Kokosnøttapostelen som ville skape et nakent, kommunistisk idealsamfunn

De fleste bilder av ham viser samme scene. Under et palmetre på stranden eller sittende foran en stråhytte. Omgivelsene er tropiske. Skjegg og hår henger løst ned til brystbeinet. Overkroppen er naken. Et rutete lendeklede er knyttet rundt livet. Det ser ut som om han poserer, med øynene hektet i kamera eller hvilende på et udefinert mål langt unna.

Han er mager, nesten utmagret, og med den karakteristiske oppsvulmede magen man vanligvis forbinder med sultkatastrofer, der væske har sivet ut i bukhulen, etter år med feilernæring og mangel på proteiner.

Ville forandre verden

På begynnelsen av 1900-tallet drømte to tyskere om å forandre verden. Begge var de forhindrede kunstnere, romantikere og vegetarianere. Den første av dem startet en verdenskrig og endte sitt liv i en bunker i Berlin. Dette er historien om den andre.

August Engelhardt, het han. Ettertiden husker ham som «Kokosnøttapostelen».

Han kunne lett ha valgt et liv på solsiden i Tyskland. Født i Nürnberg i 1875, med en far som var fabrikkeier, lå alt til rette for et trygt og godt liv i de øvre samfunnslag for August Engelhardt. Landet struttet av selvtillit. Det var tekniske triumfer og kulturelt overmot. Men ikke alle fant seg til rette i det fremadstormende, tyske samfunnet. For mange kastet tempo og stress mørke skygger. Den unge Engelhardt fant et fellesskap i en stadig voksende reformbevegelse, som sto i sterk kontrast til det keiserlige Tysklands konservative rammer. På natursanatoriet Jungborn ble han overbevist om at eneste håp for menneskeheten var å kaste klærne og vende tilbake til naturen.

Dessverre delte ikke tyske myndigheter Engelhardt og Jungborn-bevegelsens syn på klesdrakt, eller mangel på sådan. De dømte Jungborns grunnlegger for upassende oppførsel, og bevegelsen ble etter hvert oppløst. Motsetningene i samfunnet kunne altså knapt ha stått lengre fra hverandre da solen gikk ned over Tyskland på slutten av 1800-tallet.

Trolig var dette grunnen til at August Engelhardt i 1902, 27 år gammel, tok med seg sitt store bibliotek og seilte østover mot nyetablerte tyske kolonier i Stillehavet. Han ville bort. Bort fra Europas begrensninger og konvensjoner. Bort fra den vestlige, moderne verden som han så på som fiendtlig og fordummende. Engelhardt var fullstendig overbevist om at bare landene under en evig sol ville overleve. Europa var fortiden. Fremtiden, mente han, var i tropene.

[ Monicas lillebror setter spor etter seg 15 år etter at han døde ]

Mente kokosnøtten var Guds frukt

August Engelhardt fant sitt tropiske paradis på den vesle øya Kabako i Bismarckarkipelaget utenfor kysten av det som i dag er Papua Ny-Guinea. Her kjøpte han en kokosnøttplantasje for arvede penger, hyret noen lokale melanesiere til å drive den og startet arbeidet med å få etablert sin egen, personlige Edens hage. Det skulle være et paradis på jord, hvor menneskene skulle leve et bekymringsløst liv, uten klærs tvangstrøyer. Dietten skulle bestå av kokosnøtter og solens livgivende stråler. For var ikke kokosnøtten Guds egen frukt? Jo, Engelhardt mente det.

Resonnementet hans var vitenskapelig svakt, men åndelig håpefullt: Kokosnøtten var fullkommen! Den vokste høyest oppe i palmen, nærmest Himmelen, med en form som et menneskehode og innhold som en nattverd, der det hvite fruktkjøttet var Jesu legeme og den søte melken Jesu blod. Den som ernærte seg utelukkende av kokosnøtter, ville bli gudelik, bli udødelig. Selvsagt måtte det være slik! August Engelhardt trodde ikke på tilfeldigheter.

Han bygget en hytte med flere rom til seg selv, som et slags palmetempel, og reiste et bibliotek med plass til alle sine 1.200 bøker. Så lot han hår og skjegg vokse til de nådde en lengde en apostel verdig.

Søkte følgere

Til tross for at han aldri manglet lesestoff, kunne nok dagene på Kabakon bli nokså ensformige for den unge kokosprofeten. Etter hvert kom behovet for selskap av flere meningsfeller. I store ord skrev Engelhardt til tyske aviser og averterte for sin øy og sitt prosjekt. Han lovte også økonomisk støtte til dem som var beredt på å forlate det industrialiserte, sjelløse Tyskland for å begi seg til Kabakon og paradiset der, til sin «Sonnenorden», Solordenen, som han kalte det for.

Det blir feil å hevde at de kom i horder. Men de kom, i hvert fall.

Den første var Heinrich Aueckens, en 24 år gammel vegetarianer fra Helgoland. Han ankom på slutten av 1903 og ble dermed Solordenens første medlem. Om den første tiden sammen på øya kan vi bare spekulere. Men det er lett å se for seg at det hersket idyll, at de to fortærte øyas hellige frukt, kjølte seg ned i Stillehavets friske vann, delte tankehorisont og at de nakne tilbrakte så mye tid i sola som mulig, stikk i strid med legers anbefalinger.

Dessverre døde Aueckens etter bare seks uker. Han hadde utviklet en forkjølelse og fått feber. Dødsårsaken har aldri blitt endelig fastslått.

[ De er skeive, synlige og beveger seg i Oslos gater. Det har de betalt dyrt for ]

Sivilisasjonstrøtte

Følgerne fortsatte imidlertid å komme. I juli 1904 steg Max Lützow i land på Kabakon. Lützow var en kjent musiker og dirigent fra Berlin som på samme måte som Engelhard var sivilisasjonstrøtt og klar for et nytt liv på andre siden av verden. Det kan se ut til at han fant seg godt til rette. I flere brev til vegetartidsskrifter hjemme i Tyskland fortalte han entusiastisk om sine opplevelser på øya og om tilværelsen under ekvators varmende sol. «Vår plantasje er kommunistisk, og hver kolonist blir medeier», skrev han. Lützow fortsatte med å si at han var storfornøyd med tilværelsen, ja, at han ikke trodde at det fantes et sted på jorden som så perfekt tilfredsstilte alle hans krav. «Jeg er overbevist om at alle som kommer hit, vil bli her», skrev han.

Lützow hadde dessverre rett. I 1905 oppfylte han sin egen profeti, ble syk og døde på øya. Men Lützows begeistrede ord hadde økt den tyske interessen for Engelhardts solorden. Derfor fortsatte følgerne å komme til Kabakon for å finne sitt jordiske paradis, langt unna Tysklands åndelige trangsyn.

Dette var på en tid da flere tyskere leflet med tanken om å etablere idealsamfunn utenfor Tysklands europeiske grenser. I Paraguay, få år før Engelhardt, hadde søsteren til den berømte filosofen Friedrich Nietzsche, hennes antisemittiske ektemann og en gruppe nybyggere, reist inn i jungelen for å danne «Nueva Germania». Nueva Germania skulle bli et rent arisk samfunn, men gikk etter hvert i oppløsning på grunn av sykdom, pengemangel og innavl.

[ Ingen vet hvor mye plantegift som brukes i Norge ]

Høy dødelighet

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange følgere som til sammen inngikk i Engelhardts kokosnøttsekt. Et anslag er at de var mellom 15 og 30. Det vi imidlertid vet, er at kokosnøtter inneholder fett, fiber og flere mineraler, som blant annet magnesium, men at en livsstil basert kun på den Engelhardt forkynte, ikke bare er dårlig, sett fra et ernæringsperspektiv. Den er dødelig.

På Kabakon ble gruppen med nakne vegetarianerne etter hvert rammet av solstikk, spist opp av insekter og nærmest grotesk feilernært. August Engelhardt mente at det var følgerne selv som hadde skyld i at de ble syke. Han mente det var åpenbart at de ikke hadde holdt seg til den strenge kokosnøttdietten, som foreskrevet, men at de også hadde spist av de søte, tropiske fruktene som ellers fantes på øya.

At ikke alt var som det skulle i paradis, nådde også Europa. I oktober 1905 skrev flere internasjonale aviser, deriblant norske, om at kokosnøttkulten og jakten på det tropiske paradis hadde endt med fryktelig fiasko: «(…) Lützow og Engelhardt kunne ikke tåle naturtilstandens levevis og døde. Filosofen ble drept og oppspist av de innfødte. Hvoretter de øvrige fortvilet vendte tilbake til sivilisationen.»

[ En ny EU-lov vil pålegge bønder å sprøyte mye mindre. Hvordan skal det gå? ]

Radikaliseres

Nyheten var sensasjonspreget og usann. Dødeligheten i Engelhardts utopi var riktignok alarmerende høy, men relasjonen til øyas opprinnelige befolkning var god og ikke preget av den rasismen som for eksempel var å finne i kolonisamfunn som Nueva Germania. Kokosprofet Engelhardt var også fortsatt levende, om enn bare som en skygge av sitt tidligere seg. Vitnebeskrivelser forteller at han hadde begynt å slite med helsen. Han var naken og utsultet, sykelig tynn, og med åpne sår på beina – overgrodde av puss. Parallelt med den sviktende helsen, ble også filosofien hans stadig mer radikal.

Engelhardt hevdet nå at hjernen var det edleste organet i menneskekroppen, ettersom det, lik kokosnøtten, er nærmest solen. At en så edel del av menneskekroppen kunne få energi fra noe så skittent og sjofelt som kroppens fordøyelseskanal, nei, det var uhørt, mente han. Tvert imot følte Engelhardt seg overbevist om at hjernen hentet sin energi fra hårrøttene, som i sin tur fikk næring fra sollys. Videre mente han at kokosnøtten var en universalmedisin som ville hjelpe mot alt, at hus burde avskaffes og ekteskap droppes. Og hvordan var det egentlig med paradiset? Ville ikke det være bedre uten kvinner? Var det ikke kvinnen som hadde ødelagt Edens hage?

I ferd med å kollapse

I juni 1905 sluttet en viss Heinrich Conrad seg til Engelhardt, men han dro tilbake til Tyskland allerede i oktober samme år. En Wilhelm Heine kom til kolonien i november 1905, men døde to måneder senere. På dette tidspunktet var det ikke mange følgere igjen på Kabakon, og Engelhardts nudistsamfunn var i ferd med å kollapse. Så dukket plutselig hans gamle venn og kollega August Bethmann opp på øya. Han kom dit med sin forlovede, Anna Schwab.

Dette ga samfunnet ny vind i seilene. Og den første tiden fremsto som lys. Bethmann skrev entusiastiske beretninger om livet på Kabakon, og sammen begynte de to August-ene å finpusse læren til kokosnøttkulten. I 1898 hadde de utgitt boka «En bekymringsløs framtid», hvor de skisserte en perfekt verden, tuftet på det naturlige og opprinnelige. Nå begynte de revideringen og skrev et slags kokosnøttens evangelium. Livskvaliteten, erklærte de, avtok jo lengre vekk fra ekvator man kom. Her var livet bekymringsløst og friheten ubegrenset.

De to utbroderte ikke hva mennesket burde fylle tiden med i stedet. Men det var i og for seg ikke et spørsmål Bethmann trengte å dvele så lenge ved. Han begynte nemlig å tvile på Engelhardts prosjekt, og i juni 1906 informerte han en tysk tjenestemann om at han ønsket å forlate Ny-Guinea på neste tilgjengelige skip. Før han rakk å reise, døde han av ukjente årsaker.

Siden det hadde vært gnisninger mellom Bethmann og Engelhardt, muligens på grunn av at han hadde tatt med seg en dame til «paradis», spekulerte noen i om Engelhardt kunne ha hatt noe med dødsfallet å gjøre. Etter dødsfallet dro også Bethmanns forlovede og begynte å advare om Engelhardt og hans sekt.

[ Lizzie Humphries: Kvinnen som skulle gå rundt jorden ]

Ville etablere et tropisk koloniimperium

Etter flere år med feilernæring og en rekke dødsfall, var August Engelhardt nå i så skrøpelig forfatning, mentalt og fysisk, at han ble akuttinnlagt på sykehuset i kolonihovedstaden Herberthöhe. Ifølge kilder veide han bare 39 kilo. Helsen hans var skremmende dårlig, kroppen hans klødde fra skabbangrep, huden var full av sår, og han var utslitt og ute av stand til å gå. En tysk lege beskrev Engelhardt som «et paranoid vrak».

På dette tidspunktet mente også den tyske koloniadministrasjonen at Engelhardt måtte ha blitt, unnskyld uttrykket, klin kokos. Derfor sørget de for at det heretter skulle bli vanskeligere for eventuelle følgere å slå seg ned på øya. I oktober 1906 begynte også vegetarmagasinet, som tidligere hadde skrevet om Kabakon, å advare leserne mot å reise.

Men August Engelhardt nektet å gi opp drømmen om paradis. I årene mellom 1909 og 1913 fortsatte han å forfatte nyhetsbrev fra Kabakon til lesere hjemme i Europa. Nyhetsbrevet ble utgitt annenhver måned og hadde tittelen «For Sol, Tropene og Kokosnøtter». Tekstene fremsto riktignok stadig mer forvirrede og absurde. Engelhardt kunngjorde at han ønsket å etablere et «internasjonalt tropisk koloniimperium av kokosnøttspisere, nudisme og soldyrkelse», som ville omfatte hele Stillehavet, Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Sentral-Afrika.

Men kokosnøttprofeten hadde mistet sine følgere. Ingen trodde lenger på budskapet hans. Etter hvert var Engelhardt redusert til en attraksjon for stillehavsreisende. En man besøker, som man besøker et vilt dyr i en zoologisk hage.

Den sjette mai 1919 ble han funnet død på stranden. Da hadde han levd av kokosnøtter i 16 år. August Engelhardt ble 44 år gammel.

[ I 1845 reiste 134 menn mot Arktis for å finne Nordvestpassasjen. Det endte i kannibalisme, galskap og forgiftning ]

En moderne gjenklang

Det er den sveitsiske forfatteren Christian Kracht som har fått mye av æren for å trekke Engelhardt fram fra glemselens slør. I 2012 utga han boka «Imperium», inspirert av historien om den tyske kokosnøttprofeten. Krachts fascinasjon for Engelhardt startet tilfeldig, ved at han kom over et gammelt bilde på et loppemarked i Tyskland. Bildet var falmet og uten farger og viste en mager, skjeggete mann i rutete lendeklede under et palmetre. Motivet pirret interessen til forfatteren, som deretter begynte å nøste opp trådene.

Kracht gir ikke lenger intervjuer, men i forbindelse med bokutgivelsen i 2012 ble det sagt at historien om Engelhardt ikke bare er en kuriøs, historisk anekdote, men at den også kaster lange skygger innover 1900-tallet og berører holdninger og tendenser vi kan kjenne igjen i dagens samfunn.

Til tross for at kokosnøttsprofetens asketiske livsstil var en ekstremvariant, har den en slags moderne gjenklang i dagens livsstilsmagasiner og fitnessblogger, hvor vi kan lese om detoxkurer, antioksidanter, lavkarbo, kjøttskam og ulike dietter som skal rense kroppen. Hundre år etter Engelhardt strever mange fortsatt med å finne sin plass i samfunnet. Fortsatt kan vi gå oss ville i møtet mellom natur og vitenskap. Og fortsatt eksisterer et romantisk jag etter frihet – der flere ønsker å vende tilbake til det «opprinnelige» og naturlige, til en Edens hage hvor alle kan være frie og lykkelige.

I dag arrangeres reiser til Kabakon for dem som selv ønsker å oppleve hvordan livet fortoner seg langt unna det moderne samfunnet. Og igjen ser vi europeere trekkes mot Nueva Germania i Paraguay, tyske vaksinemotstandere på flukt fra strenge koronatiltak og begrensninger, som søker frihet utenfor det etablerte samfunnet.

Kanskje kan vi si at intet er nytt under solen.

Kilder: Npr.org, Atlas Obscura, foodhistorypodcast.com, Strangeflowers, Grunge.com, Christian Kracht: Imperium.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen