjør at blodårene i kroppens ekstremiteter løser seg opp. Det gir vonde sår og store smerter.

Da jeg oppdaga at jeg var blitt like gammel som faren min var da han døde, endra noe seg

—  Lars Ramslie, forfatter

Ramslies far måtte amputere begge beina. Som smertestillende fikk han morfin. Det førte den tidligere atleten over på andre stoffer, og til et stadig hardere liv i et kriminelt miljø. Sønnen var vitne, men for ung til å kunne gripe inn.

– Krigen mot narkotika har forårsaka mye mer lidelse enn den har kurert. Min far kom ut fra sykehuset ferdigmedisinert på morfin. Men han hadde fortsatt voldsomme smerter. Så han valgte egenmedisinering videre. Det fungerte egentlig veldig bra. Men fordi stoffene var og er kriminaliserte, ble han kriminell, forklarer Lars Ramslie

Avkriminalisering

«Fjellet, geværet, vannet» handler klart mest om en heftig fottur – en slags komprimert dannelsesreise – faren drar sin da niårig sønn med på. Men der er flere hint i teksten om hvordan det kommer til å gå med ham, frampek mot rus og rullestol.

– Jeg er ikke for legalisering av narkotika. Jeg er for avkriminalisering av rusbrukere. All den energien som gikk med til å sitte og vente på politiet. Bekymre seg. Frykte husransakelse. Lite søvn, lite mat, ikke ha penger til å komme seg hjem – det ødela mye mer av livet for ham og pårørende enn rusmidlene i seg selv, sier Lars Ramslie.

– Dessuten skaper man lett en ny generasjon rusbrukere på den måten. Unger som sliter med posttraumatisk stressyndrom etter å ha gått rundt og bekymra seg for en forelder, lurt på hvor vedkommende er. Som ikke har nok ro til å fullføre utdanning, sier han.

Vanlige jobber

Ramslie har ikke høyere utdanning selv. På tidlig 2000-tall solgte noen av Lars Ramslies bøker, særlig «Destroyer» (2000) og «Fatso» (2003), så godt at inntekten også var god. Men forfattere flest tjener ikke nok penger til at det går an å leve av skrivinga alene. Så Ramslie har jobba som mye forskjellig i tillegg.

– Jeg har hatt sju jobber de siste åra. Vasking, servering, anleggsarbeid. Alt mulig, sier han.

Filleproletar

– Jeg er vel filleproletariat. Jeg har vært i typiske middelklassesettinger, i middager med folk som selv er samfunnsdebattanter og lignende, og fått ganske skarp korreks når jeg har prøvd å si noe om min bakgrunn, min virkelighet. «Hvorfor snakker du om dette, du gjør det ubehagelig for folk». Men jeg ser ingen grunn til å unnskylde meg, sier Lars Ramslie.

– Virginia Woolf skriver fantastisk bra om å ha et eget rom. Jeg vil ikke misbruke uttrykket, for jeg veit at hun snakker om kvinner. Men jeg tenker at litteraturen i seg selv også er et sånt eget rom. Der kan man utforske ting som middelklassen syns det er ekkelt å snakke om rundt middagsbordet, sier han.

Tapt gård

Faren i «Fjellet, geværet, vannet» har tatt med sønnen sin til gården han selv kom fra, oppi fjellsida langs en fjord på Vestlandet. Han trodde han skulle overta, men gården gikk i stedet til en yngre bror. Nå er det viktig for faren å vise sønnen hele det tapte riket, fra høyt oppå fjellet. Med på turen har de hvert sitt gevær, men lite annet.

– Faren tok det for gitt at han var arvingen. Men han mista alt. Nå prøver han å overbevise sønnen om at han muligens vil få overta gården i stedet. «Det er ikke sikkert det kommer andre arvinger, da er du først i rekka». Han gjør det kanskje av overbevisning. Kanskje fordi han mener at det er sånn ting bør være, sier forfatteren.

– Det beste sitatet jeg vet, er fra filmen American Beauty: «Never underestimate the power of denial» – aldri tvil på fornektelsens kraft. Det beskriver vel en slags forsvarsmekanisme.

Hukommelsens kraft

Den nye romanen handler ikke bare om det som blir fornektet. Men også om hva man husker, og hvordan.

– Den opprinnelige tittelen, som endte som undertittel, er Minnets lysende grense. På ett plan er boka en utforskning av hvordan hukommelse fungerer. På den ene sida er den mineralsk. Noen ankepunkter ligger spikra. Sånn var det, dette skjedde.

– Men så har vi også den mer flyktige delen av hukommelsen. Den flyter. Minnet du tror du har, kan like gjerne være en fabrikasjon. Ønsketenking. Hver gang du tar fram minnet, forandrer du litt på det, sier Ramslie.

Umulig valg

Det gjelder også opplevelsen av hvordan et sted er og ser ut.

– Om noen hadde dratt til stedet jeg skriver om i «Fjellet, geværet, vannet», ville de fort oppdaga at kartet ikke stemmer perfekt med terrenget. Men fortellingen stemmer med landskapet her inne, sier Lars Ramslie, og peker på sitt eget hode og bryst samtidig.

– Min litteratur er ikke egentlig noe forsøk på realisme. Kan vi ikke bare si at det er noe annet?

Ikke dermed utflytende eller vanskelig. Den som leser boka, dras lett oppover fjellsida sammen med den slitne niåringen, for å finne ut hvordan dette skal gå.

– Det skjer ting i boka som er helt hinsides. Mot slutten må en av personene ta et valg som egentlig er umulig å ta, sier forfatteren.

Større enn Hollywood

Nøyaktig hva som skjer, skal alle som leser boka få oppdage selv.

– Mennesker er prosessuelle. Vi forandrer oss. Det er stadige forskyvinger, i og rundt oss, sier forfatteren.

– Litteraturen har større budsjett enn alt av Hollywood til sammen. Med pannelappene og forestillingsevnen har vi mennesker de største og beste 3D-maskinene og de beste visningslerretene.

– Jeg gjør bare en liten del av jobben. Mater inn noen koordinater. Så får den som leser gjøre jobben selv, med å fylle ut bildene. Det gir en enorm frihet. For meg, og forhåpentligvis for den som leser, sier Lars Ramslie.

«Fjellet, geværet, vannet» er i handelen fra fredag.