Bøker

18. november går aldri over

Hva om du våknet den 18. november igjen, og igjen, og igjen, hver dag, år etter år? Det skjer med Tara i bøkene Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris for.

Fredag er det den 18. november. Lørdag, den 19. november. Søndag, den 20. Og så videre.

Men ikke for Tara Selter. Hun er hovedpersonen i danske Solvej Balles roman «Om utregning av romfang». Faktisk er Tara hovedpersonen i en serie på hele sju bøker.

Alle med handling fra den 18. november, som Tara opplever igjen. Og igjen. Og igjen.

– Jeg fikk ideen i 1987. Hva om en person henger fast i samme dato, mens menneskene rundt personen ikke gjør det? Det er en åndssvak idé. Det er jo det. Men overraskende populær. Da jeg begynte å lete, fantes det massevis av slike historier, nye og gamle, sier Balle til Dagsavisen.

«Groundhog Day»

Seks år etter hun fikk ideen, i 1993, kom for eksempel den nå klassiske filmkomedien «Groundhog Day» – på norsk «En ny dag truer». Der er en usympatisk TV-værmann, spilt av Bill Murray, fanget i 2. februar. Han benytter først anledningen til utagering, fest og moro.

Solvej Balle

Det er en åndssvak ide. Det er jo det.

—  Solvej Balle om «Om utregning av romfang»

Så går han lei. Han forstår at om han skal kapre kollegaen sin, spilt av Andie MacDowell, så må han skjerpe seg.

– I den tradisjonelle fanget-i-en-dag-historien er det alltid noe hovedpersonen må utføre perfekt for å komme seg videre. Bill Murrays mål i filmen er å score en dame. Han lærer seg å spille piano, å lage isskulpturer, alt mulig. Bare for å få henne. Historien har en moralsk overbygning: Bruker du bonustida godt, vil det også gå deg godt, forklarer Solvej Balle.

– Lettvint amerikansk

Forfatteren forteller om en annen, lignende film hun så, om tre unge stoffmisbrukere. De måtte forsones med folk de hadde såret for å komme seg videre i tida. Han som ikke klarte det, ble sittende fast.

– Egentlig synes jeg det et typisk amerikansk, ganske lettvint premiss. Det er veldig bevisst at Tara ikke tenker sånn. Jeg tror hun er et nysgjerrig, søkende og åpent menneske. Samtidig bare aksepterer hun en del ting. Hun er en stoiker. Hun er ikke ute etter å optimalisere. Prøver ikke å forbedre noe, eller finne en ny partner, sier Balle.

Klimakommentar

Det som går tydeligere og tydeligere opp for Tara i Solvej Balles bok om henne, er imidlertid at selv om hun hver morgen våkner opp den samme datoen, mens alle menneskene rundt henne er nullstilt og opplever den for første gang, så påvirker hun verden.

Faktisk på temmelig negativt vis. Nærbutikken tømmes fort for Taras favorittvarer. Den beste kaffen. Sjokolade med appelsinsmak. Siden brød. Tomater. Ost.

– Tara ser seg selv som et «monster». En gresshoppesverm. «Er du klar over at boka kan leses som en slags kommentar til klimasituasjonen, til måten vi forbruker natur», spurte noen av mine unge klimavenner. Og ja. Det var jeg. Det er jeg. Men det kom til av seg selv. Det var Tara som fikk meg til å forstå det. Ikke omvendt. Ikke fordi jeg presset det inn der. Takk, Tara! sier Balle.

«Ifølge loven»

Det er snarere ting som har presset seg ut av «Om utregning av romfang» gjennom de 35 årene forfatteren har jobbet med det som nå viser seg å bli sju bøker.

– Noen av personene som dukket opp helt i starten av prosjektet, viste seg å tilhøre helt andre bøker. Fire av dem kom med i romanen «Ifølge loven». Jeg måtte dessuten skrive noen selvbiografiske bøker før jeg kom fram til Taras jeg-fortellerstemme, sier hun.

Jeg fikk altfor mye oppmerksomhet. Altfor mye anerkjennelse.

—  Solvej Balle, forfatter

«Ifølge loven» hadde et voldsomt gjennomslag i Danmark da den kom i 1993. Solvej Balle ble hyllet som en av nittitallets viktigste danske litterære stemmer. Hun solgte godt, og ble en slags kjendis. Forlaget trykket opp store plakater med portrettet hennes, som også prydet pocketutgaven av boka.

– For mye oppstyr

Uten at forfatteren selv satte videre pris på oppstyret.

– Jeg fikk altfor mye oppmerksomhet. Altfor mye anerkjennelse. Helt fra starten. Gjorde for mange intervjuer, var med på for mange arrangementer. Det ble feil, det hele, sier hun nå.

– Det forstyrret skriveprosessen. Jeg har fremdeles litt blandede følelser rundt dette med oppmerksomhet og synlighet.

Trodde på norsk pris

Men mye er annerledes nå, tretti år senere. Solvej Balle har flyttet til den danske øya Ærø, et greit stykke unna det danske litterære salonglivet. Hun driver sitt eget forlag som hun gir ut sjubindssyklusen på. Dermed er hun den første selvpubliserte forfatteren som blir tildelt Nordisk råds litteraturpris.

NR

– Jeg var sikker på at Norge ville ta hjem prisen. Har du lest «Dette er G.» av Inghill Johansen, som var nominert fra Norge? Den er vidunderlig! Les den! sier den danske forfatteren.

Selvpublisering

På forlaget Pelagraf er Balle sin egen redaktør, med råderett over alt, fra tekst og utgivelsestempo, til bokdesign og baksidetekst. Litteraturdiskusjoner har hun med ei venninne som er forfatter, men også med naboene på øya, som driver med helt andre ting.

– Jeg blir ofte kalt en «smal» forfatter. Men fordi jeg bor på Ærø, vet jeg at helt forskjellige typer lesere vil kunne få noe utav en bok. Også en såkalt smal en. For meg er det fineste med Nordisk råds litteraturpris å vite at noen har sittet, for eksempel i Finland, og lest boka mi, og tenkt på den, og ment at den var god. Det gleder meg.

Gu’ hvor er det dejligt med penge’!

—  Solvej Balle, forfatter

– Utover det er det for tidlig for meg å vite hva det faktisk betyr at jeg ble tildelt Nordisk råds litteraturpris. Bortsett fra at jeg har fått veldig mye mail. Jeg håper at flere lesere kanskje plukker opp boka nå. Klart priser er deilig for egoet. For forfengeligheten. Og for lommeboka! Gu’ hvor er det dejligt med penge’! ler Balle.

Generasjoner

Her hjemme har Trude Marstein oversatt første bind i sjubindssyklusen. Nordisk råds litteraturpris var for de tre første bindene av syklusen. I dag, 18. november 2022, kommer bind fire ut i Danmark.

Fortsatt med Tara Selter hengende fast i tida.

Hun aldres. Men leges også. Det forstår hun etter at hun i en av de aller første versjonene av 18. november får et brannsår som gror sakte sammen igjen de påfølgende 18. novemberne.

– Da jeg begynte å skrive om Tara, var jeg for ung selv. Jeg forsto at om jeg skulle skrive om aldring, måtte jeg selv være eldre. Tara tilhører nok generasjonen under meg, de som nå er i tjue-tretti-åra. Jeg forstår den generasjonen bedre enn folk rundt førti. De er så materialistisk drevne, sier forfatteren, som er seksti år selv.

Savner årstider

I bind to begynner Tara Selter å bli desperat etter årstidsvariasjoner, og oppsøker ulike klimasoner. I bind tre skjer det noe overraskende. Tara er ikke den eneste som sitter fast i tida likevel! De er flere som går rundt og gjør stadig nye, stadig tydeligere innhogg i verdens ressurser – altså i sjokoladehylla på super’n.

– Egentlig er jeg et veldig politisk menneske. Men jeg kan ikke putte politikken inn i litteraturen. «Skriver du ikke om klima, kan du like gjerne la være å skrive», har jeg hørt folk si. Men der er jeg uenig. Det var derfor jeg ble så glad over at klimaaspektet kom av seg selv. At folk ser det, og leser boka også som en kommentar til klima, sier Balle.

«Resignert»

Men ikke bare. «Om utregning av romfang» handler åpenbart mye om tid. Om forhold. Vennskap. Om rom og steder, og hvordan vi beveger oss i verden. Hvem vi er i relasjon til hverandre, og til omgivelsene. Hvordan plasserer vi oss i en historisk sammenheng?

– Tara er litt resignert, tenker jeg. Men egentlig betyr ordet «resignere» bare «å signere på nytt», altså å motta og sende videre med sitt eget stempel i signeringslakken. Det innebærer en slags aksept. Betyr å se ting i øynene. Tara aksepterer situasjonen, og åpner dermed for tanker om hva vi egentlig driver med, her i livet, sier Solvej Balle, forfatteren av «Om utregning av romfang», og mottaker av årets Nordisk råds litteraturpris.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---


---






Mer fra Dagsavisen