Portrettet ble skrevet før Cengiz Als seier i «Skal vi Danse: All Stars» lørdag
– Jeg visste at folk kom til å glemme meg. Jeg visste bare ikke når.
Cengiz Al lener seg bakover i skinnsofaen. Vi sitter i dansestudioet på Torshov, og snart er det finale i «Skal vi danse». Der har han høstet 10′er etter 10′er fra samtlige dommere.
Hans første rolle ble gjennombruddet. Allerede som 18-åring ble han allemannseie da han dukket opp i fjerde sesong av den populære ungdomsserien «Skam», som den sjarmerende og sympatiske forelskelsen til hovedkarakteren Sana.
– Det var helt paparazzi-tilstander. Jeg ble litt skremt av det.
Det kunne ta ham 20 minutter å gå gjennom en gate på 150 meter. Alle ville ha en bit av Yousef fra «Skam».
– Det var hyggelig, men hvor lenge orker man det? Jeg måtte gi fra meg en bit av privatlivet mitt.
Folk kom for tett på. Det krevde seks vektere rundt Al for at han skulle komme seg ut av folkemengden på Rådhusplassen under VG-lista topp 20 i 2017.
– De ville ha bilde av meg fordi det var kult, ikke fordi de likte meg. Jeg ble en levende dokke.
Han med caps og hette
Han var både begeistret og fascinert av all oppmerksomheten han fikk i begynnelsen, men det tok litt tid å la det synke inn at han var blitt så kjent.
– Jeg er glad jeg for at jeg fikk den opplevelsen som 18-åring, men jeg merket noen ganger at «nå er det nok».
– Gjorde det at du begrenset deg i offentligheten?
– Ja, jeg begynte å gå med caps, hette og briller. Det ble også feil. Da mente folk at jeg var overlegen, men det handlet ikke om det. Jeg ble mistolka hele tiden.
Samme år som han medvirket i «Skam» deltok han i «Skal vi danse», ble en favoritt blant publikum og dommere og danset seg til en andreplass. Al har danset nesten hele oppveksten, til det nivået at han danset med Karpe i Oslo Spektrum i 2017. Han lurte først på om det var rettferdig at han ble med, men produksjonen sa ja.
– Jeg var en helt annen person da enn det jeg er nå, med en helt annen innstilling og takknemlighet.
Gjennom deltakelsen i «Skal vi danse» ville han vise en annen side av seg selv, bli kvitt den sterke assosiasjonen folk hadde til rollekarakteren Yousef.
– Jeg dreit i pressen og var lei av at folk skulle heie på meg. Jeg var 19 år gammel og allerede en av Norges største profiler, det gjorde noe med meg. Den tiden var surrete og tåkete.
Fem år senere fikk han forespørsel om å bli med i årets all stars-sesong av «Skal vi danse». Nok en gang har han blitt en publikumsfavoritt. Ett søk på navnet hans i kvinneguiden viser et svimlende engasjement: «Jeg har stemt som besatt på Cengiz», «Hvis Cengiz ikke går videre er jeg ferdig med Skal vi danse», «Noe annet ville vært for dumt og en skandale». Nå er det snart finale, og han skal danse mot Jørgine Massa Vasstrand. Begge kom på andreplass sist gang de var med.
– Hva betyr det for deg å vinne?
− Det betyr mye mer denne gangen. Jeg lever av det kreative, og dette er kreativt. Vi gjør og lærer så mye hver eneste uke, så det er klart det hadde vært stas å vinne.
[ Premiereklare: – Det har vært mange deilige utfordringer ]
---
Cengiz Al (25)
- Født 9. oktober 1997.
- Spilte Yousef i «Skam» i 2017, og fikk et nytt gjennombrudd med rollen som prinsen i «Tre nøtter til Askepott» i 2021.
- Har spilt i «Alle utledninger har lukka gardiner» (2020), «Nordsjøen» (2021) og «Fenris» (2022).
- Deltatt i «Skal vi danse» (sesong 13, 2. plass), «Forræder» (2022), og «Skal vi danse» - All Stars (2022, finaleplass).
- Har en bachelorgrad i markedsføring- og salgsledelse fra Høyskolen Kristiania i Oslo.
- Samboer med Maiken Blom (25), og pappa til Noor (2).
---
De riktige dørene
Å lande en avtale med Cengiz Al har krevd både tid og tålmodighet. Det var i siste liten at vi ble enige om å møtes en mandag formiddag, før han skulle i gang med dansetrening. Nylig hadde han lansering av den nye Viaplay-serien «Fenris», hvor han spiller en sentral rolle, han er i innspurten med «Skal vi danse» og han har nettopp lagt bak seg de siste innspillingsdagene av en ny humorserie på NRK, som kommer neste år.
Han møter meg med et bredt smil og åpne armer, (– hey! Alt bra?). Vi setter oss ned i inngangspartiet til dansesenteret. Her skal vi kunne sitte i fred, forsikrer han meg, (– hvis vi setter oss under dette taket skal vi være isolert for musikken fra de andre parene som øver over oss). Han sukker og smiler reservert.
– Jeg hadde en uke med fire opptaksdager på ti timer og to danser jeg skulle lære meg; gruppedans og argentinsk tango. Hodet skrur seg på på en helt annen måte, jeg tenker ikke på hvor mye jeg har å gjøre, bare hva jeg skal gjøre den neste timen.
Han får en seriøs og konsentrert mine. Al har kanskje aldri hatt så mange baller i luften som han har nå, men stress og press, det er han vant med.
– Det var ganske rart da Skam var over.
Etter «Skam» og «Skal vi danse» i 2017 ble det stille fra ham på en stund. Han begynte på en bachelor i markedsførings- og salgsledelse og flyttet til Oslo med ungdomskjæresten Maiken Blom. Etter massiv oppmerksomhet fra både presse og fans, ble fallhøyden stor.
– Vi snakket om at dørene kom til å åpne seg for oss, at mulighetene var mange. Men jeg skjønte fort at de dørene må jeg gå gjennom selv, jeg bare visste ikke hvordan.
Al hadde ingen skuespillerutdanning. Han var ikke kjent med bransjen, og syntes det var krevende å forstå hvordan systemet fungerte.
– Jeg ga opp til slutt. Jeg klarte ikke å finne ut av det.
Men blant publikummet i «Skal vi danse» satt det en produsent, som lurte på om han var interessert i å spille i filmen «Alle utledninger har lukka gardiner». Det gjorde han, men så ble det stille igjen. Han fikk seg en manager, etablerte en Youtube-kanal sammen med kjæresten, og skrev utelukkende engelsk på instagram-profilen sin for at de internasjonale følgerne hans skulle forstå («my first selfie on my feed. Tell me something fun»).
Korona kom, og han hadde verken jobb eller håp. Så skjønte han at det måtte være gjennom bransjekontakter at han kunne komme seg videre.
– Hvis jeg har et nettverk, og de jeg jobber med blir glad i meg, får jeg godt omdømme, sier Al.
[ Anmeldelse Fenris: Når villdyret våkner ]
Kreftene i bunn
Han hadde knekt koden. Øynene hans lyser opp når han snakker om det, og noen ganger snakker han så fort at han ikke fullfører et ord ordentlig før han begynner på det neste.
– Jeg var meg selv, men jeg var opptatt av at folk skulle like meg. Jeg ville være enkel å ha med å gjøre, og det skulle være trivelig å være rundt meg. Det var innstillingen min i alt jeg gjorde, skjønner du?
Uttrykket «skjønner du?» brukes flittig, mens han holder øyekontakt.
Den nye holdningen hans funka. Telefonen fra regissøren bak «Tre nøtter til Askepott», Cecilie Mosli, kom. Ordet hadde spredd seg, og Mosli ville ha ham til å spille ingen ringere enn prinsen. Det var et lys i enden av tunnelen. Al og Astrid Smeplass tronet på kinotoppen i fjor og spredde juleglede rundt om i landet.
– Jeg måtte falle for å klatre opp igjen. Det er på bunn man henter krefter.
Han ler, tar en pause og trekker pusten. Målet han hadde satt seg fem år tidligere, om å bli anerkjent for den han er og den jobben han gjør, var nådd.
– Folk tar ikke bilder av Yousef i Skam lenger, men av Cengiz, en de synes er flink.
Pressen holder han seg fortsatt i stor grad unna. Paparazzi-opplevelsene fra «Skam» svekket tilliten hans til Presse-Norge.
– Jeg har ikke behov for å være i rampelyset. Jeg er ikke skuespiller for å holde meg aktuell, men fordi jeg elsker å drive med det. Jeg tror de valgene jeg gjorde for fem år siden har bidratt til at jeg nå klarer å vise hvem jeg er, sier han.
[ Portrett med Sophie Elise: Feil uansett (+) ]
Å si nei
Vi blir avbrutt av en gjeng blide damer. Det skal være et morgenmøte i sofahjørnet vi har satt oss i.
– Vi er midt i et intervju her. Har ikke dere kontor oppe?
Det er ikke plass til alle på kontoret oppe, forklarer damene. Al blir stram i blikket.
– Det hang ikke noe lapp her, dere kunne sagt ifra.
– Slutt a, Cengiz, sier den ene damen. Hun ler.
Som om han selv forstår at frustrasjonen hans blir synlig, skrur han på sjarmen og reiser seg opp fra sofaen (–ok, ok, det går fint. Var det derfor det sto popkorn på bordet her?). Vi flytter oss oppover til den tomme dansesalen Al øver i sammen med proffdanseren Rikke Lund, og har ikke noe annet valg enn å sette oss på gulvet.
– Hvor var vi?
– Viktigheten av å si nei til roller …
– Ja! Jeg tror det er viktig å tørre å si nei til ting man ikke vil gjøre.
[ Portrett med Morten Hegseth: Livredd, men fri (+) ]
Klinescener
Al jobber nå i et eventbyrå (ved siden av alle TV- og filmprosjektene), han har flytta tilbake til barndomsstedet Lier, og blitt pappa til Noor på to år.
– Det er digg at jeg har flere bein å stå på. Det gjør at jeg kan si nei til visse roller.
Å eie det å si nei til tilbud man får som skuespiller, handler om selvrespekt, sier han. Selv har han takket nei til å medvirke i TV 2-serien «Hjerteslag», og for tiden lurer han på hva han skal gjøre med et tilbud han har fått om et stort prosjekt. Han vet ikke helt om det er noe for ham.
– Jeg vil ikke kline bare for å kline, eller alltid spille rollen som kjekkasen. Jeg vil at det skal ligge en mening i det, at rollen skal bety noe mer.
Det dukket opp noen overskrifter etter Skam-suksessen. «Knakk sammen før klinescenen med Noora», skrev VG. Da Al fikk telefonen fra Julie Andem (regissør i Skam), som fortalte at han hadde fått rollen som Yousef, fikk han også beskjed om at han måtte kline med Noora (Josefine Frida Pettersen). Det syntes han var vanskelig.
– Da stoppet jeg helt opp, for jeg har jo kjæreste, sa han til VG.
Det gikk greit, forteller han nå, men han ser litt oppgitt ut når han snakker om det.
– Jeg var kjempefrustrert. Men dette har jeg tenkt mye på nå, og det går fint så lenge det er verdt det. Hvis jeg ikke ser noen verdi i det, så gjør jeg det ikke.
Ungdomskjæresten Maiken Blom har han vært sammen med i snart åtte år.
– Jeg vil være sikker på at en slik scene ikke er lagt på bare for å være der, men at den har en mening. Jeg tenker generelt langt og lenge før jeg sier ja til noe.
Like streng er han på reality-forespørsler fra flere norske TV-kanaler. Alle vil ha ham med i diverse satsinger. Foreløpig har han kun dukket opp i «Skal vi danse» og TV 2′s nye satsing «Forræder».
«Han rare»
Al er andregenerasjons innvandrer. Han er født i Norge, vokste opp med to eldre brødre og foreldrene fra Tyrkia. Han skjønte tidlig i livet at han ville gå i en kreativ retning. I Drammen fant han danseglede, som fylte store deler av oppveksten hans.
– Mange innvandrerforeldre som selv har vært flyktninger vil at barna skal velge riktige yrker; lege, advokat eller ingeniør. Det er de hellige tre.
– Var dine foreldre sånn?
– Pappa ville nok at en av oss skulle bli ingeniør. Det handler vel om stolthet. Lillebroren hans var ingeniør, mens pappa var yrkesarbeider. Det var ikke å anbefale, mente han. Men jeg tror ikke han tenkte på at noen faktisk er glad i yrkesfag, og at det er derfor de gjør det.
Det var ikke mulig å leve av dans eller skuespill, fikk Al høre i oppveksten. Det var ikke riktig vei å gå, og dessuten visste han jo ikke hvordan man skulle gjøre det.
– Dansen var bare en hobby i pappas øyne. Derfor tok jeg en annen utdanning.
Nå lever han av det kreative. Selv beskriver han sin rolle i familien som «han rare», han som alltid skilte seg ut.
– Alle spilte fotball, jeg danset. Hvis alle sto på slalåm, kom jeg med snowboard. Jeg ville alltid eie det vanskelige, og oppi alt det klarte jeg å motbevise alle andre, og meg selv, om at det går an å leve av det kreative.
[ Han ledet en av Norges farligste forbrytergjenger: – Mor og far ga meg Norge. Jeg ga dem mørket (+) ]
Fint, men vondt
Cengiz og Maiken møttes i dansestudioet. Det tok litt tid før hun skjønte at han faktisk prøvde seg, men siden har det vært de to.
– Hun er det beste valget jeg har tatt. Forholdet vårt er trygt og godt. Når man møtes i så ung alder vokser man sammen, istedenfor å vokse alene i mange år og så måtte tilpasse seg en annen. Vi heier på hverandre, og det er fint at vi møttes via det kreative.
For to år siden ble de tre, da de fikk sønnen Noor, og flyttet etter hvert tilbake til Lier for å være nærmere sønnens besteforeldre.
– Du har veldig mye å gjøre nå, hvordan er det da å være småbarnsfar?
– Det er tungt, men fint. Når jeg er med ham prøver jeg å koble av, og det er fint, men de gangene jeg ikke klarer det, er det vondt.
Han har gitt uttrykk for det på TV også. I semifinalen til «Skal vi Danse» sa han at han ikke får fulgt med på sønnen, og at han gleder seg til å få mer tid til familie.
Han løfter blikket opp fra gulvet.
– Jeg klarer ikke gjøre så mye med det når jeg er ufokusert. Da er det best at jeg ikke kommer hjem før jeg er ferdig med det jeg jobber med. Men han har det fint, det vet jeg.
Noor er omringet av kjærlighet, forsikrer han, og smiler av tanken.
– Jeg er innforstått med at det kan gjenta seg. Det er livet jeg har valgt å leve. Maiken har sett år etter år, dag etter dag, hvor motivert jeg er og hvor mye jeg vil gjøre dette.
Men gjennom lange arbeidsperioder bygger Al relasjoner. Flere kolleger har han fått familiære bånd til. Astrid Smeplass ble på kort tid en bonustante til sønnen, og dansepartneren Rikke Lund har vært på besøk hos ham og Maiken i Lier flere ganger.
[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]
Arven etter mor og far
Vi begynner å snakke om hans egen oppvekst, og hvordan den har påvirket ham i papparollen. Han blir varm i blikket, og soner ut litt.
– Min mor er …
Han stopper opp, som om han er ekstra opptatt av å formulere seg riktig denne gangen.
– Hun er så energisk, og kjempeglad i barnebarna sine, henter dem i barnehagen og stiller opp hele tiden. Jeg har fått energien min fra henne, og beundrer henne virkelig.
– Og pappa … Bare tilstedeværelsen hans var nok. Jeg kunne kjenne det på meg når pappa var hjemme. Han snakket ikke stort, men lærte oss utrolig mye. Alt det praktiske! Vi observerte han sage, bruke drill, bygge.
Når Al møtte ungdom på sin alder som ikke visste hvordan man skulle holde en drill, ble han sjokkert (–hva?! Er ikke dette vanlig?).
– Da skjønte jeg hvor mye pappa har lært meg. Jeg setter veldig pris på det.
Da han selv ble pappa som 21 åring og skulle skape et hjem i Oslo, bygget han kjøkkenet selv. Det var én uke til skolestart, og han tok redskapene fatt.
– Jeg jobba 12 timer hver dag for å få ferdig det kjøkkenet.
Det er som om han har gått inn i en liten boble når vi snakker om foreldrene hans. Nå våkner han opp igjen.
– Alt det praktiske jeg kan har jeg lært av pappa, og energien min har jeg fra mamma. Det bruker jeg definitivt som pappaen til Noor.
[ Jonas Benyoub: Alf Prøysen «from the block» ]
«Bare gråt, bror»
I ungdomstiden var det naturlig for Al å snakke om følelser, både i og utenfor hjemmet. At han sluttet på fotball for å prioritere dans, og skilte seg ut blant både brødre og venner, kunne gi ham et ekstra behov for å sette ord på følelsene sine. Det var han ikke alene om.
– Det var ikke vanlig, men vi gutta i dansegruppa var flinke til å stille opp for hverandre og snakke sammen om det vi opplevde som frustrerende.
– Det var kanskje rart for fotballgutta at vi dansegutta snakket om og delte følelser. Men vi var en gjeng med kreative sjeler som jobbet aktivt med følelser i dansen. Det gjorde at vi også ble flinke til å snakke om dem, skjønner du?
– Har du tatt med deg den erfaringen videre?
– Ja! De som kjenner meg godt i dag lar meg snakke om følelsene mine, og noen åpner seg også opp for meg.
Han minnes et spesielt øyeblikk.
– Da familien min så «Tre nøtter til Askepott» kom fetterne mine bort til meg etterpå og ga meg en klem. De var på gråten. Det var et stort øyeblikk for oss alle, og de gråt fordi de så at jeg tør å gjøre det.
Al er yngst av tre brødre, og så aldri tårer blant storebrødrene i oppveksten.
– Den eldste broren min var i salen under en «Skal vi danse»-sending, og sa etterpå at han nesten fikk lyst til å gråte. Jeg svarte ham: bare gråt, bror. Det går bra, du får lov du òg.
[ «Flus» er en fest av et gangsterparadis på NRK (+) ]
Gjøre sin greie
Det er som om Al har hentet energi gjennom samtalen. Han blir stadig mer ivrig og engasjert. Vi har bevegd oss ut for å ta bilder, og etter tommel opp fra fotografen kommer han nesten hoppende tilbake mot meg. Det ser ut som han skal gi meg en klem, men istedenfor tar han fatt i skuldrene mine og rister de litt.
Han skylder på rollekarakteren sin i den nye NRK-serien han nettopp har spilt inn. Jokke, heter karakteren. Og Jokke er energisk og dum, men søt og snill, slik Al beskriver ham.
– Jokke, altså. Han kan finne på mye rart. Under innspillingen pleide vi å si «slipp Jokke fri», sånn at han bare fikk gjøre hva han vil. Det var veldig gøy å spille den karakteren.
Kanskje var det nettopp Jokke som akkurat ristet i meg, for Al innrømmer det, at han tar med karakteren sine rundt iblant.
Han håper tiden fremover blir hektisk.
– Jeg vil at ideene mine skal få gjennomslag. Jeg vil lage en musikal eller dansefilm som blir kul, ikke klein. Spre energi, sette i gang noe stort.
Al vil begynne å rulle på en liten snøball som skal vokse med tiden. Han er motivert. Det synes. Men først skal han ta igjen sårt trengt familietid. Det har han søkt permisjon for.
– Jeg skal fortsette å si nei til ting jeg ikke vil gjøre, og bare gjøre min greie.
Han tenker seg om litt.
– Om det er det lureste for videre karriere, kan diskuteres, men jeg tror det viktigste er å ha troen på seg selv.
---
Fem favoritter
- Bok: Hodejegerne av Jo Nesbø. Jeg kjenner Aksel Bøyum (hovedrollen i Hodejegerne på Netflix), han er en stor inspirasjon.
- Musikk: Det er stereotypisk å svare Karpe, men jeg liker også Jonas Benyoub, Emilie Nicolas og … Astrid S! Jeg er nummer 1 fan, det var jeg før vi ble kjent også. Hun har mange fans, men jeg er den største. Ingen kan ta den plassen fra meg.
- Film: Jeg er veldig glad i Harry Potter og alt som er overnaturlig. Men jeg elsker også Forrest Gump.
- Mat: Kan jeg si tyrkisk kjøkken? Jeg sier det.
- Sted: Sør-Afrika. Det gjorde skikkelig inntrykk på meg da jeg var der. Å kjøre gjennom Cape Town og Namibia ga meg noen av livets største øyeblikk.
---
[ Kan man ha kjærlighetssorg for alltid? ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen