Bøker

– Om det hvite Sør-Afrika falt, ville USA også falle

Han lærte at apartheid var siste skanse mot svart kommunisme. Gud ville det sånn. Nå er Damon Galgut skuffet over utviklingen i Sør-Afrika.

– Så mange år, så mye penger, så mange muligheter! Forsvunnet, alt sammen. Det er rimelig deprimerende, sier Damon Galgut til Dagsavisen.

Den sørafrikanske forfatteren ble i fjor tildelt den høythengende Bookerprisen for romanen «Løftet» («The Promise»). Nå er romanen ute i norsk oversettelse ved Johanne Fronth-Nygren.

– Dersom alle pengene styresmaktene har underslått og brukt på seg selv, i stedet hadde blitt brukt til utdanning og boliger til folket, ville alt vært annerledes. Men de som sitter med makta, sikrer kun seg selv. Korrupsjonen er enorm. Systemet de nye herskerne lagde, satte ikke fattige øverst på prioriteringslista, det heller, sier Damon Galgut.

Pessimisme

I «Løftet» møter leseren en hvit sørafrikansk familie i fire begravelser. Begravelsene finner sted med cirka ti års mellomrom, men varer kun én dag. Hva som har skjedd i familien i mellomtida, forteller Galgut bare indirekte.

Første begravelse finner sted i 1986, mens det pågår voldelige demonstrasjoner i landet, og protestene mot det rasistiske apartheidregimet øker. I 1995 er apartheid avskaffet, Nelson Mandela satt fri, og partiet hans, African National Congress (ANC) har nettopp vunnet det første valget der hvite og svarte deltok på lik linje. I 2004 er Galgut innom aidsepidemien, mens det i 2018 går dårlig med så mangt i Sør-Afrika.

– Optimismen fra 1990-tallet er det lite igjen av nå. ANC hadde moralen på sin side. Og folket. Uendelig med muligheter. Håpet! Vi trodde virkelig at det skulle gå an å gjenskape Sør-Afrika på en ny måte. En bedre måte. Men den nye makteliten kastet bort alt. Forskjellene på rike og fattige er større enn noensinne i landet mitt, sier Galgut.

Sør-Afrika kollapser

Han hadde ikke egentlig tenkt å skrive en bok om politikk og historie. «Løftet» skulle handle om tid, om livsreisen vi gjør mot døden. Det var strukturen som interesserte ham, forteller Galgut, ikke egentlig plottet. Men vi lever i et samfunn. I historien. Da han satte i gang, presset virkeligheten seg fram.

Vi får se hva som først dytter Sør-Afrika over kanten, kraftkollaps eller regjeringskollaps.

—  Damon Galgut, forfatter

– Det er nok å gripe fatt i, i sørafrikansk historie. Selv lever jeg et privilegert liv. Men alt rundt meg er i ferd med å bryte sammen. Også helt konkret. Elektrisitetssystemet er nær kollaps. Seks timer daglig er vi uten strøm, fordi strømnettet ikke takler belastningen. Vi får se hva som først dytter Sør-Afrika over kanten, kraftkollaps eller regjeringskollaps. Postvesenet smuldrer også opp. Veiene er en vits. Administrasjonen, uansett nivå, er helt krise. Er man i posisjon til det, stjeler man. Det er regelen, ikke unntaket, sier forfatteren.

Stopp Sovjet!

«Løftet» starter i 1986. Den hvite afrikander-familien, som ironisk nok heter Swart, er samlet fordi trebarnsmoren Rachel er død av sykdom. På dødsleiet lovet hun at familiens svarte hushjelp, Salome, skulle få huset hun bor i og tomten det står på. Kun ett av barna, datteren Amor, ønsker å innfri ønsket. Resten av familien «glemmer» det.

– 1986 er et viktig år i min hukommelse. Vi gikk rundt med en klar følelse av at ting rundt oss var i ferd med å gå i stykker. Bomber sprengtes. Folk protesterte. Men mye var uklart. Det er vanskelig å forklare i dag, hva og hvordan vi tenkte da. Men da jeg vokste opp, som hvit i Sør-Afrika, lærte jeg at uten det hvite regimet, uten apartheid, så kom de svarte til å innføre brutal kommunisme. Vi var liksom siste skanse mot Sovjetunionen og Cuba og Nord-Korea!

Jeg er selvsagt ikke for noe hvitt nasjonaliststyre, ønsker meg naturligvis ikke tilbake til apartheid!

—  Damon Galgut, forfatter

– Samtidig levde vi i et ekstremt kristenkonservativt regime. Gud sto på vår side mot kommunismen. Til gjengjeld måtte vi holde vår sti ren fra andre «ugudelige» ting. Alt fra søndagsåpne butikker og drikking av alkohol, til forhold på tvers av raseskiller eller rettigheter for skeive. Gud var imot mye, og vi trengte Hans hjelp. For om det hvite Sør-Afrika falt, ville USA også falle, var logikken. Sør-Afrika under apartheid var et fryktregime, veldig voldelig, med stort innslag av militærmakt i hverdagen. I dag er det lett å le av disse «sannhetene». Men vi var oppfostret med dem. Når ting begynte å endre seg, føltes det veldig skummelt for veldig mange, sier Galgut.

Hvite forlater landet

Det betyr åpenbart ikke at han savner apartheid, eller den kalde krigen. Det bare forklarer hvordan apartheid ble forsøkt legitimert blant helt ordinære hvite borgere.

– Jeg er selvsagt ikke for noe hvitt nasjonaliststyre, ønsker meg naturligvis ikke tilbake til apartheid! Apartheid var moralsk korrupt. Vi hadde lover mot at hvite og svarte fikk sitte på samme benk! Problemet er bare at det som kom i stedet, er korrupt på alle andre vis. Mange av dem som fikk makt, hadde erfaring som frihetsforkjempere, ikke som administratorer og byråkrater. De følte kanskje at det var på sin plass at de fikk kompensert for tort og svie. Målet var å kaste hvite, og få inn svarte. Uansett kompetanse, sier han.

Siden apartheid ble avviklet tidlig på 1990-tallet, har mange hvite forlatt Sør-Afrika.

– Det er skattebetalere som drar. Jeg er prinsipielt for skatter og avgifter. Men å betale penger rett inn i snylternes lommer? Det er lite motiverende. Ikke noe jeg står for, sier Damon Galgut.

Gordimer og Coetzee

Han forstår godt at boka han har skrevet leder til politiske spørsmål og diskusjoner. Men syns fortsatt det er ironisk, muligens også litt irriterende, når poenget egentlig var å skrive om tid. Om liv. Om død.

– Nadime Gordimer mente at alt var politikk, at alle øyeblikk var ideologiske. Jeg er nok mer på linje med J.M. Coetzee, som mener at det personlige er mest viktig, sier Galgut.

Med det nevner han to sørafrikanske forfattere som også har vunnet Bookerprisen, før de ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Alle tre er hvite, i et land der hvite utgjør under åtte prosent av den totale befolkningen.

– Hjemme i Sør-Afrika domineres litteraturen av svarte forfattere. Selv om det ikke er et prestisjefylt yrke, å drive med skjønnlitteratur. Hvorfor det er hvite forfattere som har trengt gjennom støymuren internasjonalt, vet jeg ikke. Det er muligens noe med makt og strukturer som henger igjen fra apartheid. Endring tar tid.

Taus svart hushjelp

«Løftet» har ingen klar hovedperson – fortellerperspektivet flytter seg fra den ene personen til den andre gjennom teksten. «Slik et kamera kan zoome inn og ut», forklarer forfatteren.

Bare familien Swarts hushjelp, hun som i starten av romanen ble lovet et hus, har ingen stemme. Ikke i alle årene da hun likevel ikke får huset hun er lovet. Eller da hun omsider, etter mer enn tretti år, endelig gjør det.

– Det er med vilje at jeg gjør Salome til et slags tomrom i teksten. Et plagsomt spørsmål uten svar. Det fins mange millioner kvinner som henne i Sør-Afrika. Svarte som jobber for hvite, men som ikke ses som hele personer. Særlig amerikanske lesere, har reagert på det der, og tatt det som bevis på at jeg ikke bryr meg om svarte. Men det er omvendt. Jeg ønsket å skape et ubehag der. En tomhet. Jeg ville at leseren skulle bry seg, skulle føle at noe manglet. Jeg gir ingen svar, direkte. Men jeg peker på mange spørsmål, mange ting som er ubehagelige i sørafrikansk sammenheng i dag, sier Damon Galgut, forfatteren av «Løftet».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen



Mer fra Dagsavisen